
Speidermor med lysende ideer
Hun ble Trondheims største kjendis mens hun levde, men i dag er hun stort sett glemt. Møt Liska Michelet, som ble kalt «Speidermor» og startet en tradisjon til glede for mange, ikke minst byens fattige.
Tekst: Kari Bu
Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket
På begynnelsen av 1900-tallet var Trondheim et levende sentrum for samfunnsdebatt og sosiale bevegelser. Nye ideer om likestilling, rettigheter og fellesskap ble ivrig diskutert i avisene og på byens torg. Blant datidens mest kjente trønderkvinner var Liska Michelet. Hun ble født i 1868 som Caroline Waldemare Schmettau Trampe Michelet. Faren, Johan Wilhelm Michelet, var offiser og ble oberst i Trondheim i 1891. Tidligere hadde han også vært lærer ved Trondhjems borgerlige realskole. Liskas mor, Augusta Elisabeth Juel (senere Michelet), stammet fra en aristokratisk familie med grever og grevinner. Fra foreldrene arvet datteren både handlekraft og dannelse.
Liska vokste opp på Elgeseter gård, ved lyskrysset ovenfor der Studentersamfundet ligger nå. Eiendommen hadde god utsikt over den voksende byen og fjorden. Som en del av en større landbrukseiendom var livet på gården nært knyttet til naturen. Det var store jorder, skogsområder og hage. Her fikk Liska en livslang kjærlighet til friluftsliv. Om faren skriver hun senere i bladet Speiderpiken:
«Det, å spasere med far, hadde alltid sin spesielle tiltrekning. For det første gikk det så sjelden på, da far bestandig hadde så meget å gjøre, og for det annet blev en sådan tur litt av en oplevelse, selv om turen gikk hjemmefra og ned i byen, en halv times vei.»
Om de traff et gravfølge på veien, hadde faren et fast rituale som fikk folk til å stirre og gjorde Liska litt brydd: «Far var officer og hvis han da var i uniform, stod han i sin vakreste honnørstilling, mens han i civil tok hatten av med uendelig ærbødighet og blev stående med hatten i hånden, mens likvognen og følget passerte».
Ville gi jenter muligheter
Selv om familien var velstående, ble Liska på ingen måte bortskjemt. Hun lærte tidlig å gjøre en innsats for andre enn seg selv. Samtidig var hun selvsikker og selvstendig. Hun lot seg ikke begrense av samtidens ideer om hva en kvinne skulle være. Det sies at hun var første trønderkvinne, og antakelig da også første kvinne, som gikk på ski til toppen av Gråkallen. Dette var lenge før det fantes preparerte løyper, og før Skistua, Fjellseter Sanatorium
og Fjellseterveien ble bygget. Liska gikk i et fotsidt ullskjørt, og da hun kom hjem skal det ha vært så stivt av snø og is at det sto av seg selv på kjøkkengulvet. Andre ganger ble hun observert på ski i brorens bukser.
Hun utdannet seg til formingslærer, og underviste både på Thora Storms pigeskole og Døveskolen i Trondheim. Men mesteparten av livet var hun kontorfunksjonær ved elektrisitetsverket i byen. Hun var også engasjert i Trondhjemsavdelingen av Røde Kors, som faren hadde startet, men hun ble aller best kjent som «Speidermor».
Da speiderbevegelsen fikk fotfeste i Norge tidlig på 1900-tallet, var den hovedsaklig rettet mot gutter. Liska ville gi jenter de samme mulighetene til å delta i organisert aktivitet utendørs. Inspirert av den britiske speiderbevegelsen, etablerte hun en speidertropp for jenter i Trondheim i 1915, som den første i Norge. Her ble jentene lært opp blant annet i orientering og førstehjelp. Liska likte at de så på henne som en reservemor, og hun var kjent for sitt varme og oppmuntrende vesen.
