Solmigrantene

Ingen vet sikkert hvor mange de er, men alle søker et bedre liv. Nordmenn i Spania er ikke lenger bare velstående pensjonister.

Tekst og foto: Even Skyrud

– Det var ikke hjertesykdommen som tok livet av ham, selv om han hadde fem infarkt her nede også. To hjertestans, sier Kristin Rinden.

Hun tar noen skjeer av den norske kjøttsuppa på stamstedet Alfredo’s, et steinkast fra leiligheten hennes i kystbyen Albir, før hun forteller videre om hva mannen etterlot seg:

– Det var tre skuffer i nattbordet hans. Én av dem var fylt med tomme vodka-miniflasker. Sånne du får kjøpt på taxfree. Den neste var fylt med uåpna vodka-miniflasker, og den siste med smertestillende tabletter. Alt gikk i søpla. Alfredo selv kommer bort til bordet, og spør om vi har alt vi trenger, på gebrokkent norsk. Selv er han fra Venezuela, og menyen på bistroen er en salig blanding av norsk husmannskost og spesialiteter fra hjemlandet. Kristin bestiller kaffe til oss, før hun fortsetter:

– Jeg og mannen min flytta ned hit for 15 år siden. Han hadde hatt ti hjerteinfarkt hjemme i Norge, og jeg var kreftsyk. Da søkte primærlegen vår om at vi kunne få være i Spania ni måneder av året av helsemessige årsaker. Vi eide ikke eget hjem, men solgte alt vi hadde av eiendeler før vi dro. Brøyt alle bånd. Mannen min døde for to år siden, men jeg valgte å bli boende her. Jeg har hatt tre operasjoner her nede. Helfo-kortet dekket dem. Jeg får også strålebehandling her. Frivilligsentralen hjelper meg med veiledning, så jeg har papirene i orden.

Bortsett fra en og annen tur innom Frivilligsentralen i nabobyen Alfaz del Pi, trives hun best sammen med katten sin i den lille leiligheten nær stranda.

Etter at Kristin flyttet til Spania, er det ikke bare kreften hun har kjempet mot. Hun forteller at hun har brukket både hofta og lårhalsen i løpet av disse årene. En periode måtte hun bruke en elektrisk rullestol, men hun kjempet seg tilbake på beina. Hun er ganske bestemt, forteller hun. Nå bruker Kristin en rullator.

– Jeg går fem kilometer nordover langs stranda til Altea, og tilbake igjen, tre ganger i uka. Målet er å bli kvitt rullatoren også. Den måtte jeg kjøpe, forresten. Det finnes ingen hjelpemiddelsentral i Spania.

Liv Airin Fragaat har satt seg ned ved bordet. Hun er grunnlegger og eneste ansatte ved Frivilligsentralen, og det var hun som foreslo at vi skulle møte Kristin for å få et bedre bilde av hvem som emigrerer fra Norge til Costa Blanca – den hvite kyst. De to møttes på Frivilligsentralen i nabobyen Alfaz del Pi, da Kristin trengte hjelp til å manøvrere i det spanske byråkratiet.

En bombe av utfordringer

Det finnes ingen «stripa» i Alfaz del Pi. Ingen norsktalende, overentusiastiske kelnere eller hummerrøde, høylytte noen-og-femtiåringer i for trange poloskjorter. I hvert fall ikke i slutten av mars. Det er bare lave, hvite murhus, trange gater, noen tenåringer som henger i en park, og tomme stoler foran små kafeer. Det er nesten like søvnig før og etter, som under siestaen. I en av disse stille gatene en halvtimes kjøretur fra Alicante, gjennom et portrom, i en bakgård fylt med bøker, klær og loppemarkedsmøbler, ligger Frivilligsentralen. Den eneste av sitt slag utenfor Norges grenser. Her, bak et provisorisk bord fylt med kaffekanner, syltetøy og rømme, holder Liv vaffeljernet i gang mens hun forteller om stedet:

– En Frivilligsentral er et møtested hvor man plasserer behov og ressurser sammen og skaper aktiviteter ut fra det. Behovene som melder seg hos oss, er annerledes enn i Norge. Fordi de ikke har det samme hjelpeapparatet her nede som hjemme. Og fordi mange som flytter hit ikke vet nok om akkurat det.

