Stemmer fra tomme gater: Anita, selger 1523

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Lørdag 4.4, Skippergata. 21 dager etter stengning av salgslokalet.

– Jeg måtte flire da vi fikk to pærer og tre epler utdelt i døra på 24Sju, i sted. Ingen av oss har jo tenner i kjeften, lenger.

Anita ler godt av historien. Jeg møter henne og Pål, samboeren hennes, i skyggen av Petter Stordalens forgyllede nye hotellkompleks «The Hub» i den lille nyoppussa stubben av Skippergata som skal matche herligheten over oss. Med hundrevis av tomme hotellrom i ryggen, har vi satt oss i den isnende vinden, så jeg kan få en statusrapport fra de to =Oslo-selgerne. Anita fører ordet, noe hun alltid har vært god til.

– Jeg trodde NAV skulle betale AAP før påske. Skulle egentlig hatt dem andre påskedag. Vi kommer til å slite, som så mange andre i påsken. Vi klarte oss en uke fordi Pål fikk låne penger av faren sin, neste uke fordi NAV sosial stilte opp, og utbetalte tidligere enn de skulle. Nå måtte jeg spørre sønnen min om å få låne 400 kroner. Jeg skammer meg over at det har gått så langt. Det er de pengene vi skal klare oss med hele påsken. 400 kroner.

Blakke folk, brutale forhold

Det sitter langt inne for Anita å spørre sønnen, som hun var alenemor for i 15 år, om hjelp, selv om han er voksen i dag. Anita ble rusfri i 1999. Da var hun 24 år, og hadde sosialfaglig utdannelse. I 2008 var hun fortsatt rusfri. Det året ble hun prosjektleder for et utdanningsprosjekt rettet mot kvinner utsatt for menneskehandel i regi av Justisdepartementet.

Kontoret de jobbet ut fra, lå i Brugata, og Anita var fast kunde på kjøpesenteret Gunerius, tvers over gata fra jobben. Hun forteller at hun likte å shoppe og kikke i butikkene der, og også på Oslo City og Byporten, som begge ligger rett i nærheten av der vi sitter. I dag er forholdet til Brugata et annet:

– Miljøet blir verre og verre. Vi ser rusavhengige rane andre rusavhengige. Spesielt går de etter de svakeste, de som har fysiske handicap. Vi har vært vitne til stygge episoder. Folk har kortere lunte, er mer aggressive. Vi opplevde at en annen =Oslo-selger vi kjenner ble slått ned bakfra, rett foran oss i Karl Johan, bare for å ha slengt litt med leppa tilbake mot en fyr inne på Deli De Luca.

Pål nikker, og bekrefter det Anita sier. Men han forsikrer meg om at det fortsatt er internt i miljøet ting hardner til:

– Hvilke muligheter har folk for å skaffe penger nå? Det er å tigge, prostituere seg eller rane andre. Fortsatt raner vi hverandre. Ikke gamle damer. Butikktyveri er også populært. Du får en tredjedel av prisen varene egentlig koster, når du selger byttet på gata. Da gidder du ikke stjele noe som koster hundre kroner.

– Det mest populære er å stjele øl. En sekspakning pils får du 150 kroner for. Det har alltid vært ran, stjeling og vold i det åpne rusmiljøet, men ikke på denne måten. Det har vært ille på grunn av hasjmangelen, som har vart siden januar. Etter at alt begynte å stenge, har det blitt enda verre.

Nåleskrekk

Anita har selv fått føle volden på kroppen. Hun viser meg det venstre øret sitt, som bærer preg av medfart. Hun forteller om hva som skjedde et par uker før, da de sto i kø for matutdeling på Evangeliesenteret:

– Der, rett ved køen, står det en fyr og banker dama si, uten at noen tør å løfte en finger. Jeg drar henne bort fra ham, og stiller meg foran henne, så han må gå gjennom meg for å få tak i henne. Da tar han løpefart, og slår meg med neven på siden av hodet, så jeg letter fra bakken. Slaget var nære på å rive av øret mitt. Jeg ble henta av ambulansen. På legevakta ville de sy, men de fikk bare lov til å stripse det. Jeg hater nåler og sprøyter, noe som jo er merkelig, med tanke på karrieren som sprøytenarkoman.

Anita ler litt av det hele nå, men det er lett å merke at hendelsen sitter i kroppen fortsatt. For syv år siden opplevde hun et annet traume, som skulle snu livet hennes på hodet. En av ungdommene hun jobbet med på kontoret i Brugata fikk en psykose, og ble truende og utagerende mot de ansatte.

