Sturla forenklet dobbeltlivet sitt
Da Sturla Haugsgjerd fikk jobb i NRK, måtte han skjule at han var rusavhengig. På overdosedagen i 2015 gikk et lys opp for ham.
Vanlige folk bruker også narkotika. Det budskapet har Sturla Haugsgjerd tapetsert avisene med det siste året. Starter han en kronikk med «jeg», kommer den alltid på trykk. Prøver han å formidle rusforskning, blir han bedt om å skrive om seg selv. Han framstår som den vanlige fyren med hang til skumle stoffer, til og med heroin. Men hvor vanlig er han egentlig?
Han vokste opp i et hjem med abonnement på franske og tyske aviser. Foreldrene så ikke på Dagsrevyen. Om kvelden ble stua heller brukt til møter i Psykoanalytisk Forening. Faren var overlege på Gaustad, moren psykiatrisk sykepleier. De var pionérer innen samtaleterapi for schizofrene pasienter.
– Jeg var skomakerens sønn som ikke hadde annet enn sokker, sier Sturla.
Vi må småløpe etter de lange beina hans fra Nationaltheatret til Tøyen. Han er for rastløs til å bli intervjuet sittende. For øvrig virker han mer vellykket enn han føler seg. Han ser ut som en middels student. Nå skal han hente en bok han lånte bort til en fyr fra Utenriksdepartementet som han traff på flyet. Den ligger og venter hos Narvesen.
På forhånd har vi lett forgjeves etter den mislykkede Sturla Haugsgjerd i mediearkiver. Først fant vi ut at han var barnestjerne. Han spilte en av hovedrollene i TV-serien «Asylet», som gikk på NRK i tre år. Senere skrev han for VG, og ble kjent som Zordan Cosmoboy på sosiale medier. Han var manager for komikeren Hasse Hope i VGTV, før han ble headhuntet tilbake til NRK.
Allerede som seksåring hadde han mye kunnskap og godt språk. Han begynte et år for tidlig på skolen, men mener selv han ble overvurdert.
– Emosjonelt var jeg ikke moden nok. Senere dumpa jeg et år på videregående.
Dumpingen skyldes mest at han mistet skolegang som skuespiller. Den gangen manglet NRK gode rutiner for oppfølging av mindreårige. To miljøarbeidere spurte av og til om de gjorde lekser. 13 år gammel ble Sturla kjendis blant barn og unge. Da hadde han allerede begynt med alkohol og hasj, men han ruset seg mest på oppmerksomheten.
– Jeg har alltid vært avhengig. Jeg fikk tidlig mer oppmerksomhet enn jeg hadde godt av. Senere ruset jeg meg på damer, dataspill og likes. Alt som kunne gi kortvarig stimuli.
I lokalmiljøet på Hovseter følte han seg litt fremmed. Han gikk på Steinerskolen sammen med folk fra hele Oslo. Klassen hadde stor overvekt av gutter, og de ble urolige.
– Lærerne skrev små dikt til oss. Der kunne det stå at jeg trippet rundt i en sommereng, intetanende om verdens mangeslungenhet. Det var Steinerskolens ekvivalent til en ADHD-diagnose. Mamma ville ikke tro at jeg hadde sånne diagnoser. Senere fikk jeg diagnostisert både ADHD og bipolar lidelse. Jeg har også fått erklært dårlig boevne.
Boevne har han fint lite bruk for når han reiser verden rundt som frilansjournalist. I Norge pendler han mellom gamle og nye medier og uttaler seg om rus. Høsten 2015 ble han talt midt imot av helseministeren i «Debatten» på NRK1. Bent Høie sto hardt på forbudslinjen i ruspolitikken. Et år senere sa Høie at han ville avkriminalisere narkotika etter oppskrift fra Portugal. I mellomtiden hadde flere gode retorikere gjort avkriminalisering trendy. Ofte tilhørte de Sturlas omgangskrets. Mange av dem brukte selv ulovlige stoffer, uten å være avhengige.
Venner har Sturla aldri manglet. Likevel sverger han til et kjent forsøk på ensomme rotter for å forklare rusavhengighet. Forskning har vist at rotter bare blir avhengige når det er dårlige kår i rotteparken. Når rottene tilbys et sosialt og aktivt liv, bryr de seg lite om rusmidler.
– Min rottepark manglet en tydelig farsfigur. Den forsvant med skilsmissen da jeg var 13-14. Faren min forsvant ikke helt fysisk. Men jeg lærte aldri å skifte dekk, for å si det slik. Jeg er veldig umoden. Jeg liker ikke ordet mann en gang. Jeg vil være gutt selv om jeg snart er 35.
Han utvider straks rotteparken til hele sin generasjon. Denne generasjonen, som ble født rundt 1980, mener han hadde uflaks.