Forbauset generalfrue
I 1922 reiste Liska til England på internasjonal speiderkonferanse, sammen med sin nære samarbeidspartner Fredrikke Wold. Slik ble norske speiderpiker knyttet til det internasjonale speiderforbundet. Under oppholdet fikk Liska møte den legendariske speidergeneralen Robert Baden-Powell, som helhjertet støttet jentespeiderne.
I starten av 1920-årene laget Nidar Chokolade-fabrik A/S i Trondheim en egen speidersjokolade. Etiketten var preget med guttespeidere og symbolikk fra Norsk Speidergutt-Forbund. I 1923 kontaktet Liska fabrikken for å få laget en tilsvarende etikett med speiderpiker. Det tok sin tid, men sjokoladen ble lansert i 1925, med prospektkort som reklamerte for den.
Liska skrev mange tekster i medlemsbladet Speiderpiken, som hun var med på å etablere i 1926. Året etter omtaler hun en diskusjon blant ledende menn i Norsk Speiderguttforbund. De var usikre på om speiderpikene
skulle få bli med å feire speidernes skytshelgen på St. Georgsdagen 23. april. Liska forhørte seg om saken med kona til den store speidergeneralen, og beskriver responsen hennes slik: «Lady Baden-Powell svarte meget elskverdig tilbake, uttalende sin høieste forbauselse over at sådant spørsmål i det hele tatt kunde fremkomme». St. Georg ble feiret årlig over hele verden, også i Trondheim, med gudstjeneste, løfteavleggelse og parade.
En høirøstet konversasjon
Da grunnleggeren av speiderpikebevegelsen i Amerika, Mrs. Juliette Low, døde i 1927, fortalte Liska om sitt første møte med henne. Det var på toget mellom London og Cambridge i 1922, på vei til en konferanse, der samtalen bød på visse utfordringer:
«Hun fortalte at hun var meget døv, men når ramlen og støien av vognhjulene blev riktig sterkt, overdøvet dette susen i hennes hode, og da hørte hun bedre enn ellers. Det blev en temmelig høirøstet konversasjon oss imellom, men interessant», skriver Liska. Mrs. Low uttrykte stor interesse for Norge, og særlig for «lappernes liv og levnet». Senere fikk hun tilsendt flere prospektkort med bilder av «lappeleire og rener» fra Liska.
Speidermorens tekster i bladet er ofte lyse og moralsk oppbyggelige, som når hun ber speiderpikene vise takknemlighet: «Hele dagen kunne bli en lovsang i ens eget indre, hvis man trakk frem alle goder, alt man burde takke for! Takken frembringer glede både hos en selv og hos ens omgivelser.» Senere skriver hun: «La idealerne ikke bare lovprises i sang og ved fest, men praktiser nestekjærligheten til daglig».
Praktiske beskjeder ble også formidlet gjennom bladet. Liska mente at patruljer og tropper burde skaffe seg en kasse til oppbevaring og transport av medbrakte gjenstander på speiderleir: «Margarinkasser er å få billig, ja gratis. Sett hengsler på lokket og hasp foran til hengelås, tverrtrær på begge sider til å løfte efter, samt et par 3 terrtrær under bunnen, så innholdet ikke blir vått, om kassen settes ned på en våt plattform eller lign. En nevenyttig far, bror eller speidervenn kan sikkert hjelpe til med dette arbeide», skriver hun i 1929.
Nisse med bøsse
Vi vet lite om Liskas mangeårige arbeid på el-verket, men det inspirerte henne i hvert fall til én lysende idé. I november 1920 trykte Adresseavisen følgende notis: «Til formandskapet er der fra frk. Liska Michelet fremkommet forslag om at kommunen i likhet med hvad der bl.a er gjort i Kristiania arrangeres et ‘byens juletræ‘ som plasseres paa Torvet og oplyses elektrisk. Formandskapet besluttet igaar enstemmig at bemyndige magistraten til at foreta det nødvendige til tankens realisation.»
