Sønnen min var ikke som de andre
«Mamma, jeg tror jeg er svakest i barnehagen».
Min eldste sønn sitter ved middagsbordet og kikker ned på de få ertene som er igjen på tallerkenen. Pappaen hans og begge brødrene har gått fra bordet. Jeg holder på å rydde inn i oppvaskmaskinen. Så det var derfor han ble sittende, tenker jeg, for han liker jo ikke erter. Ikke pleier han å sitte lenge ved middagsbordet heller. Men nå gjør han det. Med øynene festet på ertene forteller han meg at han er den aller svakeste av guttene i barnehagen.
Hva tror du jeg gjorde? Impulsen er selvsagt å feie det bort. Eller hevde det motsatte. Ta rundt ham og si at selvsagt er han ikke er svakest. Du er jo sterk som en bjørn, gutten min! Kanskje jeg til og med kunne bryte håndbak med ham og la ham vinne. Det er impulsen. Fordi jeg som mor ikke tåler å høre dette. Fordi jeg som mor vil få ham til å føle seg bedre, beskytte ham, og tenke at han er en av de sterkeste. Dette er mitt behov. For jeg tåler ikke at han er svakest, det er ikke til å bære. Da vil han ikke klare seg her i livet, da har jeg feilet som mor.
Men stopp litt … hva skjer hos sønnen min da? Jo, han må enten insistere på at det er sant («men jeg er svakest, mamma!»). Og så ville vi hatt jo-nei-leken helt til han hadde gitt seg, fordi det ikke var til å tåle at han var den svakeste. Eller han hadde vunnet over meg i håndbak og smilt seierstolt, selv om han visste at jeg egentlig var sterkere. For å glede meg. Hva hadde han lært? At det ikke er lov til å være svakest. Og at selv om han vet det, så er det ikke lov til å si det. Så han hadde trykket ned den vanskelige følelsen og latet som om han var sterk. Fordi han var svak, helt på ekte, hadde han kanskje begynt å kompensere for den manglende styrken på andre måter. Ved å bli utagerende og voldelig. Eller klovnen i gjengen. Eller en mobber. Kanskje.
Jeg kunne også reagert på en annen måte. Jeg kunne ha sett medlidende på ham og gitt ham all min sympati: «Men i all verden, gutten min! Tror du virkelig det? Har de andre gjort deg noe?». På den måten hadde jeg gjort ham enda mer stakkarslig enn han var. Han hadde trolig måttet trøste sin melodramatiske mor og si at det ikke var så farlig, eller kanskje han hadde tatt hele utsagnet tilbake. En annen gang hadde han voktet seg vel for å sette i gang denne tårepersen eller bli skvist i stykker av sympati.
Så hvordan reagerte jeg? På dette tidspunktet hadde jeg noen år med gestaltterapi på baken. Fordi han hadde problemer med språk og sosialt samspill, hadde jeg snakket om ham med terapeuten min flere ganger. Jeg var fortvilet. Jeg syntes synd på ham. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg skammet meg over ham. Og jeg skammet meg over meg selv fordi jeg skammet meg over ham. Det var fryktelig komplisert og vondt å innrømme. Og samtidig forløsende da jeg endelig kom til denne konklusjonen. At jeg skammet meg.
Sånn er det, og særlig i vårt vestlige samfunn, at barna er vår stolthet og vår ære. Prinser og prinsesser skal dyrkes frem. De skal utvikle sine unike talenter og glede verden med sin tilstedeværelse. Jeg fikk en sønn som ikke var som de andre i barnehagen. Han ble løpt fra av de andre på alle felt, gikk for seg selv og ante ikke hvordan han skulle prate ordentlig eller leke med de andre. Da var det noe galt med meg også. Hvor hadde jeg feilet? Var det tapetløsningsmiddelet jeg pustet inn da jeg var noen uker på vei? Hadde vi ikke stimulert ham nok? Jeg var misunnelige på alle foreldre med «normale» barn.
Min mann og jeg var løsningsorienterte. Vi gjorde alt hva vi kunne for å «tøffe opp» sønnen vår og forandre ham, så han skulle blende mest mulig inn med de andre. Vi glemte det helt vesentlige: Å godta ham som han var. Han ble ikke akseptert borte, og han ble ikke akseptert hjemme. Dermed gikk det utover den vaklende selvtilliten hans. Han ble et prosjekt som måtte jobbes med. Det var ikke greit å være seg selv. Som mor gikk det på mitt eget selvbilde løs. Jeg, som alltid hadde vært verbal og sosialt sterk, hadde aldri regnet med å få en sønn som var det motsatte.
Det er jo sånn livet ofte peker nese til oss. Vi tror vi har kontroll, vi tror vi kan planlegge, forberede oss, løse alt. Så glemmer vi at livet ikke er en dag på kontoret. Det er organisk og uforutsigbart. Alt utenom «her og nå» er en illusjon. Nettopp derfor kan du like gjerne akseptere situasjonen din slik den er, akkurat nå.
Denne oppdagelsen kom til meg en dag i terapirommet. Jeg satt der og gråt for tiende gang: «Jeg klarer ikke å hjelpe ham! Hvordan kan jeg gjøre ham sterkere! Jeg må ordne opp i dette!» Min kloke, tålmodige terapeut ba meg om å forestille meg at sønnen min satt i den tomme stolen til venstre for oss. Det kommer ikke til å ha noen effekt, sa jeg, han er jo ikke her. Hun insisterte på at jeg skulle prøve. Og brått var han visst der likevel. I løpet av noen sekunder hadde jeg manet ham frem. Nå satt han der, i stolen ved siden av, og så på meg med de store, brungrønne øynene sine. Som grumsete vann som jeg ikke klarte å rense opp i. Der og da forsto jeg at det skulle jeg heller ikke gjøre. For det var sånn han var skapt. Alt han trengte var min støtte. Min aksept. Tårene strømmet nedover kinnene. Så sa jeg det høyt: Du må få være akkurat som du er. Da lente terapeuten seg fremover på stolen og sa et rungende: Ja!
Denne aha-opplevelsen er en av de sterkeste jeg har hatt, og den omfattet mer enn situasjonen med min sønn. Det var ikke bare ham jeg sa dette til, «du må få være som du er», det var til meg selv også. Og til alle menneskene i livet mitt. De må få være den de er. Og jeg må få være den jeg er. Først da kan vi ha ekte møter. Først da kan vi tilføre hverandre noe viktig. Kan vi ikke det, er det ingenting å gjøre med. Leave it! Bruk energien på en av de andre menneskene der ute. Det er langt mindre krevende enn å prøve å forandre en person. Det er sannelig tøft nok å få seg selv til å endre mening, om du ikke skal begynne med andre også.
Tilbake til episoden på kjøkkenet: Jeg kjente altså på impulsen om å løfte sønnen min opp mot taket, la ham vinne i håndbak, nekte for at han var svakest. Samtidig visste jeg at det ikke var riktig. Jeg konsentrerte meg om å puste og stå i ubehaget, kjenne på kvalmen og den lille hjertebanken. Så sa jeg med rolig stemme: «Ja. Du er kanskje det».
Stillheten etterpå. Nesten uutholdelig. Konsentrere seg om å puste. Enda sterkere impuls om å la ham vinne, løfte ham opp, blånekte. Nei da, gutten min, du hørte feil! Selvsagt er du ikke svakest! Du er sterkest i verden! Fordi du er min sønn, og jeg skal lære deg å slåss og bære deg på gullstol gjennom hele livet! Men det ville vært en løgn. Selv om han bare var 5 år, ville han ha visst det.
Jeg orket ikke å se på ham. Etter en stund hevet han hodet og sa: Men noen må jo være svakest også, mamma. Ja, sa jeg. Fremdeles var jeg småkvalm, men stemningen ble litt lettere. Forsiktig la jeg til: Selv om de andre har sterkere muskler, kan det jo være du er sterkere i noe annet? Jeg lot ham selv komme frem til at han var best i puslespill. Det ble hans sannhet, og ikke min. Han fant selv ut at han ville begynne å trene. Ikke karate eller noe sånt, det var ikke for ham, men kanskje fotball. Noe han kunne bli god i. Da snakket vi litt om viktigheten av å øve seg. Og å ha det gøy.
Inni meg lever det en tigermamma som vil at barna skal bli best i alt. Selv har jeg nesten aldri gjort noe for moro skyld. Jeg hadde ikke mange talenter, men de få jeg hadde utviklet jeg til fulle. Mine foreldre har aldri vært spesielt ambisiøse, verken på sine egne eller mine vegne. Jeg har bare alltid hatt denne målrettetheten i meg. Det betyr ikke at jeg skal overføre det på mine barn. Tigermammaen sitter i bur, det er best sånn. Barna må få ha sine egne ambisjoner eller ikke-ambisjoner. De er selvstendige vesener, ingen forlengelse av meg. Heldigvis!
Min sønn har blitt en habil fotballspiller. Det skjedde noe magisk da vi lærte oss å akseptere ham. Han fikk bedre selvtillit. Det ga gode ringvirkninger. Og det var bra for ham å begynne på skolen. Barn er ulike. Anarkiet i barnehagen var ikke for ham. Før han begynte på skolen hadde vi gått så langt som å ha møte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Jeg vil så gjerne hjelpe ham, sa jeg, jeg vil at han skal ha all den støtten han kan få. Jeg glemmer aldri ordene til den kloke kvinnen vi pratet med. I stedet for å fortsette utredningen av ham, begynte hun å snakke om hvor trang firkanten i dagens samfunn er. Hvor lite som skal til for å falle utenfor. Hvordan halve familien hennes sikkert ville fått en diagnose hvis de var barn i dag. Og om hvordan en eventuell diagnose ville være som et fortegn foran navnet hans bestandig. Ønsket vi virkelig det?
Nei, det gjorde vi ikke. I dette tilfellet var det helt riktig å ikke forfølge saken videre. I dag er han en av de beste i klassen, faglig sett. Han har venner, gutter som er litt rare og forsiktige, som ham selv. Han har funnet sin flokk. Han blir alltid satt til å ta seg av de nye klassen, for da vet lærerinnen at de blir tatt godt vare på. Jeg tenker at min sønn vet litt om å være utenfor, som han tar med seg videre. Det er ikke nødvendigvis bare skadelig med sår fra oppveksten. Det kan skape empati og fellesskapstenkning. Dessuten har sønnen min innsett viktigheten av å øve. På den måten blir han som regel like flink som de andre, selv om han ikke er det største talentet. Det tar bare litt lenger tid. Dette har han fått lov til å finne ut av selv. Han har fått hjelpe seg selv. De aller fleste mennesker vil hjelpe seg selv, også barn. Det gir verdighet. Verdighet er viktig for selvbildet. Og selvbildet er viktig for livskvaliteten.
Vi er lært opp til å tenke at ubehag er feil. Det er dette vi lærer videre til våre barn. Vi skal være positive. Vår egen lykkes smed. Ha det gøy, utvikle våre talenter, være en lykkelig familie, dra på eksotiske ferier, bygge perfekte reder med rådyre designerkvister. Det er ikke rom for de vanskelige følelsene. Sykdom skal vi slåss mot, det har ikke noe i vårt univers å gjøre. Tenk positivt, så løser alt sammen seg. Bøker om «lykkekoder» og om hvordan du kan bli din egen lykkesmed. Lykke har blitt et krav og en menneskerett. Har du det ikke bra, er det noe galt med deg. Da får du shoppe, reise utenlands, bruke narkotika, melde deg på en realityserie, drikke, spille, se på porno, ta lykkepiller. Alt for å slippe å kjenne på de vanskelige følelsene. Sorg, skam, skyld, angst.
Alt for ikke å lytte til stillheten, din indre stillhet, som er det eneste stedet der du kan få informasjon om deg selv. Ekte informasjon. Vi lever i et angstfylt og avhengighetsskapende samfunn, der vi gjør alt for å unngå det vanskelige, alt for å slippe å kjenne, tenke, stå i. Før eller senere innhenter det deg. Du kan ikke rømme fra deg selv for alltid. Det er som å tisse i buksen for å bli varm. Det hjelper der og da, og så blir det mye verre etterpå. Kaldt og trangt og stikkende og skamfullt og vanskelig å komme seg ut av. For det som er inni der, alle følelsene, forsvinner ikke. Det blir som en trykkoker innvendig. Etter hvert begynner lokket å røre på seg, og det blir vanskeligere og vanskeligere å kontrollere det økende trykket. Så ikke ta vekk ubehaget fra verken deg selv, barna eller menneskene rundt deg.
Ubehag er ikke feil. Det er en veiviser. En naturlig følelse. Livet er ubehagelig til tider. Det gir også en mulighet for læring og utvikling. Utvikling skjer når du klarer å akseptere det som er. Det er livets logiske og uforklarlige magi.
Teksten er et utdrag fra Kristine Storli Henningsens nye bok «Antisuper».
27 kommentarer
Anne Mehlum
Det mest kloke jeg har lest på langsommelige tider. Gjelder ikke bare forsiktige barn, men også de bråsikre, de “vanskelige”, “krevende” osv osv.
Vel verdt 100 som er underveis, slike artikler er vel verdt et lite bidrag…
Anne linn
Takk 🙂
Eva
Nydelig skrevet…
Vedic Seiersson
DET UFØDTE BARN og det fødte
Skal fortelle noe jeg VET , forde jeg husker alt fra den gang jeg våknet og ble meg selv bevist som tenkende selvstendig indevid .
Jeg var da 7 måneder (fått det bekreftet av min mor ,for den dagen flyttet vi så det er helt nøyaktig ) Jeg husker alt som om det var i går , ja også drømmene mine ,alt fra da opp til i dag .
Det som er med barn er at de er mer beviste og tilstede , enn noen som helst voksen person , forde de er enda omtrent helt rene og har ikke fått for mye “søppel” å bære på slik vi voksne har.
Barn tenker ser hører føler , helt fra de er unnfanget .
Først gjennom mors øyne og følelser , siden skjer det sporadisk , når sjelen er på “besøk” at de ser og hører og føler verden gjennom det tredje øyet (telpatisk ) ut av kroppen opplevelser .
Derfor kan vi forstå hvorfor barnet kjenner igjen, og føler for og imot, enkelte mennesker etter det er født .
Før de blir født kommer sjelen oftere og oftere på besøk , og den fester seg ikke permanent i kroppen til barnet før ca 5 – 7 måneders alderen.
Hos meg skjedde det da jeg var 7 måneder , derfor husker jeg fra den dagen .
Tenk da hvilket mareritt barn blir påført når de fjernes fra sin familie , også som nyfødte , i allefall der de er elsket og ventet .
I tillegg telepaterer alle barn videre etter fødselen , de ser alt som skjer som om det var en film , så ingenting er skjult for de .
Det er u.trolig fassinerende og spennende å “snakke” telepatisk med små barn før de får et språk , og da har det ingenting å si hva nasjonalitet de er , for telpati er et internasjonalt språk som alle forstår og oppleves som sitt eget morsmål.
Det som er utrolig merkelig og som nok de aller fleste som leser her nå ikke kan fatte , er at når du telepaterer med et lite barn uten språk , er det som å snakke med en fullt utviklet voksen person – noe å tenke på for foreldre som driver å pludrer på dige dige språket .
Og det som gjør det “skremmende” å tenke på er hvor utrolig våkne og klare de er – de ser og oppfatter hver minste ting , alle tanker og alle følelser .
Da er det tragisk når de blir født inn i en værden med løyn , bedrag og falskhet fra første da , er det rart det blir kaos og traumer hos et lite barn , når det ser og forstår alt som blir tenkt og følt , men der det som blir sagt og vist er ofte i stor kontrast til den indre sammtalen og følelsen til den voksne .
Og læring helt fra unnfangelsen og å skape trygghet i familien er rett og slett et av de viktigste tiltakene foreldre bør gjøre .
Men det aller viktigste er åpenhet og total ÆRLIGHET , da får en en nærhet og trygghet til sitt eget barn , men også til alle andre en omgås så klart .
Jeg vil fortelle noen historier fra min egen barndom , som viser litt hvordan barn ofte er .
Det som er ikke bare leit men også perverst sykt i den verden vi vokser opp i , er at forgiftningen av mennesket startet BEVIST når de er 3 måneder og får trippelvaksinen , den DREPER mye av det åndelige i barnet og det er hele hensikten med vaksinen , dette har jeg selv sett tydelig skje med barn ,men noen klarer de ikke å drepe det i som på meg da .
Jeg kunne ha fortalt masse fra de første årene , men vil begynne med to hendelser da jeg var 4-5 år .
Min mor skulle på besøk til en venninne og jeg fikk beskjed om å oppføre meg , så da vi var vell inne satt jeg der på en stol pent og pyntelig . De to damene skvaldret ivei om alt og ingenting , men mye sladder , og jeg satt der å kjedet meg og ventet på at vi skulle gå .
Så var det noe som fanget min oppmerksomhet – hun i huset skulle vise m´noe til min mor og begynte å lete rundt i stua , men kunne ikke finne det .
Hun hadde ikke sagt hva det var , men jeg viste det uansett også hvor det lå , selv om jeg aldri hadde vært i det huset før, så jeg fortalt hvor hun skulle gå å finne det – utebpå gangen oppi en kurv .
Ja så hun gikk da ut og der fant hun det hun lette etter og kom inn med det , MEN DA stoppet hele verden opp, jeg omtrent så hvordan hun og mor min fikk angst og nervøst sammenbrudd .
Mor min trev tak i armen min og dro meg ut på gata og kjeftet meg huden full forde jeg skremte vettet av de begge to … ikke forsto jeg hva som var så galt med det da .
Neste hendelse var og omtrent på samme tid , da skulle vi på besøk til ei annen venninne borti gata , og da vi var framme ringte mor mi på døra for den var låst , hun ringte flere ganger men ingen kom å åpnet .
Nei det er nok ingen hjemme sa hun og ville gå , jo sa jeg , jeg ser de står å gjemmer seg bak døra opp i andre etasje sa jeg .For noe tull sa min mor , men jeg ga meg ikke , og faktisk så fikk jeg overtalt min mor til å stille seg bak et hjørne et par hus vekke , og der tittet hun fram litt av og til .
Der plutselig etter en god stund , åpnet hun vi skulle besøke , vinduet i andre etasje og kikket ut om kysten var klar .
Jeg så hele skuespillet fra begynnelse til slutt , dama skulle på besøk til ei anna og ville ikke ha besøk av min mor og ville heller ikke ha min mor med der hun skulle , så da ble det altså gjort på denne ekle måten.
Så ja vi lærer tidlig og det er ikke alltid lett å sortere ut alt dette syke fra det gode , så foreldre SKJERP DERE !
Jeg har mangen flere historier også fra mine møter som voksen med små barn , men jeg VET jo hva som skjer, og møter de av den grunn på en helt annen måte enn folk flest gjør .
Det kommer mer om det ønskes og det er bare å spørre .
Kan treffes på 92 63 64 86
Jan Arne Olsen
Helen
Utrolig bra skrevet Deler den videre.
Myrte
Så godt å lese! Har selv en litt forsiktig gutt, og har slitt med sammenligningen med andre barn. “Alle andre” er så tøffe og selvstendige. Har ingen problem med å gå alene på besøk eller feks opptre.
Har lurt på om det er noe jeg har gjort feil.
Også fra barnehagen har jeg følt press:
-vi prøver å gjøre ham tøffere
-Han er så forsiktig
-Han har følelsene uten på
-Han overreagerer
Ja, han har gjerne følelsene uten på! Men han er verdens mest omsorgsfulle og får alltid med seg om noen ikke har det bra.
Han er god på å sette ord på følelsene sine. Og kan også tolke når andre lar seg rive med av følelser (-mamma, nå tror jeg du må tenke noen gode tanker, for nå stresser du).
Han passer gjerne ikke inn i boksen… Men da er det boksen som er for liten.
Vi må godta at alle ikke er like, men gode nok!
Og som du sier, selvtilliten og styrken voksen når en blir godtatt som den en er.
Tom
Takk !!
Jenny
Jeg kjenner igjen min sønn i din beskrivelse av din eldste. Han har fått vite siden barnehagen at han er “sosialt uakseptabel” av pedagoger, og etter andre uka i førsteklasse sa læreren hans at hun måtte ha hjelp i klasserommet dedikert til han, ellers kunne han ikke gå på den skolen.
Vi er en familie som har erfaring med BUP, min sønns far var i systemet som liten og har mildt sagt ingenting pent å si om de. Når det nå går den veien for sønnen vår også steiler han naturlig nok og nekter å “la ham stemples for resten av livet”.
Du er heldig som møtte en slik pedagog på BUP og at du har en slik terapeut. De pedagogene og “profesjonelle” vi har møtt så langt presser alle mot diagnose og utredninger. Stakkaren har jo blitt utredet siden andre året i barnehagen og går idag i andre klasse, fortsatt under utredning. Han har hatt utbrudd mot sine assistenter og spurt hvorfor de hele tiden bare står hos ham. Det skjærer meg i hjertet og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Tror jeg må kjøpe boken din som en slags selvhjelp/terapi, for det virker iallefall som om du har erfaring på området.
Takk for god lesning, Kristine!
Hilsen sliten mamma.
SM
Dette minner meg om en episode med nevøen min. Han gikk i 1. klasse, og vi snakket om hvordan det var da jeg gikk på skolen. Han spurte om jeg ble ertet, og jeg sa ja, uten å gå i detaljer. Neste spørsmål var om det var fordi jeg var minst i klassen. Før jeg rakk å svare sa han med dårlig skjult stolthet “Det er jeg”. Hele kroppen viste stoltheten, smilet, ryggen han rettet, skuldrene som plutselig ble bredere, armene i været og et stort smil. Og ja, han var minst i klassen, tydelig mindre enn de anndre. Og han visste at det å være minst er noe barn kan bli mobbet for. I stedet var han stolt av det.
Sissel
Takk for at du deler, Kristine! Og så fint skrevet. Jeg deler videre. Takk!
Pinglen
Dette utdraget traff midt i selvbildet, det var ‘ubehagelig’, men TAKK allikevel. Den følelsen; å stå utenfor, bli isolert på grunn av fysiske egenskaper kan preges dypt inn i oppveksten! Kallenavnet over her var et av de minst stygge i oppveksten. Selv 30 år, 1 meter høyde, 70 kg tyngre senere sitter det så dypt at jeg gleder meg til å dele boka med noen på nyåret!
Per Norman
Mykje stressmammaer her,skrive for og selge bok…. vi er ikke like,er ikke taperer for da,ungen sa da sjølv….såpass må vi gi dei ein mulighet til og snakke før vi tyte i dei ein kvit løgn.Desse offentlige hjelpe greiene er ikke berre bra,blir registrert og kan komme opp seinare i livet og hindre deg i å bli noe du har lyst å bli. Tingen er så enkelt at øvelse gjør ein flinkare,til og takle da ein måtte slite me…. fotball,sosialt,å vere svak, å vere den man er 😉
Iara
Takk kjære deg!
Som deler din opplevelse og gir oss andre muligheten til å lære fra den!
Sønnen din er heldig av å ha deg som mor!
Annelin
Fantastisk!
Takk for at du har skrevet dette:)
Wenche takle
Håper alle foreldre kunne lese og lære av dette!!! Fantastisk godt skrevet.
En pappa
Det finnes tigerpappaer også! Dette er noe av det beste og mest reflekterte jeg har lest om dette temaet. Blir nok en bok til jul. Takk!
Malin
Yes!! Så bra! Dette var godt skrevet.
Viktig å motkjempe denne fornektelses-impulsen vi som voksne som regel har når et barn kommer og forteller oss noe de føler som er vondt.
Jeg jobber som assistent i barnehage og møter ulike personligheter og problemstillinger. Her om dagen var det ei jente på 4 som ofte blir lei seg for veldig lite, som fortalte meg, etter litt lokking og luring, at hun plutselig hadde følt seg så alene. I et rom med 15 andre mennesker, store og små. Det første jeg ville si var “nei men det trenger du jo ikke føle!”, men jeg klarte å bite det i meg – det var jo det hun følte! Istedet anerkjente jeg følelsen hennes, og møtte henne med forståelse.
Anerkjennelse og aksept tror jeg er to viktige stikkord i møte med andre mennesker, både store og små. Da kan vi gi dem en følelse av at det er greit å være meg, som du skriver. La dem få vite at det er lov å føle det som føles. Og det igjen vil kanskje legge et grunnlag for selvaksept.
Linda
Så flott at d løsnet, d har d gjort her hos oss og. Til de oppi kommentar feltet her som sliter med språk vil jeg anbefale å prøve osteopat. Er i hvertfall 1 her i Bergen som har hjulpet mangen der logopeder har gitt opp. Vet og at han har holdt foredrag for logopeder. I tillegg kan det hjelpe på motorikk osv. Har ihvertfall gjort d her. Lykke til !
Silje
Jeg var ganske lik din sønn da jeg var liten. Stille, forsiktig, ikke så himla “tøff” akkurat. Trivdes best alene, var ikke spesielt god på å sosialisere. Gikk litt venneløs i perioder, men det gjorde meg egentlig ikke så mye. Derimot brød det andre – lærerne, foreldrene mine. Det var jo fint, i og for seg, for hadde jeg blitt mobbet eller ikke hatt det bra, så hadde det vært fint at noen hadde brydd seg. Men det var ikke noe galt, jeg likte bare å være alene. Jeg var ikke “svak” – jeg var det man kaller en høy-sensitiv introvert. Jeg er til dags dato en text-book introvert. Trives fortsatt best alene, kan være i mitt eget selvskap i ukesvis, jeg kan bruke lang tid på å prosessere det andre har sagt til meg. Jeg foretrekker å sitte for meg selv og jobbe med oppgaver, og bare tanken på å måtte sosialisere mye, småprate med kollegaer, holde presentasjoner eller (grøss og gru) holde på med brain-storming og gruppearbeid gir meg frysninger. Det har ikke hindret meg i å få en flott karriere eller et rikt liv, men det hjalp veldig da jeg forsto at jeg var introvert. Jeg leste litt om det, og så at omtrent 25% av befolkningen er av denne typen (gjerne flere i Finland). Det å finne “Min type folk” og forstå litt om hvordan jeg arbeider best, at det er HELT GREIT å ikke ha lyst til å møte folk og snakke og sosialisere 24/7, har gitt meg tidenes selvtillitsboost. Det gleder meg å lese at sønnen din også har funnet sine “folk”, sine gaver. Ønsker ham (og dere) masse lykke til fremover.
Cathrine
Kjenner til dette, og mammahjertet reagerer sterk også <3 jeg skrev et innlegg for en stund tilbake om mitt barn som heter mitt stjernebarn. Det handler om å feire disse barna som ikke passer inn i denne lille firkanten som samfunnet er.
http://m.medhjertetpaarettsted.blogg.no/1443551987_mitt_stjernebarn.html
Tilbakeping:
PP-rådgiveren
Dette er det beste jeg har lest på lenge. Tusen takk!
Denne boka ender opp under juletreet til meg selv i år 🙂
Birgith K Ydstie
Tusen takk for denne viktige påminnelsen, den treffer meg helt i hjertet! Godt, ja veldig veldig godt skrevet ✨
Jeanette
For en mamma som står I den situasjonen selv med utredning på språk,lek med andre barn osv på eldste gutten vår. Takk.. Jeg trengte dette. Takk for at du gir meg en ny giv
Mari
Dette er noe av det beste jeg har lest – om barn, om “oppdragelse”, om hvordan vi skal være mot hverandre. Det gav meg noe å tenke på, og styrke til å møte mine egne barn som de individene de er. Du skriver så godt om å få være seg selv, og samtidig være en del av et fellesskap, og at alle har en plass. Tusen takk for at du formulerer gode tanker på en fantastisk måte!
Siw
Nydelig! Vakkert!