Det bidro til at Anita ikke klarte å stå i jobben lenger. Hun fikk i stedet ansettelse på et ruskollektiv for ungdom, og det var i denne perioden, nærmere bestemt i desember 2015, at Anita sprakk, og begynte å ruse seg igjen. Da hadde hun vært rusfri i 16 og et halvt år.

– Vi er heldige nå, heldigere enn mange andre. Vi har både telefon og tilgang på internett hjemme. De som ikke har det, blir lett dønn isolert. Da er det fristende å oppsøke andre, her nede i byen. Det har kommet veldig mange nye fjes på gata. Jeg tror en del folk også kommer fra andre steder i landet, i håp om at tilstanden og tilgangen på stoff er bedre her. Og det er den jo.

Ingen enkle utveier

Anita og Pål har akkurat flyttet inn i en ny kommunal bolig på Grefsen. De er fornøyde med utsikten, og det meste av det andre i leiligheten, men var ikke forberedt på at det manglet kjøleskap og fryser:

– Noe av det verste med korona-krisen, er at flere mattilbud for folk i gatemiljøet har måttet stenge. Hvis du er dårlig og trenger en friskmelding med heroin, så velger du ikke å bruke pengene på mat, da går du heller sulten. Jeg kjøper mat fortsatt, men bare ting på tilbud eller aller billigste sort. Skulle gjerne ha handla inn stort nå før påske, men det blir vanskelig uten kjøl eller frys. Det er litt fortvila.

Jørgen, en bekjent av de to fra miljøet, kommer bort til oss. Han forteller at han gjerne skulle vært inne til behandling i rusomsorgen nå, Dagen før gikk det ut beskjed fra velferdsetaten om at det var påvist smitte i Oslos åpne rusmiljø, og han er bekymra:

– Det er umulig å få lagt seg inn noe sted nå. Det beste for meg, ville vært å være innlagt på avrusning eller behandling, og fått medisiner. Men i stedet skrives folk ut før tida, her i Oslo. Det er bedre å gå og rane noen med kniv, og satse på å bli tatt, så får du i hvert fall et trygt sted å være.

Anita er uenig i den siste påstanden:

– Du blir ikke fengsla. Folk slipper, eller blir sluppet ut for tidlig der også. Alle sliter med bemanning nå, og i tillegg er det påskeferie.

Men de deler bekymringen for hva spredning av Covid-19 i miljøet kan føre med seg. Jørgen forklarer hvorfor dette scenarioet er skremmende:

– Det er mange av oss med rusbakgrunn som har andre alvorlige helseplager, noe som gjør at vi er ekstra sårbare. Det er nedsatt immunforsvar, nyre. Og leversykdom, mange med Kols og andre luftveisinfeksjoner. Ved siden av de eldste, må vi være en av de største risikogruppene.

Ikke velkommen lenger

Anita forteller at hun er slankeoperert, og at magesekken hennes fortsatt er på størrelse med en valnøtt, seks år etter operasjonen. Omtrent samtidig som hun ble operert, sprakk hun og begynte og ruse seg igjen, og et halvt år etterpå kom hun for første gang kom i kontakt med rusmiljøet i Oslo. Hun fikk en kjæreste i miljøet, og følte på kroppen hva det vil si å bli sett på som et problem for resten av samfunnet:

– Hvis jeg ble stående for lenge i en butikk, kom vekterne bort og lurte på hva jeg gjorde der. Jeg og han jeg var sammen med ble tatt med inn på kontoret, hvor de gikk gjennom lommene og veskene våre, på jakt etter tjuvgods. Hvis jeg gikk gjennom Gunerius, Oslo City eller Byporten mer enn en gang i løpet av en dag, kom vekterne for å høre hva jeg hadde der å gjøre.

– Det første halve året gikk jeg bare rundt i sjokk over å bli behandla på en så nedverdigende måte. Jeg var nederst, en kasteløs i Norge. Tenk deg å plutselig ikke få lov til å kikke i butikkene du alltid hadde handla i, uten at en vekter dukker opp.

Anita og Pål skjønner ser at jeg er forfryst, og vi blir enige om å heller finne et sted å treffes inne neste gang. De lover å snakke med folk, og fortelle om hvordan situasjonen for dem som tilbringer mer tid i gatene enn oss andre utvikler seg. De to og jeg er de eneste menneskene i den brede gågata, da vi sier på gjensyn, og ta vare. Når de forsvinner i retning Gunerius og Brugata er det ikke en lyd der i skyggen fra gullhotellet.