Stillstandsrapport

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Mandag 30.3, Brugata. 16 dager etter stengning av salgslokalet.

– Ikke én narkoman i Brugata veit at =Oslo er stengt!

Jarle er skråsikker der han haster forbi, på vei forbi Gunerius for å treffe noen på andre siden av den byggeplassen som en gang var Storgata. Jeg vet at det ikke er sant. Han er bare sur på meg og =Oslo. Jeg husker ikke helt hvorfor.

André

Jeg vet det ikke er sant, fordi jeg traff André, som i likhet med Jarle selger magasinet jevnlig, samme sted for et par dager siden. Jeg ble veldig glad for å se ham, som jeg blir for å se alle kjente fjes om dagen, her i kaoset litt i utkanten av Oslo sentrum.

Jeg prøvde å spørre ut André om hvordan dagene er nå under pandemien, og han svarte med den håndbevegelsen som vel betyr «så som så». Han er ikke av dem som er mer på markedsplassen i Brugata enn nødvendig. For André er det sosiale livet kontakten med kundene når han selger magasinet, og de daglige turene innom utvalgte kafeer og utesteder hvor han kjenner folk som er på jobb. Nå er begge deler umulig, og han savner både rutinene og menneskene.

M

Det er ikke så mange kjente fjes ellers her i dag. Jeg blir som vanlig tilbudt diverse remedier i pulver- og pilleform, og takker høflig nei.

– Stikk! Veit du ikke at han jobber på =Oslo!

M, la oss bare kalle ham det, skjeller ut ei jente som er ekstra pågående med salgstriksene, der han og jeg står og slår av en prat. M solgte gatemagasinet lenge før jeg begynte å jobbe hos =Oslo, men han har pensjonert seg. Hva han livnærer seg av nå, vil han ikke snakke om i detalj. Men han kan avsløre at det er selgers marked om dagen. Han er ikke bekymra.

– Jeg har et sted å bo, nok dop både til meg selv og andre, og får greit med trygd, i tillegg til det jeg tjener her nede. Ikke er jeg redd for å bli sjuk heller, for folk oppfører seg bra og holder avstand. Resten av byen er jo tom, så der er det ingen fare.

Rick

Jeg er ikke helt overbevist. Mens vi står der og snakker, ser jeg folk som står og hvisker avtaler tett innpå hverandre, kontanter som skifter eier, ofte fra en møkkete hånd til en annen møkkete hånd, og tilløp til slagsmål. Det siste skjer daglig her nede, og innebærer en viss smittefare, vil jeg tro. Men flere mener det samme som M:

– Dealerne er veldig hensynsfulle, bruker plasthansker og greier.

Det kan Rick fortelle meg. I likhet med M er han en forhenværende gatemagasinselger, som jeg kjenner godt. Han forteller videre:

– Vi tar vare på hverandre, selv om vi er narkomane. Vi er i samme båt som alle andre, men det er vanskelig for oss å bare holde oss hjemme, det må du skjønne.

Politi

Jeg skjønner. Foodora leverer ikke det han trenger på døra. Ikke finner du det på nærbutikken heller. Mens vi står og snakker ruller en hvit kassebil med blålys på taket inn blant gjengen i gågata. Etter tjue sekunder er hele plassen tømt for folk. De forsvinner ut i de tynne tarmene mellom anleggsgjerdene og bygårdene i Storgata, der hvor det i hvert fall er umulig å holde en meters avstand. Rick kan fortelle at dette skjer minst et par ganger i timen:

– Det er ikke så lett å skjønne meningen med det. De står der bare et par minutter, og går ikke ut av bilen. Kanskje de er redd for smitte? Folk forsvinner femti meter unna, de kjører, også kommer alle tilbake hit.

En fyr vi ikke kjenner, som hører hva vi snakker om, mener bestemt at politiet har fått beskjed om å hindre ansamlinger av mennesker, og at det er det som ligger bak. Vi ler litt av dette, men det kan jo hende han har rett. Jeg må finne ut av det, tenker jeg.

Litt seinere, da jeg har forlatt Brugata i retning Grønland, treffer jeg på André igjen. Han sitter og myser i sola utenfor utestedet som også heter Brugata. Det er favorittstedet hans, og han kjenner eieren godt. Vi blir sittende der litt, uten å snakke, i sola, drømmer om den dagen lyset slås på igjen i lokalet bak oss, og døra åpnes. Dagen vi kan sitte på samme benk igjen. Vi myser ut i folketomme gater, midt på dagen en mandag. Det eneste stedet tiden har stått stille, og verden går videre som før, ligger hundre meter borti gata.

Noen fornavn er endret, etter ønske fra vedkommende.