Kristine Storli Henningsen" />

27 kommentarer

  • Anne Mehlum

    Det mest kloke jeg har lest på langsommelige tider. Gjelder ikke bare forsiktige barn, men også de bråsikre, de «vanskelige», «krevende» osv osv.

    Vel verdt 100 som er underveis, slike artikler er vel verdt et lite bidrag…

  • Vedic Seiersson

    DET UFØDTE BARN og det fødte

    Skal fortelle noe jeg VET , forde jeg husker alt fra den gang jeg våknet og ble meg selv bevist som tenkende selvstendig indevid .
    Jeg var da 7 måneder (fått det bekreftet av min mor ,for den dagen flyttet vi så det er helt nøyaktig ) Jeg husker alt som om det var i går , ja også drømmene mine ,alt fra da opp til i dag .
    Det som er med barn er at de er mer beviste og tilstede , enn noen som helst voksen person , forde de er enda omtrent helt rene og har ikke fått for mye «søppel» å bære på slik vi voksne har.
    Barn tenker ser hører føler , helt fra de er unnfanget .
    Først gjennom mors øyne og følelser , siden skjer det sporadisk , når sjelen er på «besøk» at de ser og hører og føler verden gjennom det tredje øyet (telpatisk ) ut av kroppen opplevelser .
    Derfor kan vi forstå hvorfor barnet kjenner igjen, og føler for og imot, enkelte mennesker etter det er født .
    Før de blir født kommer sjelen oftere og oftere på besøk , og den fester seg ikke permanent i kroppen til barnet før ca 5 – 7 måneders alderen.
    Hos meg skjedde det da jeg var 7 måneder , derfor husker jeg fra den dagen .
    Tenk da hvilket mareritt barn blir påført når de fjernes fra sin familie , også som nyfødte , i allefall der de er elsket og ventet .
    I tillegg telepaterer alle barn videre etter fødselen , de ser alt som skjer som om det var en film , så ingenting er skjult for de .
    Det er u.trolig fassinerende og spennende å «snakke» telepatisk med små barn før de får et språk , og da har det ingenting å si hva nasjonalitet de er , for telpati er et internasjonalt språk som alle forstår og oppleves som sitt eget morsmål.
    Det som er utrolig merkelig og som nok de aller fleste som leser her nå ikke kan fatte , er at når du telepaterer med et lite barn uten språk , er det som å snakke med en fullt utviklet voksen person – noe å tenke på for foreldre som driver å pludrer på dige dige språket .
    Og det som gjør det «skremmende» å tenke på er hvor utrolig våkne og klare de er – de ser og oppfatter hver minste ting , alle tanker og alle følelser .
    Da er det tragisk når de blir født inn i en værden med løyn , bedrag og falskhet fra første da , er det rart det blir kaos og traumer hos et lite barn , når det ser og forstår alt som blir tenkt og følt , men der det som blir sagt og vist er ofte i stor kontrast til den indre sammtalen og følelsen til den voksne .

    Og læring helt fra unnfangelsen og å skape trygghet i familien er rett og slett et av de viktigste tiltakene foreldre bør gjøre .
    Men det aller viktigste er åpenhet og total ÆRLIGHET , da får en en nærhet og trygghet til sitt eget barn , men også til alle andre en omgås så klart .
    Jeg vil fortelle noen historier fra min egen barndom , som viser litt hvordan barn ofte er .
    Det som er ikke bare leit men også perverst sykt i den verden vi vokser opp i , er at forgiftningen av mennesket startet BEVIST når de er 3 måneder og får trippelvaksinen , den DREPER mye av det åndelige i barnet og det er hele hensikten med vaksinen , dette har jeg selv sett tydelig skje med barn ,men noen klarer de ikke å drepe det i som på meg da .
    Jeg kunne ha fortalt masse fra de første årene , men vil begynne med to hendelser da jeg var 4-5 år .
    Min mor skulle på besøk til en venninne og jeg fikk beskjed om å oppføre meg , så da vi var vell inne satt jeg der på en stol pent og pyntelig . De to damene skvaldret ivei om alt og ingenting , men mye sladder , og jeg satt der å kjedet meg og ventet på at vi skulle gå .
    Så var det noe som fanget min oppmerksomhet – hun i huset skulle vise m´noe til min mor og begynte å lete rundt i stua , men kunne ikke finne det .
    Hun hadde ikke sagt hva det var , men jeg viste det uansett også hvor det lå , selv om jeg aldri hadde vært i det huset før, så jeg fortalt hvor hun skulle gå å finne det – utebpå gangen oppi en kurv .
    Ja så hun gikk da ut og der fant hun det hun lette etter og kom inn med det , MEN DA stoppet hele verden opp, jeg omtrent så hvordan hun og mor min fikk angst og nervøst sammenbrudd .
    Mor min trev tak i armen min og dro meg ut på gata og kjeftet meg huden full forde jeg skremte vettet av de begge to … ikke forsto jeg hva som var så galt med det da .