De elektriske pærene ble tent to dager før julaften, og store barneflokker samlet seg rundt treet. Spontant dannet både barn og voksne en ring og sang julesanger. Som følge av dette ble det året etter lagt opp til et offisielt program ved tenningen. Nå var treet mye større, og lyspærene ble tent noen dager tidligere i måneden. En julenisse i grå vadmelsklær ble også engasjert. Han satt på en stubbe med et utskåret grøtfat på fanget, der folk kunne legge i penger som gled ned i en bøsse gjennom et hull. Dette skulle «skaffe de fattige en glæde til jul», skriver Adresseavisen.
Tenningen av juletreet ble raskt noe hele byen ville få med seg, og Bispehaugen guttekorps spilte hvert år. I 1922 ble det meldt at «torvet var pakkende fuldt av folk» selv om det var gråvær og regn. Deretter ble lysene tent klokka seks hver kveld gjennom jula.
Lite selvopptatt
I 1929 forteller Adresseavisen at Liska i år har fått kommunen til å utføre «et helt ingeniørarbeid». Det er gravd et to meter dypt hull på torvet, der det både er lagt kabel og en kloakk til hovedledningen for å gi avløp til «smuss og avfall rundt treet». Juletreet har flere lyspærer enn noensinne, over hundre. Så snart de ble tent, spilte guttemusikken «Glade jul», og så talte sogneprest Kjellmann gjennom høyttalere som lot ham høres over hele torvet. Presten ba forsamlingen huske på folk på byens skyggeside, så det kunne bli en glad jul i ellers trange hjem.
Brigader Thorsen trådte fram og takket Liska for å ha startet tradisjonen med treet, og mens «talen blev besvart med kraftig håndklapp fra de mange mennesker», stakk Liska seg bort i mengden «av pur beskjedenhet». Flere beskriver henne som lite selvopptatt.
Samme sommer hadde Trondheim tatt imot flere hundre speiderpiker fra alle landsdeler, samt gjester fra Norden, England, Ungarn og Holland. Herfra fortelles det at Liska nølte med å snakke om seg selv når hun skulle holde foredrag om speiderbevegelsens historie i byen. Men hun snakket gjerne foran forsamlinger, og hun var ikke redd for å ta ambisiøse initiativ.
Boliger for enslige kvinner
I mange år brant Liska for å få bygd boliger for enslige kvinner. «I et overordentlig godt besøkt møte i Hjemmenes Vel i går aftes holdt frk. Liska Michelet et interessant foredrag om det planlagte Kvinnenes hus i Trondheim», skriver avisa Dagsposten den 29. september 1925, og fortsetter: «Frøken Michelet fortalte i sit interessante foredrag, hvorledes tanken om et hjem for selverhvervende kvinner hadde vokset opp i hende og om det arbeide, som hittil er utført.»
Liska var inspirert av Clara Raphaels hus i København, som ble bygd i 1918–1920 og var spesielt designet for «selverhvervende kvinner». Den gang var det vanskelig for ugifte kvinner å skaffe seg et eget sted å bo. Kollektivhuset med 150 leiligheter var et viktig skritt mot kvinners uavhengighet og muligheten for et selvstendig liv i byen.
I Trondheim hadde Liska og arkitekt Klaus Hjelte sett seg ut Bispegaten 8 som tomt. I første etasje skulle det være en restaurant, der damene kunne spise eller hente seg mat. «Frøken Michelet har allerede fått tilsagn om innflytelsesrike mænds og kvinders støtte. Hun rettet en varm appell til selverhvervende kvinder om at være med på at reise Kvinnenes hus», skrev Dagsposten.
