Spøkelseshistorien i maskinen
Det har vært litt vanskelig å komme i gang med månedens spalte, da jeg har vært opptatt med å ta selfies. Gjerne tjue i slengen.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Jeg innrømmer at jeg er hekta. Ikke på selfietagning i seg selv, men på Lensa. Selv om du ikke har brukt Lensa selv, har du helt sikkert sett appen i bruk. Facebook og Instagram flyter over av bilder skapt av den kraftige kunstige intelligensen app-makerne rår over. Hvis noen av dine FB-venner nylig har skiftet profilbilde til en versjon av seg selv øyensynlig hentet ut fra en science fiction-tegneserie, kan du banne på at de som meg er bitt av basillen.
Lensa er svært enkelt å bruke. Du laster opp selfiene dine, eller helt andre bilder, og den kunstige intelligensen skaper sine tolkninger av det den ser i kategorier som «Superhelt», «Mystisk» eller «Astronaut». På ett av bildene Lensa skapte av meg, sitter jeg i beige klær i et grått, kaldt futuristisk rom. Det brakte frem minnet om mitt aller første møte med kunstig intelligens: NRK-serien «Blindpassasjer» fra 1978, og den iskalde, morderiske Biomaten. Ikke rart min generasjon vokste opp med en viss skepsis til tenkende maskiner.
Følsomme aktivister av stål
Kunstig intelligens (K.I.) kommer til å prege livene våre i årene som kommer, sies det. Men for mange av oss har den jo gjort det siden vi var en neve store. I bøkenes verden møtte jeg tidlig på menneskeskapt kunstig intelligens på avveier. I hyllene på Deichman Lambertseter lette jeg meg allerede på mellomtrinnet frem til science fiction-klassikerne. Mest relevant i denne sammenhengen er selvfølgelig Isaac Asimov og hans Robot-serie, hvor første bok ble utgitt så tidlig som 1954. Det er bare fire år etter at matematikeren Alan Turing lanserte Turing-testen, som skal finne ut om en maskin har oppnådd kunstig bevissthet.
Det var ikke mangel på roboter i litteraturen før Asimov heller, men han var den første som så at de kunne være mer enn viljeløse tjenere eller drapsmaskiner av stål. I Asimovs bøker har den kunstige intelligensen bevissthet og følelser, og den er såpass smart at den både kan omgå våre programmeringer og manipulere oss.
Inn i vår tid har kunstig intelligens i litteratur og film gjerne vært mindre kompleks enn Asimovs visjoner, men mer menneskelig enn den teknologien som nå lanseres i rekordfart. Den har hatt rollen som ond mesterhjerne, som Skynet i Terminator-filmene – eller som uskyldsrent offer, som i Steven Spielbergs «A.I.» (2001). Men de seneste årene har den kunstige intelligensen igjen blitt mer asimovsk og kompleks. I tv-serien «Westworld» (basert på en film fra 1973) søker maskinene menneskerettigheter, frihet og likeverd. Riktignok på ganske voldelig vis.
Elektriske sauer i sorte speil
Jeg vet at du som leser dette helt sikkert kommer på bøtter og spann med bøker, filmer og serier som burde vært nevnt i denne intuitive oppramsingen. For å slippe alt for mye kjeft, skal jeg nevne boka med sjangerens kanskje aller beste tittel, Philiph K. Dicks «Do Androids Dream of Electric Sheep?», og ikke minst filmatiseringen «Blade Runner» fra 1984. Sånn, nevnt. Også Netflix må med. Få verk har snakket om og problematisert K.I. som antologiserien «Black Mirror», og det i spennet mellom mørk humor og ren skrekk. Hvis du vil ha en ikke altfor urealistisk og ganske tankevekkende kikk på de mest bekymringsverdige aspektene ved K.I. og dens innflytelse på verden rundt oss, er denne serien et must.
Kunstig intelligens har altså alltid vært en del av populærkulturen, men som regel har den blitt menneskeliggjort. Den har fått to armer og to bein, og gjerne ansiktet til en mer eller mindre kjent Hollywood-skuespiller. Virkelighetens revolusjon innen K.I. ser ganske så annerledes ut. Appen Lensa er et leketøy, så noe av det som kommer ut av den ser ganske ueffent ut.
Det finnes langt kraftigere bildegenererende programmer som allerede brukes til å illustrere artikler og bokomslag ut fra så lite som en tittel eller en ingress. Det finnes også falske kontoer på sosiale medier med overbevisende profilbilder av mennesker som aldri har eksistert. For meg er disse spøkelsesportrettene mer imponerende, og illevarslende, enn de noe pinlige forsøkene som er gjort på å lage virkelige androider eller menneskelignende roboter. Sist, men ikke minst, har du den rivende raske utviklingen i tekstproduserende K.I, som mye omtalte Chat GPT. Hvem skulle trodd at lærere på videregående skulle bli de som fryktet kunstig intelligens mest?
Sjangerforvirring
Så kanskje har populærkulturen nok en gang lovet oss for mye og skremt oss unødig. Vel, vi får se. Forfattere og filmskapere bør i alle fall ta en ny kikk på emnet og justere etter hvor veien går. For her er det mye godt manusmateriale: En verden hvor du aldri kan vite om mennesket på skjermen foran deg egentlig eksisterer – eller om teksten du leser er skrevet av et faktisk menneske? Først tenkte jeg det kunne blitt en psykologisk thriller, men når jeg skriver ordene nå, minner det mer om en spøkelseshistorie.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 2-2023
