Stengte grenser gir nye rusvaner

Jeg er ikke bare redd for at isolasjonen skaper flere alkoholikere, men at brukerne av lettere narkotiske stoffer vil gå over til tyngre misbruk, skriver Trond Henriksen. 

Stengte grenser i Europa medfører at smuglerne har dårligere tider enn på lenge. Dette oppleves nok som en positiv samfunnseffekt av de fleste, bortsett fra dem som er avhengig av det. Nå må disse menneskene betale helt andre summer for å tilfredsstille sitt behov, eller de bytter ut rusmidlet med annet som er tilgjengelig, da gjerne til noe sterkere.

Det er liten sjanse for at tollerne nå får oppleve varebiler med avstivet fjæringer, falske norske skilter og stappfulle av alkohol. Risikoen for å bli tatt er så stor at fortjenesten ikke er interessant. I disse tider er ikke rusmidler som krever store kvantum aktuelt for smuglerne, selv cannabis krever sin plass hvis det skal være økonomisk forsvarlig.

Sjansen er mye større for at smuglerne nå bytter ut rusmidler som gir liten straff med stoffer som krever mindre plass, men har en mye høyere strafferamme. Det er i hovedsak snakk om heroin, kokain og amfetamin.

Jeg opplever i min jobb som miljøarbeider og som tidligere narkoman at det er en vanskelig tid for mange. Et nedstengt samfunn skaper nye utfordringer som man kanskje ikke tenker så mye over i dag, men som vil få konsekvenser i fremtiden.

Rusavhengighet stopper ikke med stengte grenser, avstander og håndhygiene. Jeg er ikke bare redd for at isolasjonen skaper flere alkoholikere, men at brukerne av lettere narkotiske stoffer vil gå over til tyngre misbruk.

Det er mange som i dag stresser etter narkotika. Det har vært perioder med tørke tidligere også, men ikke i nærheten av hva som oppleves i dag. Prisen på cannabis, som stort sett har holdt seg på samme pris de siste 30 årene, har både doblet, tredoblet og i noen tilfeller har jeg hørt om priser på 500 kroner for et gram. Dette varierer rundt om i Norge, men på Østlandet er det virkelig tørke.

Jeg frykter spesielt at unge mennesker vil prøve andre stoffer og eksperimenterer i mangel på cannabis. Da snakker jeg ikke bare om økt bruk av alkohol, som for øvrig er et rusmiddel med store konsekvenser, men om kjemikalier som kan settes sammen på kjøkkenbenken.

GHB er ett av stoffene som er i full anmarsj i disse tider. Det er en utfordring i forhold til overdoseproblematikk, for her hjelper ikke de tiltakene man bruker mot heroin og andre stoffer. Det finnes ingen motgift mot GHB.

At rusmisbrukere stiller bakerst i køen, er intet nytt. Mennesker på gata blir sjelden prioritert om de har plager og er dårlige. Selv om jeg har et restriktivt syn på langvarig bruk substitusjonsmedisiner, så ønsker jeg en lavere terskel for å få utdelt metadon og subutex i dag.

Det handler om at disse menneskene er veldig sårbare og syke. Med nedsatt immunforsvar og samtidig som de må stresse rundt etter heroin, er de mer mottakelig for virus og større sjanse for å smitte andre. Her burde politikerne se hva som er til det beste for enkeltindividet og samfunnet.

For meg blir det litt passivt når Helsedirektoratet oppfordrer landets kommuner til å ha ordninger som gjør brukerutstyr for injeksjon gratis og enkelt tilgjengelig for alle injiserende stoffmisbrukere. Hva skal man med sprøyter hvis det ikke finnes rusmiddel å bruke? Dessuten er pålegget om tilgjengelighet av brukerutstyr noe som fantes før koronaepidemien.

Etter at Norge stengte ned 12. mars har Vinmonopolet opplevd en økning på 29 prosent. Selvsagt er grensehandelen en årsak, men situasjonen vi befinner oss i har også litt skyld i det.

Når mange hundre tusen mennesker mister jobben vil frykten og fortvilelsen skape mange nye alkoholikere. Derfor blir det litt dobbeltmoral når tilgjengeligheten til et rusmiddel som koster samfunnet milliarder av kroner hvert år ikke en gang diskuteres?

Trond Henriksen har gitt ut boka «Ingen murer er for høye» om sitt eget liv. Denne teksten ble først publisert på hans Facebook-profil.