Stemmer fra tomme gater: Daniel (selger 1531), Constantin (selger 1509) og Florin (selger 1200)

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Fredag 27.3, Skippergata. 13 dager etter stengning av salgslokalet

– Vi lever som en familie, sier Florin og peker på de to kompisene.

Det tok en stund før jeg skjønte at han, Daniel og Constantin faktisk ikke er i familie. De bare kaller hverandre brødre. Jeg møter de tre unge gutta i Skippergata, utenfor salgslokalet vi stengte to uker før. Florin fortsetter:

– Vi deler alle penger vi har igjen fra bladsalget, nå. Jeg har kanskje igjen 1700 kroner, men Constantin har over dobbelt så mye. Allikevel slår vi det sammen, sender det vi kan til familien og handler inn mat til oss alle for resten.

Ingen spøk, ingen nåde

Når vi spøker om at de har innført en slags lokal form for kommunisme i det lille rommet de leier sammen på Lillestrøm, blir gutta nesten provoserte, og nekter plent. Kommunisme er fortsatt ikke noe du spøker med i hjemlandet deres, Romania.

– Jeg hadde råd til å kjøpe ganske mange blader før =Oslo stengte, og jeg har gitt blader til Daniel og Florin, men også til noen andre selgere vi kjenner. Vi må ta vare på hverandre nå, sier Constantin.

Det er stort sett han som fører ordet. Alle de tre gutta snakker godt norsk, men Constantin har bodd lengst i Norge, og formulerer seg godt:

– Situasjonen er vanskelig nå. Vi trenger penger til mat og husleie. Vi er ikke norske statsborgere, og har ikke klart å finne vanlig arbeid her på flere år, vi har ingen rettigheter her. Alle andre kan få støtte fra NAV, men vi selger bare =Oslo, forklarer han.

De er tre voksne menn som skal klare seg uten noen inntekt eller økonomisk støtte. Jeg lurer på hvor lenge de tror pengene og maten holder.

– Kanskje en uke til, litt lenger hvis vi klarer å kutte ned på hvor mye vi spiser. Vi er vant til å ha det vanskelig. Vi klager ikke, og vi tror vi skal komme oss gjennom dette, sammen.

– Vi er oppvokst med ingenting, allikevel smiler vi nesten hele tiden. Det eneste som gjør meg trist, er når jeg snakker med familien min, og de sier de ikke har penger til mat. Vi har akkurat sendt det siste av penger vi kunne sende hjem.

Et stengt hjemland

Jeg forteller at jeg trodde at de, og flere andre selgere som har vært innom denne dagen for å få informasjon, hadde reist hjem til Romania. At de var i gruppa som ble sendt sørover med fly, rett i etterkant av at de strenge tiltakene ble innført. Daniel rister oppgitt på hodet. Han har snakket med familien i hjembyen Sibiu, i hjertet av Transilvania:

– I Romania får du ingen støtte fra staten nå. Det er militære i gatene, for å passe på at folk holder seg inne. Bare ett tusen mennesker har korona-virus i Romania, allikevel er tiltakene strengere enn i Norge, hvor over tre tusen er smittet.

– Hvis du går ut etter klokka ti på kvelden, får du bot. Før klokka ti kan du gå ut, hvis du skal noe viktig. Du må ha med deg et papir hvor det står navn, personnummer og hva du skal ute. Er du over 65 år gammel, får du ikke gå ut i det hele tatt, kan han fortelle.

Constantin nikker seg enig, og tilføyer:

– Hvis jeg reiser hjem nå, vet jeg ikke hvor mange måneder det vil gå før jeg får lov til å reise tilbake og jobbe. Og først må jeg sitte i karantene 14 dager når jeg kommer dit, helt uten mulighet for å tjene penger.

Frie på arbeidsmarkedet

Når jeg tar opp mulighetene for å få seg en jobb på hjemstedet, være nærmere familien, ler de alle tre. Daniel mener bestemt at det ikke har vært mulighet for å få arbeid på flere år, hverken i Sibiu eller i andre byer i området. Constantin bekrefter det, men forteller at det uansett ikke ville hatt så mye å si:

– Hadde du vært så heldig å få en jobb, er det meste du kan tjene rundt tre tusen i måneden. Det er det ikke mulig for en familie å leve på lenger. En kilo potet i hjemlandet nå, koster kanskje 30 kroner. Før kostet den ti. Alt har blitt veldig, veldig dyrt. Selv om det er enda dyrere i Norge, kan vi tjene flere ganger så mye.

Vi står der i gata, på god avstand fra hverandre, og snakker litt til om løst og fast. Gutta fra Sibiu og Lillestrøm ler mye, og erter hverandre, som de alltid gjør. I hvert fall Daniel og Florin. Constantin er litt mer preget av situasjonen de står i, og har en bønn:

– Kan du skrive at vi gjerne tar all slags jobber. Du vet at vi jobber hardt, og er bra folk. Vi er også friske, og vi vet hvilke regler vi må følge når det gjelder korona. Hvis du trenger hjelp i hagen, eller med huset ditt, eller hva som helst av småjobber, så kan de si ifra til dere.

Bra folk

Jeg vet at de tre jobber hardt, så hvordan de møtte på jobb hver dag når salgslokalet åpnet på morgenen, og ser at de fortsatt har kunder der ute på Romerike, langt utpå kvelden.

Det stemmer også at de er bra folk. Hvis Florin er blakk, gir Constantin ham en bunke blader, så han kommer i gang. Og motsatt. Hvis jeg er sløv og gir Daniel et magasin mer enn han skulle ha, da sier han fra og leverer det tilbake.

– Vi tar vare på hverandre, vi er ikke alene, og vi har alltid klart oss, sier de i det vi tar avskjed der foran stedet hvor vi skulle ha begynt å selge april-nummeret vårt denne dagen.

De sier at de er vant til beinharde forhold, men jeg er fortsatt bekymra. Hvis Daniel, Constantin og Florin er tomme for penger om en uke, hva da hvis dette varer i måneder?

Bildet er av Daniel, fordi Constantin og Florin ikke er så glad i å bli tatt bilde av, og fordi Daniel, ifølge de to andre, er den mest fotogene.