Sosial krisepilot

Farid Shariati har hatt omgang med politiet på både godt og vondt. Iraneren, svensken og finnmarkingen har nå blitt osloborger og kjemper for en ny ruspolitikk. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Jeg har vært politisk aktiv så lenge jeg kan huske. Hele min livshistorie er politisk, sier Farid Shariati.

Han møter oss på et lite kontor i Storgata i Oslo. For et drøyt år siden flyttet han fra Vadsø og ga seg som lokalpolitiker, men engasjementet hans brenner som aldri før. Ofte bruker han et ord mange politikere synes å ha glemt. Han snakker om sosiale kriser, sosiale nettverk, sosiale stigma og sosiale løsninger.

– Vi har snakket mye om helse når det gjelder ruspolitikk. Vi må snakke mer om den sosiale dimensjonen.

En gang var norsk folkehelse et samfunnsspørsmål. Så skiftet Sosial- og helsedirektoratet navn til Helsedirektoratet. Sosialdepartementet forsvant i 2004, og den siste sosialministeren het Dagfinn Høybråten. Før traff du en sosialkurator på sosialkontoret, nå treffer du en saksbehandler i Nav. Det sosiale er blitt umoderne, og det vil Farid endre på.

– Vi kan ikke løsrive ruspolitikk fra sosialpolitikk. Hvorfor selger ungdom hasj? Kanskje mor har to jobber og far er inn og ut av fengsel. Eller kanskje mor ligger på sofaen og ikke kan jobbe. Uten dopsalget hadde de kanskje ikke hatt mat hjemme. Jeg ser hvordan ungdom kan havne der. Jeg kunne gjort det selv.

Han er generalsekretær i Preventio, en paraplyorganisasjon for progressive krefter på rusfeltet. Eller rus- og sosialfeltet, som han kaller det. Her jobber han med påvirkning opp mot folkevalgte, embetsverk og forskermiljøer. Ofte kontakter forskere selv Preventio, som er svært opptatt av at ruspolitikk må forankres i forskning. Nå har han nettopp avsluttet et Zoom-møte med Helsedirektoratet.

Med bare tre ansatte i Preventio må Farid være sin egen filmfotograf, godt hjulpet av et mobilstativ med innebygd lys.

Iran – Sverige – Thailand – Finnmark

Tre og et halvt år gammel kom Farid fra Iran til Sverige som asylsøker. Etter en del flytting endte familien opp i Lund i Skåne. Han hadde ikke mye, men han hadde basketball, en god trener og drømmen om å bli proffspiller. Fortsatt vet ikke farens familie i hjemlandet at de var fattige. Det er en skam som aldri forsvinner, sier Farid. Han vokste opp i to ulike deler av Lund, først i et belastet strøk, så i et mer privilegert.

– Som åtteåring ble jeg raseprofilert av politiet i mitt eget nabolag. Som tiåring fikk jeg et kne i ryggen, og da jeg var tolv rettet de pistol mot meg og vennene mine. Jeg kan love deg at vi ikke var noen trussel. Vi gikk ute og passet en beskrivelse av noen andre, det var alt. Jeg bodde i rusmiljøet, så jeg kan ikke si at lidenskapen for basket holdt meg unna det. Men jeg hadde ikke de manglene som noen dempet med rus. Jeg fikk dekket nok behov til å kunne ta kloke valg. 

Da han byttet barneskole til en «bedre» del av byen, fikk Farid kultursjokk. Han savnet det gamle miljøet sitt, der han kunne kodene. Det tok tid å tilpasse seg, men etter hvert ble tilpasning hans spesialitet. Som voksen dro han til Thailand uten en plan og livnærte seg et halvt år som fighter i thaiboksing.

– At jeg kom til Norge i 2008 skyldtes erfaringen fra Thailand. Det funket å reise og jobbe. Planen var å jobbe noen uker i Vadsø, spare penger og dra til Latin-Amerika. Så ble det 14 år. Finnmark har en del til felles med Skåne. Begge steder er folk jordnære og rett fram. Man er vant til å være politisk, det er man nødt til som motmakt.

Farid var likevel mer politisk enn de fleste. Mens han jobbet på asylmottak, ble han hanket inn til Miljøpartiet De Grønnes nye lokallag i Vadsø. Han kom inn i kommunestyret og ble sosialpolitisk talsperson for partiet nasjonalt. Han ble far og lærte seg å verdsette livskvalitet fremfor levestandard. Som returrådgiver på oppdrag for Utlendingsdirektoratet (UDI) begynte han å samarbeide med politiet og fikk et godt forhold til etaten.

– På andre felt enn rus har politiet vist faglig ydmykhet, og samarbeidet har stort sett vært veldig positivt. Men jeg reagerer på det politiserte uttrykket som ofte kommer fram når politiet snakker om rus i media.

Klassejustis

I januar kom rapporten «Politi og rolleforståelse» fra det regjeringsutnevnte utvalget som har gransket rolleblandingen mellom politiet og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Her kom det fram at media ofte har brukt den private foreningen som eneste kilde i saker om narkotika og ruspolitikk. NNPF har en politisk agenda, men har gjerne blitt oppfattet som selve politietaten, som skal være nøytral. Foreningen har også hatt stor innflytelse på politiet, blant annet gjennom kursing. Det kan ha bidratt til politiets hardhendte behandling av rusbrukere.

– På rusfeltet har politiet brukt tvangsmidler som ikke står i forhold til det folk er mistenkt for, og som bryter både norsk lov og menneskerettigheter. Det har legitimert en dehumanisering av brukerne i samfunnet ellers, også i helsevesenet, sier Farid.

Han mener klassejustis er et stort problem, og forskningen støtter ham: «Ung i Oslo»-undersøkelsene fra 2015 til 2021 viser at dobbelt så mange unge har brukt cannabis på Frogner og Ullern som på Stovner og Alna. Et lignende mønster sees for andre av de mest utbredte stoffene. Likevel blir en langt større andel østkantungdom tatt for rusbruk. Du har sju ganger større risiko for å bli tatt av politiet om foreldrene dine har lav utdanning enn om de har studert minst fire år på universitetet, viste en studie av Willy Pedersen og Tilmann Von Søest i 2019. Ungdomsforsker Viggo Vestel ved OsloMet er blant fagfolkene som har kritisert politiet for forskjellsbehandling.

– Vi tillater en framferd mot rusbrukere blant fattige og etniske minoriteter som vi aldri ville tillatt mot andre i samfunnet, sier Farid.

Men hvorfor er rusbruken, inkludert alkohol, mindre i øst? Forskerne Willy Pedersen og Anders Bakken beskriver én mulig forklaring på nettsidene til Universitetet i Oslo slik: «I Oslo ser vi at muslimske ungdommer påvirker dem som ikke deler deres tro i en retning hvor rusmidler spiller mye mindre rolle.» Forskerne skriver at god økonomi syntes å øke rusbruken, men at unge i øst lettere «sluses inn i livsløp med rusrelaterte sosiale problemer, høyere sykelighet og en mulig tidlig død».

Fokuserer vi kun på rus, blir det vanskelig å se betydningen av sosiale forhold for hvordan folk klarer seg, sier Farid. Når det gjelder politiets opptreden, mener han situasjonen er verre i Sverige.

– I Sverige er politiet mye mer militarisert og voldelig, og mye mindre dialogsøkende. For noen år siden ble det avslørt at Malmö-politiet hadde en intern sang om «apejävlar» og «negerjävlar» som de sang under utrykning. Svensk politi har ingen spesialenhet som kan granske dem, slik det norske har, og svensk ruspolitikk er som norsk ruspolitikk på stereoider.

Mindre dogmatisk

Norge, Sverige og Estland topper statistikken for flest årlige overdosedødsfall per innbygger, og Farid har noen tanker om hvorfor.

– Andre steder i Europa har man større respekt for brukeren. Det er ikke den samme arrogante forventningen om at de ikke vet sitt eget beste og ikke ønsker endringer. Som om noen ønsker å ha store problemer. Norge og Sverige har de mest undertrykkende lovene på rusfeltet, og nettopp vi har flest dødsfall. Når det gjelder rusdebatt, har Norge blitt mye flinkere. Her har det skjedd et jordskjelv jeg ikke kunne sett for meg for relativt kort tid siden. Preventios medlemsorganisasjoner har bidratt til omfattende endringer. Vi kompromisser ikke med folks rettigheter og venter ikke på samfunnets bifall før vi uttaler oss.

Preventios medlemmer er ikke bare typiske rusforeninger som RIO og Marborg, men også organisasjoner som jobber for hiv-smittede, sexarbeidere og utsatte generelt. Farid ønsker seg en kunnskapsbasert ruspolitikk som tar hensyn til nyanser.

– Jeg er positiv til noen former for legalisering, og jeg er åpen for ulike måter å regulere ulike rusmidler på. Jeg har fått en mindre dogmatisk forståelse av feltet, og ruspolitikk er mye større for meg enn rusmidlene i seg selv. Rusproblemer er ofte et symptom på mange andre problemer. Når vi straffer brukerne, blir det dobbeltstraff. Heroin kan ha reddet mange liv. Selvmedisinering kan hindre folk som har det vanskelig i å ta selvmord.

Dømt til brød

Utenfor Farids kontor i Storgata, hvor Oslos åpne rusmiljø for tiden holder til, domineres gata i dag av snø og brøytebiler. På vei til t-banen forteller alenefaren om et annet beryktet strøk i Oslo – Stovner, hvor han bor sammen med sin tolv år gamle sønn.

– Stovner er det beste stedet jeg har bodd. Selv om en femtedel av innbyggerne i Vadsø hadde innvandrerbakgrunn, følte jeg aldri at inkluderingen lyktes. Haugenstua skole er fantastisk. Jeg føler meg ivaretatt, dialogen er god, og sønnen min har for første gang omfavnet sin iranske identitet. Vi er begge blitt helere mennesker. I 14 år undertrykte jeg ubevisst noen sider ved meg selv – bysiden, den iranske siden og klassesiden.

Én ting kunne gjort Farid enda mer fornøyd med sønnens skole. Han tar fram mobilen og slår opp på skolemat.se. Nettsiden viser ukemenyer for den svenske skolematen. Vi leser om røkt hønsekjøtt, italiensk grønnsakssuppe og fisk bordelaise med potetmos. Det er vegetariske alternativer, og det er salatbuffet.

– Norge er et av få land i Europa som fortsatt ikke tilbyr skolemat. Snakk med en hvilken som helst politiker i Sverige, og du blir latterliggjort om du sier det er for dyrt for samfunnet. Skolemat er kostnadseffektivt, og effekten er kjempegodt dokumentert. Det verste er at Norge vet det, og vi gjennomfører det i fengsler. Fangene kunne bare fått vann og brød, men vi vet at god ernæring forebygger antisosial atferd. Skolemat sikrer at alle barn får minst ett varmt og næringsrikt måltid fem dager i uka. Det betyr mye for konsentrasjonen.

Den svenske skolematen koster samfunnet mellom 9 og 17 kroner per person per måltid. Kommunen er forpliktet til å tilby den, og den skal ha en viss standard. Farid vokste selv opp med skolemat, og mener han har mye å takke ordningen for.

– Vi fikk sosial trening, vi lærte å sitte ved bordet og vente til folk var ferdige med å spise, å dekke på og dekke av. Når vi ble voksne, visste vi hva en balansert diett var. Barn som får skolemat, lærer seg å spise mer variert. Sønnen min er dømt til å spise brød i minst ti av de mest kritiske oppvekstårene for helsa. Han har et kvarter på seg til å spise lunsj på skolen, og rekker bare å kaste i seg maten. Jeg hadde halvannen time.

Konformitetens land

I Farids blokkleilighet er standarden enkel. Til gjengjeld bor han i den berømte Tante Ulrikkes vei – gata som ga navn til Zeshan Shakars prisvinnende debut­roman og Norges mest solgte voksenroman i 2018. Han tror det er mye bedre å bo her i dag enn for 20–25 år siden, da bokas handling foregår.

– Oslo øst har gjort mye riktig i det siste. Det er flotte uteområder rundt skolene, blant annet er det basketbaner. Vi vet at mer enn fotball er relevant for kidsa her, med deres referanserammer.

Da Farid begynte på skolen, var det ikke gitt at han skulle klare seg bra og ta høyere utdanning. Motivasjonen hans ble fort ødelagt av en lærer.

– Vi må snakke mer om hvordan skolen bidrar til demotivering. Det fins få som ikke kan rekke opp hånda når jeg spør: Har du eller noen du kjenner fått deler av skolegangen ødelagt på grunn av en lærer? Noen lærere er med på å skape utenforskap. Hvorfor snakker vi ikke om det som en systemsvikt?

I Norge mener Farid det er særlig vanskelig å varsle om at noen ikke gjør jobben sin ordentlig.

– Norge er konformitetens land. Her er det verre å påpeke at noen har gjort en feil i jobben enn å gjøre feilen. Selv er jeg ikke redd for konfrontasjoner. Det gjør at jeg kan virke sintere enn jeg er, men det gjør også at jeg blir hørt. Jeg sier ting rett fram, i all sin enkelhet.

Som ung ville Farid bli proff basketspiller, i dag konkurrerer han helst med sønnen i dataspill.

Feilslåtte tiltak

Farids foreldre tilhørte en ressurssterk klasse i Iran, men det hjalp lite da de kom til Sverige.

– Tenk om du måtte flykte og kom til et land hvor hele din status og karriere fra hjemlandet forsvant. Folk snakker nedlatende til deg og du får ikke tilpasset veiledning. Si at du er utdannet lege. Den kompetansen er ferskvare. Får du ikke adekvat praksis, mister du både kompetansen og viktige identitetsmarkører. Foreldrene mine visste at de ofret seg for barna, men de var veldig naive. Jeg vet ikke hvorfor de flyktet fra Iran, vi har aldri snakket om det. Det gjelder mange i min situasjon. Selv jeg som er så engasjert, tier i hjel ting privat.

Iran er et diktatur, men Vestens analyse av landet blir for enkel, mener Farid. Et eksempel er sanksjoner som har blitt innført for å forhindre at Iran skaffer atomvåpen. Dette har rammet alle slags bransjer og privatpersoner. Prisstigningen blir høy, importerte varer dyre eller utilgjengelige, og internasjonale bankoverføringer nærmest umulig. I 2013 skrev Aftenposten om iranere som ikke fikk tak i medisiner mot alvorlige sykdommer.

Farid er minst like engasjert i sosiale kriser i verdens rikeste land. Han synes det er for lite snakk om hvordan vi kan utrydde fattigdom i Norge.

– De siste 20 årene har jeg ikke sett noen ordentlige tiltak fra samfunnet som går på fattigdomsbekjempelse. Isteden har vi lindrende tiltak. Et eksempel er Fritidskortet, der barn og unge kunne få tusen kroner i halvåret til organiserte fritidsaktiviteter.

Fritidskortet var en hjertesak for Kristelig Folkeparti i regjeringsplattformen i 2019. For å få kortet, måtte foresatte søke om det. I fjor sjekket NRK resultatet i fem kommuner. De fant at det var ressurssterke folk som brukte Fritidskortet – søkerne tjente over gjennomsnittet. De ordningen var tiltenkt, hadde ikke hørt om den eller manglet overskudd til å sette seg inn i søknadsprosessen. Kanskje manglet de smarttelefon og bank-id, som trengtes for å søke.

Hengt ut i media

Når vi skal snakke om ruspolitikk, må vi også snakke om fattigdomsbekjempelse, mener Farid. Her står boligpolitikk sentralt. 

– Fattigdom fantes også i Finnmark, men relativt sett var den mye mildere enn i Oslo. Folk bodde i hus, de bodde ikke trangt og måtte ikke bo seg i hjel. De største sosiale problemene og forskjellene fins i byer. Jeg har stusset over at norske byer ikke problematiserer trangboddhet mer.

Det fins nesten ikke grenser for hva slags sosialt arbeid Farid har engasjert seg i. Godtgjørelsen han fikk som lokalpolitiker i Vadsø, ga han ofte bort til ideelle organisasjoner. Han ble en kjendis i byen, og det skulle koste ham dyrt da noen ville sverte ham i 2016.

– Jeg var i sjokk. Bilen, huset, telefonen, jobben, alt ble ransaket. Det var blodprøver, urinprøver og melding til barnevernet. De ville ta DNA og fingeravtrykk av meg, og førerkortet ble beslaglagt. Alt dette bare fordi jeg hadde innrømt at jeg røkte hasj dagen før. En som fortsatt er anonym for offentligheten ville meg vondt og tipset både politiet og media. Den psykiske belastingen sitter i meg sju år senere. Hadde folk i lokalmiljøet vært mer fordømmende, vet jeg ikke hvordan det ville gått med meg. Jeg ringte sjefen min og sa det føltes som et overgrep. Heldigvis beholdt jeg jobben. Mange har arbeidsgivere som ville kvittet seg med dem.

I flere år hadde politiet vært en viktig samarbeidspartner for Farid profesjonelt. Derfor stusset han ikke da politiet dukket opp utenfor arbeidsplassen hans. De hadde ringt ham direkte, og bedt ham komme ut.

– Det var ingenting utenom det vanlige. Først inne i politibilen sier de at vi skal til politistasjonen. Jeg skulle ønske jeg visste mer om rettighetene mine, slik jeg gjør i dag. Advokaten min burde også visst mer om hva slags tvangsmidler politiet hadde lov til å bruke. 

Farid var kun mistenkt for bruk. Politiet fant ingen ulovlige rusmidler hjemme hos ham. Den formelle straffen var en bot, den sosiale straffen var langt verre.

– At det ble en nyhetssak, var en katastrofe for meg. I min oppvekst ble faren min sint bare vi sa «hasj» hjemme. Jeg prøvde desperat å få avisa til å være litt menneskelig, men daværende redaktør mente det var noe faenskap jeg hadde gjort, og at det var viktig å gjøre meg til et eksempel. Hvorfor utsetter vi folk for slik behandling? Meg er det ikke synd på, jeg har klart meg. Jeg hadde et nettverk som ikke tok avstand fra meg. Her har jeg vært privilegert.

Var taus om ruspolitikk

Farids parti, MDG, sammenlignet «forbrytelsen» med å bryte fartsgrensa, og hadde fortsatt full tillit til ham. I lokalavisa la han seg flat og sa at han angret på røykingen. Den gang kom det ikke fram hvor han hadde røkt, bare at det var privat. Nå forteller han mer:

– Jeg satt hjemme alene og hørte på Bach og leste en bok mens jeg røkte. Lukta må ha satt seg i klærne mine, ellers vet jeg ikke hvordan tipseren fikk greie på det. De aller færreste som bruker ulovlige rusmidler blir tatt av politiet. I likhet med meg er de ikke sårbare og marginaliserte. Etter hendelsen fikk jeg et traumatisk forhold til politiet. Nå har jeg lagt saken bak meg, takket være utviklingen på rusfeltet de siste par årene. Lenge klarte jeg ikke engang å snakke om ruspolitikk. Har du brukt ulovlige rusmidler, kan du ikke uttale deg om politikken uten at bruken blir trukket fram, og du blir stigmatisert.

Farid vet hvem som tipset politiet om ham, men han har ikke tatt hevn. Han vil heller at vedkommende reflekterer over saken. Han spøker med at dersom politiet ransaker boligen hans i dag, vil de tro han er spion. Han har tre statsborgerskap: svensk, iransk og norsk. Han har alltid vært dratt mellom ulike forventninger fra ulike kulturer. I oppveksten var det ikke bare hjemmets og storsamfunnets forventninger, men også hjemlandets forventninger, påpeker han.

– Går du ikke under i en slik situasjon, kan det bli en kjemperessurs. Du lærer deg å gå inn og ut av sosiale kontekster. Nå er jeg veldig komfortabel med det. Jeg bytter både sosiolekt og annet for å passe inn i ulike miljøer. Jeg er god til å lese omgivelsene mine. For noen kan det føles kostbart å vokse opp krysskulturelt, men belønningen er oftest stor.

[FAKTA]

Farid Shariati

Født i 1986 i Iran, oppvokst i Lund i Sverige.

Bor i dag på Stovner i Oslo med sin 12 år gamle sønn.

Utdannet barnevernspedagog.

Generalsekretær for paraplyorganisasjonen Preventio på rusfeltet.

Tidligere lokalpolitiker og sosial­politisk talsperson i Miljøpartiet De Grønne.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2-2023