Søndag hele året

Jeg som hadde vært innelåst aleine i hjemme­kontor siden mars, mista mer og mer, mens familielivet skulle leves som før. Myndighetene har tidvis framstått som om de ikke kjente sin egen befolkning, skriver Anna-Sabina Soggiu.

Anna-Sabina Soggiu er PhD-stipendiat i psykisk helse

Jeg hater søndager og helligdager. En dag utdelt til dem som lever i hyggelige familier. Det er stengt og man skal være i ro. For meg innebærer stillheten uro. Et møte med bondeanger, tømmermenn, fosterstilling og angst foran Netflix. Så kom pandemien. Og plutselig var det søndag hele året.

Hjemmet mitt er soverom, kontor, treningsstudio, plantasje, walk-in-closet, restaurant og bar. Jeg har blitt så streit at jeg får lyst til å sove. Alltid. Dager som før var fylt med massevis av folk, jobbmøter, kaffeavtaler, dater, venninner og kompiser, er redusert til pysjamas og PC.

Fram til sommeren i fjor holdt jeg på både rutiner og mot. Brukte alle triks fra Peder Kjøs og resten av mediepsykologene. Trodde på bedre dager. Så kom høsten. Innlåsinga blei lenger enn forventa. Pressekonferansene blei flere og strengere. Teams-møter og digitale skåler blei pinsel heller enn vitamininnsprøytning. Håpet forsvant. 

Jeg savner sjølsagt ikke breddeidrett, korps, dorullsalg, jul eller påske. Vi fikk harde slag denne høsten vi mer normløse. Enslige, single, aleneboende, barnløse. Om vi lever sånn frivillig eller ei. Jeg hadde det i grunn ganske fint før dette. Jeg har valgt livet mitt sjøl, på øverste hylle. De siste åra, da jeg har vært aleine, er åra jeg har hatt det best. 

Nå er alt tatt bort. Alt jeg liker, som ga meg personlighet. Mennesker, impuls og spontanitet. Bar, konsert, sex, reising, trening, kontoret, og nye folk jeg jeg ikke kjente fra før.

Det siste er faktisk sjukt viktig. Jeg bodde en stund i utlandet og elska å være aleine nettopp på grunn av det. Så det er i grunnen ikke pandemiens ensomhet som er greia. I grunnen ønska jeg store deler av høsten full stans i alt. Så vi kunne gjenvinne kontroll over R-en.

Full stans var ikke det verste. Da følte jeg at vi var på vei et sted. Jeg klarte å mobilisere. Hvis vi bare holder ut en stund nå så blir vi friere etterpå. Langpininga er verst. Da ett og ett tiltak settes inn. Mer og mer av livet fjernes. Uten at jeg klarer å tro på at det funker.

Jeg som har vært innelåst aleine i hjemmekontor siden mars mister mer og mer, mens familielivet skal leves som før. Det fører meg inn i spennet mellom total resignasjon og risikoatferd.

Høsten viste oss hvor normativt tankesettet i det lille landet vårt kan være. At man ba de single unge slutte å ha tilfeldig sex. Som om det var kun dem som drev med den slags. At vi stadig blei minna om jul. Det fins faktisk en haug av oss som aldri feirer jul, og en drøss som hater den. 

Ulike grupperinger har på ulike tidspunkter vært syndebukker: Innvandrere, fattige, ungdom og enslige. Da jeg sjøl var målskiva, var det like før det brast. Det er tabu nok fra før. Å bo aleine uten barn, med katt.

På et tidspunkt følte jeg KrF hadde flytta inn i nattbordsskuffen, og at ingen ville hjelpe meg med å få dem til helvete ut. Jeg er ikke ensom, eller jeg var i alle fall ikke det. Jeg er isolert.

Politikerne våre har snakka om de sårbare gruppene. Husk å ringe noen som er sårbare og sitter aleine. Det har irritert meg. Hvem er disse sårbare? Er vi ikke alle det nå? Det har da alltid vært avhengig av kontekst hvordan vi har det. 

Jeg har tenkt mer på dem vi ikke vurderer som sårbare. Dem som har mindre erfaring med at psyken spiller dem et puss. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at vi alle nå er svært sårbare og tilsvarende mindre robuste.

Ensomheten rammer kanskje ikke lengre bare en del av befolkninga, men alle sammen. Da hele vår eksistens trues og alt kjent er mer og mer ukjent. Da føler vi oss kanskje rimelig aleine, selv i hjem med flere. 

Også de gruppene som blei hengt ut har prøvd så godt de kan. Sjøl som barnløs ville jeg ofra mye for at unger skulle bevare liva sine best mulig. De er jo framtida. Tross solidaritet og dugnad har vi alle fått oss enn knekk i lengselen etter noe vi mista, eller noe vi hadde håpa på å få.

For noen har kanskje familielivet drept idyllen. For andre har venner blitt borte i sosiale bobler der de valgte noen andre. For noen er drømmer erstatta kun med lengsel. Men i lengsel finnes også håp.

Vi lengter nok etter hver våre ting. Gutta på gymmen, øl i tette barer, shoppingtur med kompisgjengen, utroskap, maraton, koret, fotballkamp, konsert, spillkveld, 1. mai-tog og loppis med vaffel!

Sjøl gleder jeg meg til å våkne opp feil sted og angre. Angre på at jeg skravla med for mange, var for høylytt og gjorde alt gærent i et rom med hundre personer jeg håpet at husket like lite som meg. Jeg gleder meg til å få lov til å være meg sjæl igjen. Og klart. Det kommer til å skje. Det må det bare. Jeg savner de søndagene da jeg våkna opp til noe sånt!

Teksten sto på trykk i =Oslo, januar 2021.