Generøse givere
Liskas foredrag vakte begeistring, og «det særdeles vellykkede møte sluttet med selskabelig underholdning. En frugtkurv, som frk. Michelet hadde skjænket, blev utloddet til indtægt for Kvinnenes hus». Liska så for seg at kvinner kunne bo sammen med søstre eller døtre, om de ikke ville ha en leilighet helt for seg selv. Etter møtet sa hun til Dagsposten:
«Efter mit første foredrag kom frk. Thora Storm, som er pioner paa saa mange omraader og leverte mig en bankbok til Kvinnenes hus. Den indeholdt resten av en pengesum, som hadde tilhørt en ophørt forening. Og igår forærte en forretningsmand mig et beløp. Jeg vil ønske at den store forsamling som efter mit foredrag igår aftes saa høilydt gav sit bifald til kjende, stemmer i og støtter saken.»
Selv om både Liska og planene hennes var godt likt, skulle prosjektet bli vanskelig å realisere. Ti år senere, i 1935, var det fortsatt på planleggingsstadiet: «Spørsmålet om bygging av praktiske småleiligheter for enslige damer er fremdeles uløst for Trondheims vedkommende. Saken er diskutert og behovet konstatert, men dermed er det også blitt», skrev avisa Nidaros.
Skapte bevissthet
Det har ikke skortet på avisartikler, foredrag, konferanser og utredninger om kvinneboligene. I mellomtiden har planene skrumpet inn til 17 moderne hybelleligheter:
«Det gjelder den store forretningsgård som A/S Betongbyg skal reise i Søndre gate 9 og 11, og hvor der i tredje etasje er utarbeidet tegninger for 17 praktiske småleiligheter beregnet på selverhvervende damer», skrev avisa Nidaros den 12. april 1935. Til gjengjeld var disse planene svært konkrete:
«Inklusive sentralvarme og varmt og kaldt vann er leien for de største beregnet til ca. 70 kroner, uten plikt til renhold i trapper og ganger. Dessuten blir det noen ekstra bad og w.c. i etasjen, da ikke alle leilighetene er utstyrt med disse bekvemmeligheter.»
Damene i Selverhvervende Kvinners Klubb kom med sine synspunkter på et møte. Noen var redd kjøkkenavdelingen ville komme for langt inn i stua i de rundt 30 kvadratmeter store boligene. Nå het arkitekten Roar Tønseth, og avisa skriver at «det forekom som han allerede hadde imøtekommet alle de krav som overhodet kan stilles til en hybelleilighet». Liska selv var fornøyd med at huset lå i sentrum, så damene slapp både trikk og «alt for lange vandringer til og fra arbeidet». Imidlertid rant planene ut i sanden da Liska døde to år senere, men hun skapte i hvert fall bevissthet om behovet for trygge boliger for enslige kvinner.
En av de varmeste
Hva hun døde av vet vi ikke, men det skal ha skjedd brått om natta. Hun ble 69 år og jobbet ved Elektrisitetsverket helt til hun pensjonerte seg to år tidligere. Liska ble begravet fra Domkriken i Trondheim, der speiderpiker med norske flagg og vimpler med sørgeflor dannet æresvakt sammen med troppsførere fra guttespeiderne. Kirken var fylt til randen, og blant de oppmøtte var general Laurantzon, borgermester Kobbe, biskopen, domprosten og representanter fra både Røde Kors og Frelsesarmeen.
I Frelsesarmeens minneord takket de Liska for tilliten de hadde fått til å dele ut pengene som i alle år ble samlet inn ved juletreet. «Med frk. Liska Michelets bortgang har Frelsesarmeen mistet en av sine varmeste og mest forståelsesfulle venner i Trondheim», sto det i bladet Krigsropet.
Lite er skrevet om Liska etter hennes død, noe medlemsbladet for Trondhjems Skiklub (TSKI), synes er merkelig. «Hvordan er det mulig at hun som var byens største kjendis ved sin død i 1937 idag er fullstendig ukjent for byens befolkning?» spør de i en artikkel fra 2022. På Domkirkegården kan du besøke graven hennes og se minneplaten som byens speidere samlet inn penger til.
Kilder: nb.no (gamle aviser), Speiderpiken 1926–29 (issuu.com), skiklubben.no, leksikon.speidermuseet.no.
Teksten sto på trykk i Sorgenfri nr. 9/2024.