    Neste hendelse var og omtrent på samme tid , da skulle vi på besøk til ei annen venninne borti gata , og da vi var framme ringte mor mi på døra for den var låst , hun ringte flere ganger men ingen kom å åpnet .
    Nei det er nok ingen hjemme sa hun og ville gå , jo sa jeg , jeg ser de står å gjemmer seg bak døra opp i andre etasje sa jeg .For noe tull sa min mor , men jeg ga meg ikke , og faktisk så fikk jeg overtalt min mor til å stille seg bak et hjørne et par hus vekke , og der tittet hun fram litt av og til .
    Der plutselig etter en god stund , åpnet hun vi skulle besøke , vinduet i andre etasje og kikket ut om kysten var klar .
    Jeg så hele skuespillet fra begynnelse til slutt , dama skulle på besøk til ei anna og ville ikke ha besøk av min mor og ville heller ikke ha min mor med der hun skulle , så da ble det altså gjort på denne ekle måten.
    Så ja vi lærer tidlig og det er ikke alltid lett å sortere ut alt dette syke fra det gode , så foreldre SKJERP DERE !

    Jeg har mangen flere historier også fra mine møter som voksen med små barn , men jeg VET jo hva som skjer, og møter de av den grunn på en helt annen måte enn folk flest gjør .
    Det kommer mer om det ønskes og det er bare å spørre .
    Kan treffes på 92 63 64 86

  • Myrte

    Så godt å lese! Har selv en litt forsiktig gutt, og har slitt med sammenligningen med andre barn. «Alle andre» er så tøffe og selvstendige. Har ingen problem med å gå alene på besøk eller feks opptre.
    Har lurt på om det er noe jeg har gjort feil.
    Også fra barnehagen har jeg følt press:
    -vi prøver å gjøre ham tøffere
    -Han er så forsiktig
    -Han har følelsene uten på
    -Han overreagerer

    Ja, han har gjerne følelsene uten på! Men han er verdens mest omsorgsfulle og får alltid med seg om noen ikke har det bra.
    Han er god på å sette ord på følelsene sine. Og kan også tolke når andre lar seg rive med av følelser (-mamma, nå tror jeg du må tenke noen gode tanker, for nå stresser du).

    Han passer gjerne ikke inn i boksen… Men da er det boksen som er for liten.
    Vi må godta at alle ikke er like, men gode nok!
    Og som du sier, selvtilliten og styrken voksen når en blir godtatt som den en er.

  • Jenny

    Jeg kjenner igjen min sønn i din beskrivelse av din eldste. Han har fått vite siden barnehagen at han er «sosialt uakseptabel» av pedagoger, og etter andre uka i førsteklasse sa læreren hans at hun måtte ha hjelp i klasserommet dedikert til han, ellers kunne han ikke gå på den skolen.
    Vi er en familie som har erfaring med BUP, min sønns far var i systemet som liten og har mildt sagt ingenting pent å si om de. Når det nå går den veien for sønnen vår også steiler han naturlig nok og nekter å «la ham stemples for resten av livet».
    Du er heldig som møtte en slik pedagog på BUP og at du har en slik terapeut. De pedagogene og «profesjonelle» vi har møtt så langt presser alle mot diagnose og utredninger. Stakkaren har jo blitt utredet siden andre året i barnehagen og går idag i andre klasse, fortsatt under utredning. Han har hatt utbrudd mot sine assistenter og spurt hvorfor de hele tiden bare står hos ham. Det skjærer meg i hjertet og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Tror jeg må kjøpe boken din som en slags selvhjelp/terapi, for det virker iallefall som om du har erfaring på området.
    Takk for god lesning, Kristine!
    Hilsen sliten mamma.

  • SM

    Dette minner meg om en episode med nevøen min. Han gikk i 1. klasse, og vi snakket om hvordan det var da jeg gikk på skolen. Han spurte om jeg ble ertet, og jeg sa ja, uten å gå i detaljer. Neste spørsmål var om det var fordi jeg var minst i klassen. Før jeg rakk å svare sa han med dårlig skjult stolthet «Det er jeg». Hele kroppen viste stoltheten, smilet, ryggen han rettet, skuldrene som plutselig ble bredere, armene i været og et stort smil. Og ja, han var minst i klassen, tydelig mindre enn de anndre. Og han visste at det å være minst er noe barn kan bli mobbet for. I stedet var han stolt av det.

  • Pinglen

    Dette utdraget traff midt i selvbildet, det var ‘ubehagelig’, men TAKK allikevel. Den følelsen; å stå utenfor, bli isolert på grunn av fysiske egenskaper kan preges dypt inn i oppveksten! Kallenavnet over her var et av de minst stygge i oppveksten. Selv 30 år, 1 meter høyde, 70 kg tyngre senere sitter det så dypt at jeg gleder meg til å dele boka med noen på nyåret!