– Vi vokste opp i et slags apatisk, nihilistisk vakuum. Vi manglet tydelige identitetsmarkører. Generasjonen før oss hadde Blitz-miljøet, og før det var det hippiene. Etterpå er det blitt gaming og nettkultur. Vi var den siste analoge generasjonen, og den siste som gjorde opprør mot foreldrene våre.
Det var ikke lett å gjøre opprør når foreldrene var kulturradikalere. Sturla og vennene hans ville ikke være japper heller. Mange av dem ble småkriminelle gangstere med forbilder fra film.
– Unormalt mange gutter på min alder søkte mot parallellsamfunn. Det var tagging og barneran. Trappa ved t-banen på Majorstua var et mye farligere sted på nittitallet. Nå er det mindre vold blant unge. Til gjengjeld er det mer psykiske problemer. Sosiale medier har erstattet andre tilholdssteder. Du får mindre kontakt med stoffer og kriminelle miljøer. Samtidig får du mindre kontakt med deg selv. Du er drevet av «likes».
Sturla vokste opp i samme kulturelle klima som Anders Behring Breivik. De hadde felles kjente. Kommunale boliger ble reist rundt begges barndomshjem på vestkanten. Den ene omfavnet innvandringen, mens den andre slet med å passe inn.
– På nittitallet var det en trend å tillegge seg pakistansk aksent. Breivik var den som gikk hardest inn for det. Hans rasisme stammer fra avvisning, det er min analyse. Han manglet de sosiale egenskapene som jeg hadde.
Vold lå ikke for Sturla, selv om han en gang ble tatt med springkniv i pennalet. Det som var spennende å se på film, var for skummelt i virkeligheten.
– Vi flørta med pushing og langing av stoff. Rundt årtusenskiftet fikk vi kjenne på hvor farlig det kunne være. Jeg måtte ta et valg. Kan du ikke beskytte businessen med vold, kommer du ingen vei. Jeg fikk en identitetskrise som småkriminell. Det var gøy å være en del av estetikken og ritualene, men jeg trakk meg ut når det ble voldelig.
Sturla hadde mer talent for å fortelle om det som skjedde. Etter et kortvarig opprør mot høyere utdanning, begynte han på Westerdals. Han kaller det Steinerskolen for voksne. På studiet laget han filmer om barneranere og rus. En av skuespillerne fikk betalt i beroligende piller, siden han var hekta på dem.
– Jeg skjønte språket til dem jeg laget film om. Flere av vennene mine i media jobber med krim, fordi de kommer fra den verdenen.
Publikum virker umettelig på kriminelle og rusa karakterer. Sturla innrømmer at han overdriver litt når han skriver om sitt eget forhold til rus. «Jeg deltar i samfunnsdebatten, og så går jeg rett bort i sentrum etterpå og knarker på en dass,» skrev han i Dagbladet. Det ga ham en spalte i den populære nettavisen The Huffington Post. Vi så for oss at han satt med pennen i den ene hånda og heroinsprøyta i den andre. I virkeligheten satt han hos en professor i Ullevål Hageby og skrev, og heroin røyker han bare.
Den 31. august 2015, på selveste overdosedagen, slo Sturla gjennom som overraskende raffinert narkoman. I VG skrev han om seg selv og en venn som tok amfetamin sammen da de var seksten. Stoffet lå på vaskemaskina, og var vanskelig å skille fra rester av vaskepulver. Senere døde kameratens kjæreste av overdose.
– Etter det innlegget fikk jeg massiv respons, og tilbud om å skrive mer. Et lys gikk opp for meg. Jeg hadde både ressursene og meningene til å bidra i rusdebatten.
Han tror ikke alle har samme glede av å være åpne om egen rusbruk. En mindre ressurssterk person kan bli straffet for det.
– På et behandlingssted hang det et skilt om at ærlighet varer lengst. Den setningen hadde brukerne strøket over. Er du klient i rusomsorgen lønner det seg stort sett å lyve, for å beholde privilegier.
Sturla kan stå fram med rusmisbruk uten at jobbtilbudene forsvinner. Han er frilansskribent og snart forfatter. Alt han gjør er i tråd med åpenheten.
– Jeg har nesten bare hatt fordeler av å være åpen. Når jeg sprekker, kan jeg si det rett ut til folk jeg jobber med. Da kan jeg ikke bidra.
Suksess og nederlag går hånd i hånd gjennom livet hans. Etter Westerdals dro han til Mexico for å dope seg sammen med venner. Uærlig tjente penger skulle brukes opp. Etterpå fikk han kronisk panikkangst. Legen ga ham beroligende piller. Heroin oppdaget han selv. Han ble NAV-klient, og fikk god tid til å skrive. Han var med på å starte flere magasiner, før Thomas Seltzer ringte fra NRK.
– Han spurte om jeg kjente en smart, oppegående dame som kunne jobbe i programmet hans. Jeg sendte ham en liste, men de endte opp med å ansette meg isteden.
Dermed ble Sturla researcher i Trygdekontoret, det hippeste programmet på NRK3.
– I flere år levde jeg et dobbeltliv som rusavhengig journalist. Det gikk i alkohol, opiater og piller. Jeg sluttet da jeg ble vennlig oppfordret til å gå i behandling. NRK ønsket meg velkommen tilbake om jeg ble rusfri.
Sturla var innom en 12-trinnsklinikk i Thailand, A-senteret til Kirkens bymisjon, og flere andre behandlingssteder. I dag får han Subutex gjennom psykiateren sin. Noen tror han vil liberalisere ruspolitikken for å kunne dope seg i fred. De har ikke skjønt hvilken tvang som ligger i rusmisbruk. Alle kan like virkningen av et rusmiddel, men likingen øker ikke med avhengigheten. Tvert imot blir den gode følelsen mindre og ulempene større. Det som øker, er den ubevisste trangen til stoff. En klar ulempe for Sturla, er at han ikke klarer å skrive når han ruser seg. Da blir det bare surfing på VG Nett.
– Å stå fram har gjort det lettere for meg å holde meg unna rus. Nå har jeg noe meningsfullt å gjøre, og føler meg verdsatt. Jeg er en del av noe større enn meg selv. Det kan være en gruppechat om legalisering på Facebook. Det gir meg mestringsfølelse og tilhørighet. Noen misforstår hvorfor jeg vil legalisere narkotika. Jeg ønsker ikke å være rusavhengig. Jeg tror heller ikke jeg kan kontrollere rusbruken min. Men jeg ønsker at de som ikke klarer å slutte, får leve i verdighet. At de ikke blir behandlet som kriminelle. At de får delta i samfunnet før de blir rusfrie, så de får motivasjon til å bli det.
=Oslo-selger Rikke Eriksen sier det slik i dokumentarfilmen «Varmere dager»: «Jeg skal klare å bli rusfri. Jeg må bare finne ut hvorfor jeg skal klare det».
Rikke blir ikke invitert til FN. Hun har ikke det rette nettverket. Det har Sturla. Han har snakket om inkludering i FNs Civil Society Forum i New York. Han spurte: «Hvorfor kan vi ikke nyttiggjøre oss rusavhengiges ressurser før de har oppnådd rusfrihet?»
– Jeg fikk ikke noe svar på spørsmålet mitt. Vi var åtte aktive rusbrukere på dette toppmøtet om narkotika. Vi utgjorde én prosent av delegasjonen på 800 mennesker. Det blir som å ha en feministkonferanse med tusen deltakere, der ti er kvinner.
Før ble Sturla titulert som rusavhengig i media. Nå er han forfremmet til rusreformaktivist. Han er talsperson i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, som vil erstatte straff med opplysning og omsorg. Som en dyktig debattant, er han i ferd med å pådra seg et gammelt «rusproblem» på nytt.
– Jeg får masse forespørsler. Jeg har rusa meg på oppmerksomheten. Fortsetter jeg med det, vil det gå galt. Hadde dere ikke vært =Oslo, hadde jeg sagt nei til dette intervjuet. Jeg prøver å slette Facebook og holde en lavere profil. Det er et paradoks. Å stå fram offentlig hjalp meg opp til et visst punkt. Nå er jeg kommet så langt at jeg er blitt høy på meg selv. Heldigvis fins det folk som drar meg ned på jorda igjen.
Noen i det tunge rusmiljøet kritiserer Sturla for å ikke representere dem. Han har aldri tatt heroin i sprøyte. Han bruker ord som en vanlig leser må slå opp for å forstå. Han lå på divanen hos kjendispsykiater Finn Skårderud i ti år. Ofte snakket de om sine felles, finkulturelle interesser. «Ble jeg egentlig frisk? Heldigvis ikke, hos Finn var det så deilig å lide,» skrev Sturla i Dagbladet.
– Jeg er ikke representativ, men jeg prøver å representere rusavhengige fordi jeg har tilgang til media. Jeg er unntaket som bekrefter regelen. De aller fleste med tung rusbruk har opplevd traumer i barndommen, som seksuelle overgrep. Mine eventuelle traumer er mindre alvorlige. Sjelden får jeg den taletiden som trengs for å gå inn i mine problemer. Jeg kan ikke bare svare ja eller nei på spørsmål om det var problemer hjemme.
Vil du vite hvorfor Sturla endte opp på heroin, foreslår han at du leser boka «Unbroken brain» av Maia Szalavitz. Hun kan sammenlignes med ham. Han er også underveis med en bok om seg selv og ruspolitikk. Han prøver stadig å trekke seg tilbake for å jobbe med langsiktige prosjekter.
– Nå går jeg inn i en periode med input og refleksjon. Skal jeg si noe, må det enten ha litterær kvalitet eller et nytt perspektiv. Uten det, blir det bare gjentakelser.
En annen versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslos julebok 2016.
2 kommentarer
Tilbakeping:
Tilbakeping: