Stein har en god dag

Det har vært mye pepper i selger Steins liv. Og heroin. Få kan fortelle om livet sitt som denne nordlendingen. Bli med til sengekanten på Ullevål sykehus, så skal du få høre.

Stein er ærlig, det skal han ha. Han har ringt hver dag i en uke nå, for å få meg til å stikke innom ham på Ullevål sykehus.

Forteller at han holdt på å stryke med, at han må være på sjukehuset i seks uker og at jeg burde intervjue ham om betennelsen i hjerteklaffen.

Jeg sier at jeg sikkert skal få til et sykebesøk, men at jeg ikke er sikker på hvor interessant temaet er. Det er en vilt hektisk uke på jobben. Og selv om jeg liker Stein, og ikke har noe imot å stikke oppom ham, utsettes det hver dag. Når det endelig passer, og jeg ringer ham opp for å si at jeg tar turen, er Steins reaksjon:

– Så bra! Kunne du som lønn for intervjuet ta med ei pakke rød Prince og en bunke med =Oslo til meg? Det er helt krise her.

Stein kommer slentrende nonchalant inn i lobbyen ved hovedinngangen på Ullevål, med morgenkåpa lett knytt og flagrende, akkurat idet fotograf Dimitri og jeg kommer inn dørene. Han er en del kilo lettere enn sist jeg så ham. Ellers er alt på plass: røvergliset, de snille grå øynene med evig glimt i og den litt snøvlete utgaven av Tromsø-dialekt. Han griper begjærlig etter røykpakka.

– En dag til uten sigg, da veit jeg ikke hva det hadde vært igjen av meg, begynner han, og drar oss med ut igjen i den kaldeste vinterdagen i manns minne.

– Jeg har hatt en pakke rødmix i ti dager, men dere brukte litt for lang tid på å komme dere hit. Røyken er jo alt jeg har igjen nå. Har kutta alt annet. Jeg har fått en sjanse til, på grunn av denne sjukdommen, fortsetter Stein, og flirer.

Jeg foreslår at vi beveger oss til et av stedene der det er lov å røyke på området, men Stein hører ikke på det øret i dag. Han fnyser inne i tobakksskyen sin når vi ymter frempå med at han ikke akkurat er kledd for temperaturen. Men han er veldig glad for besøket, sier han. Ikke bare tobakken, men selskapet.

Vi lurer på om vi er de første som har besøkt ham der.

– Dattera mi har vært og besøkt meg her. Hun er 31 år nå, sier en smilende Stein.

– Det er jo enda en velsignelse ved å bli dødssjuk, i tillegg til at jeg er rusfri nå, det å få kontakt med dattera mi igjen.

Både dattera og sønnen bor på Østlandet, forteller Stein, mens vi prøver å holde følge med ham i sykehuskorridorene. Sønnen flyttet sørover først. Det var ønsket om å holde kontakten med ham som fikk Stein tilbake til Oslo for rundt ti år siden. Han hadde bodd her før.

– Jeg hadde en karriere som heroinist her sørpå, på begynnelsen av 2000-tallet, forteller han. Som om det gjaldt en hvilken som helst ni til fire-jobb. Han utdyper i samme stil:

– I Tromsø var jeg mer av en kultivert, streit narkoman. Snorta bare litt pepper (amfetamin), ikke noe dop (heroin) eller stikking med nåler og slikt.

Vi er endelig framme på rommet til Stein. Det er på infeksjonsavdelingen. På veien har han flørtet vilt med kvinnelige sykepleiere, solgt =Oslo til forbipasserende besøkende, slått av en prat med gamle kjente som også er innlagt på sykehuset og kommet med anekdoter fra rusmiljøet til oss som han har hatt på slep.

Hele tida hopper historiene i tid og rom. Jeg må gang på gang stoppe ham for å få kontinuitet i historien om Stein.

Først vil jeg høre mer om Tromsø.

– Jeg er motorsykkelreparatør av yrke. Jeg jobba på verkstedet til far min i åtte år. Så slutta jeg der, og starta opp verksted med en kompis i garasjen hans. Så jeg endte opp med å konkurrere med gamlingen i ti år. Det syntes han var helt kult. Jeg hadde fortsatt nøklene til verkstedet hans, så vi pleide å dra innom der for å plukke deler vi trengte, ler Stein.

Jeg er nysgjerrig på ruskarrieren, når og hvordan det starta?

– Jeg begynte vel å ruse meg for alvor sammen med kompiser i sjuende klasse. Vi røyka hasj og drakk, minnes Stein.

– Fra jeg var tretten til jeg var nitten var jeg sterk motstander av amfetamin. Du var liksom narkoman hvis du brukte det. Jeg begynte som lærling på verkstedet hos far da jeg var seksten. Jeg gjorde det bra der, var dyktig som mekaniker. Da jeg var nitten testa jeg for første gang ei stripe pepper. Jeg blei veldig overraska, for jeg følte en stor ro. Det var stikk i strid med hva jeg trodde jeg kom til å føle.

Stein har kommet seg opp i sykehussenga nå. Så sårbar som man ser ut i en slik en. Det er rart å se ham slik. Han ser mindre ut, og pjuskete. Stein har også roa seg ned, og historien tar nå ikke de helt store sprangene. Bare når han kommer på en artig detalj setter han blikket i oss, og slipper ut den sløye latteren jeg forbinder med ham.

Jeg lurer på hva amfetaminet fikk ham til å føle. Hva som gjorde at det tok over livet hans i så stor grad. Han forteller gjerne:

– Jeg har kraftig ADD, konsentrasjons- og oppmerksomhetssvikt. Amfetaminet holdt uroen og stresset i sjakk. Det var som å finne seg sjøl. Endelig kunne slappe av, ta et skritt tilbake og se meg som jeg er.

Men stoffet var ikke en ren velsignelse.

– Jeg klarte meg med mer eller mindre hell i mange år med selvmedisinering. Problemet er at det pepperet du får tak i har så forskjellig styrkegrad. Du må prøve å justere, slik at du fungerer på jobb og hjemme. Jeg tok ei stripe om morgenen, for da følte jeg meg sikrere på jobben jeg gjorde på verkstedet. Jeg tok ei stripe på ettermiddagen, og dro hjem til kone og unger. Jeg syntes sjøl det gikk ganske så bra, men hvis du spør unga mine er det ikke sikkert de er enige i det, sier han.

Steins blikk blir fjernt. Det er uvant når han ikke snakker, for stort sett går praten i ett. Nå er han borte, han har gått innover. Det minner meg om en merkelig opplevelse jeg hadde med Stein en gang. Jeg fikk øye på ham utenfor en butikk, rett ved der jeg bor. Han sto helt stille. Han så ut til å være i dype tanker. Klærne var skitne, med blodflekker. Han var på alle måter ustelt. Jeg gikk bort til ham, og fikk etter hvert kontakt. Han kjente meg igjen og virket glad for å se meg, men veldig forvirra. Først spurte han hvor han var. Jeg fortalte ham det. Så spurte han om jeg visste hvor han bodde. Jeg svarte som sant var at nei, det visste jeg ikke. Så spurte han om det var en campingplass rett ved, for han var nemlig på campingtur med mora og broren sin, mente han. Jeg fikk ikke dette til å stemme med hverken årstid eller Stein. På dette tidspunktet begynte jeg å bli litt bekymra for mannen. Men akkurat idet jeg skulle til å ringe for å få ham hentet, var det som om noen skrudde på en bryter i hodet hans. Han fikk øye på T-banestasjonen rett ved, sa fort «ha det bra», og «hyggelig å se deg» og forsvant i den retningen. Han virka egentlig ikke rusa under seansen.

Jeg spør om han husker episoden. Det gjør han.

– Hvis jeg kjører hardt på med amfetamin kan jeg gå svært mange døgn uten søvn. Da begynner du å hallusinere, drømme i våken tilstand. Dette var et sånt tilfelle, sier han, og forteller om flere:

– En gang hadde jeg vært våken i ti-elleve dager på amfetamin. Jeg husker jeg gikk rundt, overbevist om at jeg var i Stockholm. Skjønte ikke hva jeg gjorde der, aleine og uten et sted å bo. Så fikk jeg det for meg at jeg hadde et rom et sted, men jeg visste ikke hvor det lå. Så jeg gikk rundt og rundt i samme område i hvert fall i en time. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte spørre noen hvilken bydel vi var i, så jeg stoppa den første fyren som gikk forbi. Vi er på Fornebu, svarte han. Da blei jeg letta, og gikk rett på bussen tilbake til byen. En annen gang skjønte jeg ikke hvorfor alle snakka dansk på Ryen, og spurte ei dame i en butikk om dette. Hun kunne fortelle meg at det var fordi vi var i København, som jo ligger i Danmark. Så det var helt naturlig.

Jeg tenker på hvilken tortur jeg synes søvnmangel kan være for meg, og er nysgjerrig på hvor lenge det er mulig å være våken?