Liv forteller at hun møter mange som Kristin her. Mennesker som har brutt alle bånd til Norge, som ser for seg en bedre alderdom på Costa Blanca. Men det er skjær i sjøen:

– Si at fru Hansen flytter fra Norge til Costa Blanca med 2000 euro i pensjon, og tenker at hun klarer seg fint med det her nede. Det er kanskje en husleie på 800, og mat og drikke er fortsatt veldig mye billigere enn i gamlelandet. Det fru Hansen ikke har råd til, er å ha bolig begge steder. Løsningen er å selge huset på Stord og melde flytting til Spania. For å være statsborger i Norge må du også ha en adresse der. Skjer det noe akutt med fru Hansen, for eksempel et hjerneslag, kan det hende hun får behov for en sykehjemsplass. Har du en inntekt på over 450 euro i Spania, så har du ikke krav på offentlig sykehjemsplass. Da må du finansiere det hele sjøl, og det har ikke fru Hansen råd til. 

Liv forteller om hvordan stedet oppsto, stadig avbrutt av nye besøkende. De fleste er godt over pensjonsalder, og alle lyser opp når de får øye på Liv. De klemmer henne og klapper på Balder, hennes syv år gamle podenco, som ifølge matmor jobber som både miljøarbeider og terapihund her i bakgården.

I fem år var Liv medeier av og journalist i Vikingposten, en norsk avis som distribueres blant nordmenn i Spania. Gjennom jobben så hun utfordringene i den norske kolonien. Ett spesielt møte ga henne ideen til å opprette en frivilligsentral:

– Det var en 17. mai. På denne tiden gikk sønnen min på den norske skolen her. Vi var i gang med 17. mai- aktivitetene i skolegården, da en nordmann ankom i drosje fra Alicante. Han hadde store utfordringer med rus og hadde prøvd å forklare drosjesjåføren at han trengte hjelp. Det eneste stedet sjåføren visste sikkert at han ville finne andre nordmenn, var skolen, men der var det ingen som hadde tid eller mulighet til å hjelpe mannen i nød. Ingen visste hvem han kunne kontakte. Man blir for sårbar i Spania. Sånn kan vi ikke ha det, tenkte jeg.

Når Liv snakker om nordmenn som søker et bedre liv på Costa Blanca, går hun inn i mitraljøsemodus. Bekymring, frustrasjon og historiene om fåfengte forsøk på å adressere situasjonen skytes med høy fart og fint kaliber. Liv går i krigen, hvis hun må.

– Jeg så det var behov for noe. Folks kunnskap om tjenestesystemet i Spania kontra det i Norge var veldig lav. Folks forventninger var høyere. Jeg har prøvd å få Norge til å forstå at det bygger seg opp en bombe av utfordringer, fordi det flytter ned så mange nordmenn som ikke har råd til å bo i Norge. Disse flytter til Spania for å få mer igjen for pengene sine. Jeg har prøvd å henvende meg til EU, jeg har prøvd å henvende meg til kulturdepartementet, jeg har spurt om midler til å kartlegge situasjonen, men siden vi bare er en frivilligsentral, er det ingenting å hente.

I 2021 utbetalte Nav 766 millioner kroner til nordmenn i Spania – bare i Sverige, Polen og Danmark utbetaler de mer, men der er de fleste mottakerne utenlandske statsborgere. I Spania gikk 85 prosent av summen til nordmenn, 485 millioner av dem gikk til alderspensjon fordelt på 2466 personer. 906 personer lever av uføretrygd eller utbetalinger relatert til en yrkesskade. Nav-utbetalinger til norske statsborgere i Spania har gått ned med 31 millioner kroner fra 2015 til 2021. Her har nok pandemien spilt en betydelig rolle. Mange som vanligvis ville tilbrakt vinterhalvåret på solkysten, ble tvunget til å bli hjemme i Norge.

Ingenting å vende hjem til

Rett før stengetid kommer det inn et par som trekker gjennomsnittsalderen i bakgården ned med et par tiår. Graden av tatovert hud øker derimot betraktelig. Sånne tatoveringer som fortsatt kan gjøre folk arveløse. Hals, panne, kinn. Da kvinnen får øye på Liv, kaster hun seg rundt halsen hennes og gråter. Liv holder hardt rundt henne, stryker henne over ryggen og spør rolig:

– Er det vanskelig om dagen?

Kvinnen, som ikke ønsker navnet sitt på trykk, hulker og holder seg fast, prøver å slutte å gråte lenge nok til å få frem et svar:

– Ja. Vi vil ikke bo der lenger, Liv. Det er vanskelig.

Når hun endelig slipper taket, er det kjæresten Marius sin tur til å få en av Livs trøstende omfavnelser, før de to trønderne dumper ned i en av bakgårdens dype, loslitte sofaer. Vaflene som plasseres på bordet forsvinner fortere enn Liv rekker å steike opp nye. Balder sitter forhåpningsfull og stirrer sultent på gildet, mens de to gjestene klør ham bak øret etter tur.

Marius forteller at tilstanden til boligen de leier og forholdet til huseier er ganske dårlig begge deler. Det å bo langt oppe i åsen over Alfaz del Pi uten bil eller tv, har gjort at han og kjærestens tilværelse har blitt monoton, isolert og kjedelig. Liv peker mot et hjørne av bakgården.

– Hvis dere trenger tv, så var det flaks dere tok turen hit. Vi fikk inn denne fra en av de frivillige. Dere kan få den for en symbolsk sum.

Nå er det Marius som feller noen tårer. Det er lett å skjønne at mye har demmet seg opp, og her i bakgården er det rom for å la det briste. Når tårene er tørka, sofaen inntatt på ny og flere vafler satt på bordet, deler Marius historien om hvordan han endte opp så langt unna hjembyen Trondheim:

– Første gang vi dro til Spania, hadde jeg gått gjennom to kreftoperasjoner og var tynn som en stilk. Jeg trengte et sted å bo for å komme meg, men alternativet jeg fikk fra kommunen var i et skikkelig reir av en kommunal bolig. Der var det mye rus og bråk, og ingen sjanse for å få den roen jeg trengte.  Det var faktisk legen min som foreslo at jeg skulle bo en periode i Syden. Nå har jeg bodd her så mye av året som mulig siden 2019. Det har gjort underverker for helsa mi.

En av de frivillige fra sentralen er på besøk hjemme hos Marius. Han forteller om problemene han har med både boligen og utleieren og sier han ønsker hjelp til å finne et nytt sted å bo.

Etter en ungdomstid fylt med dopsalg, biltyveri og institusjonsliv, gira Marius ned i tjueåra. Fikk seg jobb som yrkessjåfør og stifta familie. Det varte femten år, før all tida han tilbragte på veien tok knekken på ekteskapet. Marius forteller at han så ganske annerledes ut på den tida enn i dag. De snille øynene var de samme, og mange av tatoveringene var allerede på plass, men resten var det han selv kaller «diger». Kroppsbygging startet som en hobby i tenårene, men vokste seg til en besettelse da han var i trettiåra og singel. Dietten besto for det meste av protein og steroider, testosteron og veksthormoner, noe Marius tror kan ha bidratt til at han fikk testikkelkreft.

– Jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte i Trondheim. Her nede har jeg fastlege og privatlege gjennom Helfo, og jeg får de medisinene som virker. Oppfølgingen er generelt bedre, og den er gjort med et holistisk perspektiv. Legen min her er opptatt av kosthold og sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse. Det har gjort livet mitt så mye bedre. Det eneste som trekker ned, er stedet hvor vi bor. Det er et stykke utenfor byen, og vi blir lett isolerte uten bil. Men nå som vi har fått en tv som virker, så hjelper det mye. Og dessuten skal Liv også prøve å ordne et bedre sted for oss å bo.

Nettopp ro og sjansen til å leve et normalt liv selv om de har rusbakgrunn, er nesten like viktig som helsegevinsten. Det er både Marius og kjæresten enige om. Hjembyen er ikke et alternativ lenger, mener Marius:

– Trondheim er blitt en tøffere by. Flere overdoser og mer vold. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville bo der lenger, da jeg satt i fengsel en periode.

Selv om Marius og kjæresten er de eneste av den yngre garde her på Frivilligsentralen denne vaffelonsdagen, kan Liv fortelle at det er et generasjonsskifte på gang blant de som tar sjansen på å flytte ned hit deler av året. Siden gjennomsnittsalderen på de som har bosatt seg her tidligere er såpass høy, omtaler Liv folk i 40-årene som «de yngre». Hun mener denne gruppa nå kommer for fullt, og ikke alle er like godt forberedt på livet i eksil:

– Hvis du går inn på Facebook-grupper for nordmenn i Spania, så ser du klare tegn på at det skjer. Flere yngre uføre søker et bedre liv i sør. Flere av de nye kommer fordi de har dårlig økonomi hjemme i Norge og ønsker å bo og leve billigere her. Det er ikke mange som tør å melde utflytting, fordi de vil ha tryggheten ved ikke å kutte båndet helt. Det har de så lenge de kan oppgi en bostedsadresse i Norge. Problemet er at denne adressen ofte ikke er reell, men tilhører en slektning eller venn. Så skulle noe skje, har du ikke noe å vende hjem til i Norge.

En ny generasjon utvandrere

Liv er sikker på at migrasjonen fra nord fortsatt kommer til å tilta i styrke. Hun kaller det «svoger­effekten». Snart har alle et eller flere familiemedlemmer som tilbringer deler av året i et annet land – og fremsnakker det. Det gjør også at flere og flere får tilgang til boliger på steder som Alfaz del Pi. Men hva skiller den nye generasjonen som søker et bedre liv fra Costa Blanca fra de tidligere, og hvilke utfordringer kommer de til å stå overfor?

– Folk reiser i større grad fra noe denne gangen, og ikke til noe, som de gjorde tidligere. Utfordringen er at gapet er for stort mellom forventningene folk har og det faktiske tilbudet her. Jeg tror en av årsakene til at jeg ikke når frem til norske myndigheter, er at de fortsatt sitter fast i klisjeen om at nordmenn i Spania er paraplydrikkende unnasluntrere. De tror vi ønsker å bygge opp et eget norsk apparat her nede for å sy puter under armene på beboerne. Det er ikke det det er snakk om i det hele tatt. Alt vi ber om er at tjenester koordineres, så innflyttere kan ta i bruk det spanske systemet. Legge til rette for at folk klarer å ta ansvar for seg selv.

I Albir viser Kristin frem leiligheten hun har bodd i siden mannen døde. På veggene henger malerier av de to, malt av en kunstnervenn som også bor her nede. Leiligheten er ikke stor, men den er hjemmekoselig og stor nok til én. Kristin forteller at hun uansett tilbringer det meste av tiden på balkongen med kaffe og en røyk.

– Jeg blir 57 år gammel nå i påsken. Jeg har en lav uføretrygd, men her klarer jeg meg fra måned til måned. Men å flytte tilbake til Norge, det hadde jeg ikke hatt kjangs til. Ikke engang om jeg kunne betalt like lite i husleie som her. I Norge ville jeg nesten ikke hatt penger igjen etter at de faste utgiftene var betalt. Her kan jeg leve et normalt liv. Jeg har familie i Norge, men jeg har ikke lenger kontakt med dem. Det er vondt å tenke på, men til tross for det og hvor tøft alt ble her nede, så tror jeg ikke at jeg hadde vært i live hvis jeg ikke hadde reist.

Forebyggende fellesskap

Én av dem vi møter i bakgården hos Frivilligsentralen, er Ragnvald Kjuus. Diakonen ved Sjømannskirken i Albir er både en samarbeidspartner og en flittig gjest.

– Diakon kan bety tjener, men også medvandrer. Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Eller sosialtjeneste, om du vil. Vi skal vandre ved siden av de som trenger det, ikke gå foran og vise vei. Vi skal sette oss ned på huk og lytte. La folk selv fortelle oss hva de trenger. Det er en fantastisk jobb.

Har du hatt denne jobben lenge?

– Jeg kom hit midt under pandemien. Ble ansatt sommeren 2020, da folk døde som fluer i Spania. Det var unntakstilstand. August det året ankom jeg med kona og to barn i skolealder.

Det må ha vært en spesiell tid å starte i ny jobb?

– Akkurat da var det ekstremt viktig at vi kom. Her hadde nordmenn fått beskjed om å reise til Norge, noe de fleste gjorde. Men så hadde du de som ikke hadde noe å reise hjem til, eller ikke hadde økonomi til å reise, men som ble sittende alene og kjenne på ensomheten.

Hvordan gikk du frem, som nyinnflyttet og nyansatt?

– Et av første stedene jeg besøkte, var Frivilligsentralen. For å skaffe et lokalt nettverk og å lære litt. I starten handlet det mye om kartlegging. Hvem er igjen her? Hvordan går det med dem?

Hva ble de viktigste oppgavene?

– Det kunne være å bare være der når noen trengte litt selskap, eller å være til stede for døende mennesker som var helt alene, isolerte i hjemmet sitt. Det var en ilddåp, kan du si. Men jeg opplevde også mye positivt det første året. Ikke minst mobiliseringen blant og omsorgen fra de som var igjen her. Folk var veldig opptatt av at andre som satt fast skulle ha det så godt som mulig, og var de bekymret tok de kontakt med meg eller Frivilligsentralen.

Og hva er viktigst nå som pandemien er bak oss?

– Det er sammensatt, men mye av det samme. Når folk får dårligere helse, begynner de ofte å kjenne på at de ikke lenger har så mange rundt seg, og at de er langt hjemmefra. Vi har en nødtelefon som er åpen 24 timer i døgnet. Ofte er det pårørende i Norge som ringer, fordi de er bekymret eller ikke får tak i familiemedlemmer som bor her. Vi får flere slike henvendelser hver uke. 

Du møter mange mennesker som kan hende trenger behandling for avhengighet og psykisk uhelse, men du har ikke adgang til de institusjonene og det sosiale nettverket vi har i Norge. Det må by på problemer?

– Ja, det kan være utfordrende. Man er på mange måter prisgitt sitt eget nettverk. Igjen må jeg nevne solidariteten og samholdet jeg ser i den norske kolonien. Fellesskap er ekstremt forbyggende. Det å kunne møte mennesker i Sjømannskirken for å spille boccia eller spise grøt, å kunne sette seg her i bakgården på Frivilligsentralen for en kopp kaffe og en prat. Eller jobbe som frivillig.

Står fellesskapstanken sterkere her enn i Norge?

– Ja. Jeg synes det er et veldig raust og inkluderende miljø. Husk at her har du ikke de sosiale hierarkiene du finner i Norge. Man blir jo bare kjent med hverandre fordi man er norsk i Spania. Det synes jeg er veldig kult. Det er klart, det er jo små forhold og jeg har hørt at det kan bli litt som på bygda, men har merket veldig lite til det.

Det kan virke som om dine opplevelser gjør fordommene mot «det norske Spania» til skamme?

– Før jeg dro hadde jeg hørt historiene om folk som dro ned hit for å slippe unna norsk barnevern eller for å drikke billig døgnet rundt. Jeg har sett veldig lite til de tingene. Men det er klart at hvis du har det dritt hjemme, så er det ikke sikkert du får det mindre dritt her. Kanskje blir det verre. Men sånn generelt er mitt inntrykk at de aller, aller fleste får det bedre når de kommer hit.

Hvorfor blir det egentlig bedre her?

–Det kan være så enkelt som at været og kulturen inviterer til å tilbringe tid utendørs, gjerne der folk møtes. I Norge sitter folk hjemme alene. Og har du helseutfordringer, vil ofte klimaet være gunstig. Å få noen timer sol hver dag kan gjøre underverker. Det er vanlige mennesker som søker et bedre liv, og veldig langt fra klisjeen om forfylla nordmenn i gatene. 

Hva driver egentlig Sjømannskirken med i dag, bortsett fra det diakonale arbeidet og gudstjenester?

– Vi har aktiviteter seks dager i uka i Albir, og én dag i Villajoyosa. På lørdager lager vi grøt på gamlemåten, og da kan det fort komme opp til 150 gjester.

Hvor mange nordmenn sogner egentlig til dere?

– Rundt 2500 til sammen, 2000 her i nærområdet. Men det er de som er registrert hos oss. Antallet nordmenn er langt høyere, og fordi ikke alle registrerer seg, er det vanskelig å si hvor mange som befinner seg her til enhver tid. Den beste indikasjonen jeg har sett, er teleselskapenes tall fra mars 2020, da alt stengte ned. På en uke forsvant det 20 000 norske sim-kort fra Fastlands-Spania.

Saken sto på trykk i =Oslo nr. 5/2023