  • Per Norman

    Mykje stressmammaer her,skrive for og selge bok…. vi er ikke like,er ikke taperer for da,ungen sa da sjølv….såpass må vi gi dei ein mulighet til og snakke før vi tyte i dei ein kvit løgn.Desse offentlige hjelpe greiene er ikke berre bra,blir registrert og kan komme opp seinare i livet og hindre deg i å bli noe du har lyst å bli. Tingen er så enkelt at øvelse gjør ein flinkare,til og takle da ein måtte slite me…. fotball,sosialt,å vere svak, å vere den man er 😉

  • Iara

    Takk kjære deg!
    Som deler din opplevelse og gir oss andre muligheten til å lære fra den!
    Sønnen din er heldig av å ha deg som mor!

  • En pappa

    Det finnes tigerpappaer også! Dette er noe av det beste og mest reflekterte jeg har lest om dette temaet. Blir nok en bok til jul. Takk!

  • Malin

    Yes!! Så bra! Dette var godt skrevet.
    Viktig å motkjempe denne fornektelses-impulsen vi som voksne som regel har når et barn kommer og forteller oss noe de føler som er vondt.
    Jeg jobber som assistent i barnehage og møter ulike personligheter og problemstillinger. Her om dagen var det ei jente på 4 som ofte blir lei seg for veldig lite, som fortalte meg, etter litt lokking og luring, at hun plutselig hadde følt seg så alene. I et rom med 15 andre mennesker, store og små. Det første jeg ville si var «nei men det trenger du jo ikke føle!», men jeg klarte å bite det i meg – det var jo det hun følte! Istedet anerkjente jeg følelsen hennes, og møtte henne med forståelse.
    Anerkjennelse og aksept tror jeg er to viktige stikkord i møte med andre mennesker, både store og små. Da kan vi gi dem en følelse av at det er greit å være meg, som du skriver. La dem få vite at det er lov å føle det som føles. Og det igjen vil kanskje legge et grunnlag for selvaksept.

  • Linda

    Så flott at d løsnet, d har d gjort her hos oss og. Til de oppi kommentar feltet her som sliter med språk vil jeg anbefale å prøve osteopat. Er i hvertfall 1 her i Bergen som har hjulpet mangen der logopeder har gitt opp. Vet og at han har holdt foredrag for logopeder. I tillegg kan det hjelpe på motorikk osv. Har ihvertfall gjort d her. Lykke til !

  • Silje

    Jeg var ganske lik din sønn da jeg var liten. Stille, forsiktig, ikke så himla «tøff» akkurat. Trivdes best alene, var ikke spesielt god på å sosialisere. Gikk litt venneløs i perioder, men det gjorde meg egentlig ikke så mye. Derimot brød det andre – lærerne, foreldrene mine. Det var jo fint, i og for seg, for hadde jeg blitt mobbet eller ikke hatt det bra, så hadde det vært fint at noen hadde brydd seg. Men det var ikke noe galt, jeg likte bare å være alene. Jeg var ikke «svak» – jeg var det man kaller en høy-sensitiv introvert. Jeg er til dags dato en text-book introvert. Trives fortsatt best alene, kan være i mitt eget selvskap i ukesvis, jeg kan bruke lang tid på å prosessere det andre har sagt til meg. Jeg foretrekker å sitte for meg selv og jobbe med oppgaver, og bare tanken på å måtte sosialisere mye, småprate med kollegaer, holde presentasjoner eller (grøss og gru) holde på med brain-storming og gruppearbeid gir meg frysninger. Det har ikke hindret meg i å få en flott karriere eller et rikt liv, men det hjalp veldig da jeg forsto at jeg var introvert. Jeg leste litt om det, og så at omtrent 25% av befolkningen er av denne typen (gjerne flere i Finland). Det å finne «Min type folk» og forstå litt om hvordan jeg arbeider best, at det er HELT GREIT å ikke ha lyst til å møte folk og snakke og sosialisere 24/7, har gitt meg tidenes selvtillitsboost. Det gleder meg å lese at sønnen din også har funnet sine «folk», sine gaver. Ønsker ham (og dere) masse lykke til fremover.

  • PP-rådgiveren

    Dette er det beste jeg har lest på lenge. Tusen takk!
    Denne boka ender opp under juletreet til meg selv i år 🙂

  • Birgith K Ydstie

    Tusen takk for denne viktige påminnelsen, den treffer meg helt i hjertet! Godt, ja veldig veldig godt skrevet ✨

  • Jeanette

    For en mamma som står I den situasjonen selv med utredning på språk,lek med andre barn osv på eldste gutten vår. Takk.. Jeg trengte dette. Takk for at du gir meg en ny giv

  • Mari

    Dette er noe av det beste jeg har lest – om barn, om «oppdragelse», om hvordan vi skal være mot hverandre. Det gav meg noe å tenke på, og styrke til å møte mine egne barn som de individene de er. Du skriver så godt om å få være seg selv, og samtidig være en del av et fellesskap, og at alle har en plass. Tusen takk for at du formulerer gode tanker på en fantastisk måte!

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *