Straff er ikke forebygging

Det brukes stadig mindre straff på alle områder i samfunnet, særlig overfor unge. Hvorfor insisterer noen på å beholde den for rusbruk?

 

Så godt som alle er enige om at vi skal slutte å straffe rusavhengige. I debatten om avkriminalisering av narkotikabruk er det fremtiden til landets ungdommer som er den sentrale kilden til uenighet. Begge parter i debatten er bekymret for ungdommen, men av vidt forskjellige grunner.

Avholdsorganisasjoner og politiet jobber for at politiet skal beholde dagens tvangsmidler, særlig overfor unge. Ellers blir det flere unge som prøver illegale rusmidler, og dermed flere rusavhengige, tror de. Det er ikke vanskelig å forstå denne bekymringen, men når de siste tiårenes enorme investering i straff ikke har ført til mindre narkotikabruk, er det på tide å tenke nytt.

Ungdommer er fornuftige

Vi som jobber for gjennomslag for den historiske rusreformen, som skal sikre avkriminalisering, har derimot en annen bekymring for ungdommen som en sentral drivkraft. Vi er bekymret for følgene av straff og stigmatisering. Vi er bekymret for at utenforskapet ungdommer som ruser seg, opplever fra tidlig barndom, forsterkes av kriminaliseringen.

Dagens ungdom bruker mindre alkohol og sigaretter enn sine foreldre gjorde på samme alder, uten at vi har trengt å skremme dem med straff. Tillit og god informasjon fungerer mye bedre.

Særlig for marginalisert og sårbar ungdom kan straffen og stigmaet den medfører, ha en ødeleggende virkning på selvfølelsen og fremtidsmulighetene. Dette er godt dokumentert i forskning og i rusreformutvalgets rapport. Straff kan føre til utestengelse fra flere yrker og utdannelser, og stigma kan føre til sosial utestengelse av familie og venner. Dessuten vegrer mange seg for å kontakte hjelp i nødstilfeller, i frykt for straff.

«Forebygging» vs. forebygging

Utvalget viser også at det ikke finnes evidens for at strafferegimet virker forebyggende. Ordet forebygging går ofte igjen i debatten. «Vi må satse mer på forebygging,» sier aktører på begge sider. Når motstanderne av reformen sier at de vil at politiet fremdeles skal kunne ransake boliger, mobiltelefoner og kroppene til ungdom som er mistenkt for bruk av illegale rusmidler, begrunner de det med «forebygging».

Forebygging framstilles også som noe man heller burde satse på, fremfor å avkriminalisere bruk og besittelse. Men det gir liten mening å snakke om forebygging og avkriminaliseirng som om de var motsetninger vi må velge mellom. Det er på tide å undersøke forebygingsbegrepet nærmere.

Ifølge FN og WHO er forebygging «å skape en sunn og trygg oppvekst for barn. Hovedmålet er å hjelpe mennesker, spesielt unge, til å unngå eller utsette bruk av rusmidler, eller hjelpe de som allerede har startet, å unngå utvikling av rusbrukslidelser.» De oppgir en rekke tiltak som kan medvirke til dette, som barnehagedekning, skole- og familieprogrammer og bedring av mental helse. Straff og kontroll av ungdom er derimot ikke regnet som gode forebyggingstiltak av FN og WHO.

Det handler om tillit

Når politiet støter på ungdom som bruker illegale rusmidler, avdekker de bruken, de forebygger den ikke. Ungdommene blir ofte satt på urinprøvekontrakter som mangler dokumentert virkning, og som vi vet at svært mange opplever som nedverdigende og en innvadering av privatlivet.

Det faller på sin egen urimelighet at politiet er en effektiv forebyggingsaktør, all den tid brukere for harde livet prøver å unngå kontakt med dem, nettopp på grunn av trusselen om straff. Avkriminalisering vil sikre økt tillit mellom utsatt ungdom og myndighetene: En helt sentral forutsetning for hjelp.

Hvis personvernskrenkende virkemidler som ransakelse av bolig, mobil og kropp er forholdsmessig, forsvarlig og effektivt, burde de bli brukt mer, utover bare narkotikakriminalitet. Slike virkemidler kunne for eksempel brukes mot ungdom som er mistenkt for å bruke alkohol og tobakk, som har selvmordstanker eller mistenkes å utvikle spiseforstyrrelser.

Mange liv kunne blitt reddet på denne måten, hvis det bare hadde virket. Ingen ser imidlertid for seg en slik fremtid. Så hvorfor skal vi bruke slike virkemidler mot ungdom som bruker illegale rusmidler?

Straff skader

Det er på tide å snakke mer om straffens skyggesider. Å straffe ungdom for bruk av illegale rusmidler har blitt så normalisert at de fleste i lang tid har akseptert det som den mest naturlige reaksjonen fra samfunnet.

Samtidig har vi sluttet å straffe barn og unge for det meste annet. Foreldre slår ikke lenger usikkelige unger, klassens bølle blir ikke lenger utsatt for gjensitting eller spanskrøret, og til og med ungdom som begår voldskriminalitet, møtes av tiltak som konfliktråd fremfor fengsel.

Rusreformutvalget viser til grundig forskning som viser at straff rammer usosialt. De fra lavere samfunnsklasser og etniske minoriteter straffes oftest, til tross for at det brukes betydelig mer rusmidler blant dem fra høyere klasser. På denne måten gjenskaper straff klasseskiller.

Avhengighet er ikke tilfeldig

Det er langt fra tilfeldig hvem som utvikler rusavhengighet. En rekke genetiske faktorer øker sannsynligheten, men det er miljøfaktorer som er utløsende årsaker. Risikofaktorer inkluderer omsorgssvikt, mishandling, mobbing, ensomhet, lærevansker, og en oppvekst i fattige og marginaliserte lokalmiljøer.

Nettopp de unge som er utsatt for disse risikofaktorene, er også mest sårbare for stigmatisering og kontrolltiltak. De veltilpassede ungdommene vil som regel klare seg bra, uansett om bruk av illegale rusmidler straffes eller ikke. Straffen gjør det derimot vanskeligere å tilby hjelp til de som trenger den mest.

I Forandringsfabrikkens rapport, der 58 ungdommer som strever med rus, er intervjuet, heter det at: «[Når] tjenestene belønner og straffer oppførsel, opplever ungdommene at de blir straffet for å ha det vondt inni seg.» Ungdom som starter tidlig med illegal rus, har ofte en kompleks traumehistorikk, og det siste disse trenger i livene sine, er mer frykt.

Mikkel Ihle Tande
Leder, Tryggere Ungdom

 

Er det noe du mener leserne våre bør vite?

Erlik tar imot kronikker på e-post: kari@erlik.no.

Alle innsendte bidrag vil bli lest og vurdert for trykk. Vi forbeholder oss retten til å redigere teksten før publisering.

For å vurdere en kronikk trenger vi følgende tilsendt:

• Tekst på maksimalt 5500 tegn inkludert mellomrom. Teksten skal belyse et aktuelt tema.
• Et foto av forfatteren i passbilde-størrelse. Bildet må kunne trykkes vederlagsfritt.
• Forfatterens fulle navn, telefonnummer og eventuelt tittel.