– Det lengste jeg har vært våken i ett strekk er seksten dager. Det er ikke sunt. Da trodde jeg at jeg hadde fått en form for lus i fingeren. Inni fingeren. Og begynte å operere meg selv med tang og saks, forteller Stein. Jeg skjønner her at det er ting jeg synes er enda jævligere enn å ikke få sove. Han viser meg fingeren det gjaldt, og fortsetter:

– Jeg hadde operert bort nesten hele tuppen på fingeren, og trodde hele tiden jeg så rumpa på denne lusa der inne. Jeg gikk til slutt på legevakta, og sa at jeg hadde fått en form for kjøttetendelus i fingeren. De ringte politiet, og fikk meg lagt inn på akuttpsykiatrisk etter to minutter, smiler han. Han kikker på den omtalte fingeren igjen.

– Jeg får Melatonin av legene her, mot søvnvansker. Første gang jeg tok en slik tablett sovna jeg tvert, og sov til langt på dag dagen etter. Det blei nesten for mye for meg. Nå foretrekker jeg å se på fjernsyn til jeg blir så trøtt at jeg dupper av, sier Stein, før han kommer på at vi er midt i historien om livet i rus. Han tar opp tråden. «Heroin», sier han, og er i gang:

– Hvis noen kom med heroin til Tromsø før 1990, da blei dem banka opp og satt på flyet hjem. Hvis de ikke tok det første flyet, fikk de ikke beholde knarket. Utover på nittitallet ble det vanskeligere å holde styr på det. Det var så mange lokale unge folk som hadde begynt å bruke det når de var utenbys. Disse folka reiste til Oslo og kjøpte med ti gram eller mer. Ti gram i Tromsø på den tida var verdt 50 000 kroner. Det var to og en halv ganger prisen i hovedstaden. Sier seg sjøl at det blei for fristende for mange. Men jeg holdt meg unna mens jeg bodde der, forsikrer han.

Det var på Østlandet det skjedde, sier han. Faktisk da jeg hadde vært i rehabilitering på Sørum gård i ett og et halvt år, og hadde klart å ordne meg jobb på et bra verksted i Oslo – som verksmester. Det eneste jeg trengte var et sted å bo, noe kommunen skulle hjelpe meg med. Det de ordna for meg var et rom på Ila hybelhus. Det var Oslos mest berykta hospits på den tida. Det er helt fantastisk at men kan bruke store ressurser på å ha et menneske i rehabilitering i så lang tid, for så å flytte dette mennesket inn et sted hvor det garantert sitter med pumpa i armen etter en halvtime, sier Stein om heroindebuten.

Han forteller at han ikke var særlig dyktig med det nye stoffet:

– Jeg var glad i store doser pepper, det å bli skikkelig påtent. Så da jeg begynte å bruke heroin la jeg ofte litt ekstra hest (heroin) i skjea, hvis du skjønner hva jeg mener. Det førte det et vanvittig antall overdoser i starten. Jeg slutta å puste flere ganger. Jeg ville bli skikkelig rusa. Jakta på euforien, sier han, og tenker høyt om hvor utrolig det er at han fortsatt er i live. Det er ikke første gang under samtalen han gjør det. Ikke den siste heller.

– Jeg overlevde nok fordi jeg aldri var aleine da jeg satte meg skudd. På denne tida var min yngste bror politimann i Tromsø. En politimann fra Alta, som hadde gått på skole i lag med ham, jobba i Oslo. Han så familielikheten. Han spurte meg rett ut om vi var brødre. Vi er fire brødre, og vi er alle svært like av utseende. Jeg bekrefta at det stemte. Han ringte sporenstreks nordover, og sa til lillebroren min: «Jeg står her med broren din Stein, og han er så rusa at han ikke har pupiller. Hvis ikke dere kommer og henter ham hjem, tror jeg ikke han lever stort lenger». Jeg var rundt trettifem år gammal, men ikke voksen nok til å ta vare på meg sjøl.

Stein ser ettertenksom ut.

– Da en annen bror, den eldste, kom til Oslo for å hente meg, da stritta jeg ikke imot. På den tida bodde jeg på Dalsbergstien hospits. Det var et ganske brutalt sted, et dødens venteværelse for folk på nåla. Jeg var overlykkelig over å komme meg vekk derfra, så jeg pakka lekene mine og ga bort bilnøklene.

Stein kommer på noe:

– Vi hadde to stjælte Volvoer som sto utafor der.

Han tar opp tråden igjen.

– Nei, så endte jeg opp med å bo i lag med broren min og familien hans i ei lita bygd et stykke utafor Tromsø, i ett års tid. Jeg klarte å ligge unna både rus og damer mens jeg bodde der. Av respekt for dem som tok seg av meg. Eller, det hendte jeg og en liten klikk jeg blei kjent med, røyka oss en blås et par ganger i uka. Men ikke så noen merka det. Det var ei rolig og fin tid i livet mitt. Men det tok slutt. Uroen og rastløsheten blei for sterk. Jeg trengte pepper for å holde det i sjakk. Jeg dro derfra med tungt hjerte.

Nå har Stein bodd i Oslo i mange år. Han selger =Oslo, og har blitt et kjent fjes i sentrum. Alltid blid, høflig, sjarmerende og pratsom i møte med kundene. Han er stort sett på jobb hver dag, så vi som jobber i salgslokalet i Skippergata begynte å bli bekymra da han plutselig slutta å møte noen uker før vi treffer ham på sykehuset.

– Hadde jeg venta litt lenger med å komme meg til legen, da måtte dem skjært av meg føttene, sier Stein alvorlig.

Jeg skjønner ikke helt. Var det ikke snakk om en betennelse på hjerteklaffen?

– Det starta med at jeg ikke hadde matlyst i det hele tatt. Det eneste jeg fikk i meg var to små brødskiver om dagen. Så begynte jeg å få masse små sår på beina. Sårene blei større. Og større, sier Stein. Han begynner å lete etter noe på mobiltelefonen.

– Kroppen har vel sine måter å si ifra om at du er alvorlig sjuk, sier Stein og viser frem bildet av hvordan beina hans så ut to uker tidligere. Jeg er vant til å se mye i jobben, men dette er noe av det verre. Stein peker og forklarer:

– Ser du det ene såret der, helt nede ved foten. Det var helt svart og djupt, og når jeg pressa rundt det kom det sort røyk opp.

Stein ler hjertelig. Jeg på min side føler meg litt uvel.

– Til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg dro i retning Feltpleien i Urtegata. På veien dit møtte jeg en magasinselger-kollega, Heidi. Hun så lenge på meg, før hun overraska sa: «Er det deg, Stein? Jeg trudde det var en åttiåring som kom gående». På feltpleien er det en dyktig traumesykepleier, Grethe. Hun er trent i å jobbe i konfliktområder og krigssoner. Så hun er vant til å måtte ta raske avgjørelser, slike som vanligvis leger tar. Grethe sa med en gang at her er det noe alvorlig galt, og sendte meg rett på legevakta. Hun fulgte med meg hele veien, og ville ikke dra hjem før hun var sikker på at en lege hadde besluttet at jeg skulle legges inn. Det redda nok livet mitt, sier han mykt.

– Det sto en gjeng med helt unge leger og undersøkte meg, noen av dem så ut som om de var sytten år. Jeg blir så imponert over unge mennesker som vet hva de vil, og bare fullfører en sånn utdannelse. Uansett, da kommer overlegen inn. Hun tar bare et raskt blikk på beina mine, og sier til de andre der: «Nå skal dere ta og lytte på hjertet hans. Jeg er helt sikker på at dere vil høre at noe ikke er som det skal være». Og det stemte jo. Der var det ulyd, sier han og er oppriktig imponert:

– Disse legene skjønner kroppens signaler, på samme måte som jeg kan lytte meg fram til hva som er galt med en motorsykkel.

Vi snakker om at Stein skal ligge mange uker der på Ullevål, om behandlingen og ensomheten. Det er også noe annet han sliter med der:

– Når jeg skal sove her, da begynner hjernen min å spinne fælt. Det er paranoiaen som kommer. Jeg blir redd for at de skal kaste meg ut herfra. Avslutte behandlingen. Jeg har ikke noen grunn til å være redd for det, men klarer ikke å slutt å være redd. Jeg har opplevd det så mange ganger, at behandling blir avslutta fordi du gjør en feil.

Det er ikke lett å gå fra den selskapssyke tromsøværingen. Han har hele tida én ting til å fortelle, noe han kommer på idet vi skal ta på jakka. Han vil også gjerne vise frem beina, hvor raskt sårene har grodd.

Jeg skjønner det er viktig for ham, og går litt skeptisk med på det. Når han tar av bandasjene blir jeg letta. Det er ikke mye igjen av de åpne sårene fra bildet på mobilen.

– Hver gang de skifter bandasjene har det blitt litt bedre, forteller han. Også legger han til, i det vi er på vei ut døra:

– Du kan få sånne åpne sår av amfetamin også. Det er bare en av de alvorlige bivirkningene av pepper. Du kan også havne i fengsel og miste kontakten med ungene dine. Så hold dere unna det. Og ha en god dag, folkens!

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2018.