Sofaprat i fengselet

En torpedo vil jobbe med eldre. En biltyv er hekta på kakebaking. I Oslo fengsel møtte vi gutter med mange sider.

Vi kommer inn i en stor fløy med utsikt til celler i tre etasjer. Informasjonsmedarbeider Knut-Erik Rønningen tar oss med til avdeling C2. Her soner folk som er motivert til å holde seg rusfrie. Tre unge menn sitter og røyker i en åpen celle. Det ser ut som rommet på en dårlig vedlikeholdt folkehøyskole. Cella har vask i hjørnet, klesskap uten dør og te i hylla. I hjørnet står en liten TV, og senga ser hard ut. Utenfor vinduet er det jernstenger på tvers.

Robert utmerker seg med et sjeldent sjarmerende blikk. Han forteller at han har vært her i to år.

– Jeg sitter mest for torpedovirksomhet. Kreve inn penger, legge på renter og sånt. Det er mye bøtelegging mellom gjenger. Jeg har aldri bundet meg til én gjeng.

32-åringen har havnet på riktig avdeling. Han er motivert for å forandre seg. Mest på grunn av alderen, men også fordi han har sittet her nokså lenge.

– Hadde jeg fått en kortere dom, ville jeg nok gått rett tilbake til det samme. Du blir ganske blind i et kriminelt miljø. Du ser ikke at du kan finne på noe annet som gir deg noe. Alt annet virker kjedelig. Nå ser jeg andre verdier, men det er vanskelig å omstille seg. Jeg har levd på frykt og respekt. I kokainmiljøet møter du større og større folk etter hvert. Du bygger deg opp respekt og kontakter. Du spesialiserer deg på det du passer best til. Første gang jeg satt i fengsel, kom jeg ut med masse nye kontakter.

Helst vil han bli ernæringsfysiolog for eldre. Han synes ikke mormor får bra nok mat på eldresentret. Sin egen aldersgruppe har han problemer med å stole på, men han er glad i barn og vil ha familie.

– Det kan virke som om damer er tiltrukket av kriminelle folk. Jeg har aldri hatt noe problem med damene. De synes vel det er litt spennende. Nå holder jeg kontakt med kjæresten min på telefon. Fengselsoppholdet har styrket forholdet vårt. Vi sitter fra hverandre på en spesiell måte.

Det meste av ukelønna på 265 kroner går med til sigaretter. De innsatte spleiser også på mat som er bedre en sykehusmaten de får fra Ullevål. Alle vi møter soner for narkotika- og vinningskriminalitet. Og litt vold. Gøran (33) har drevet med ”knark og biltyveri”. I fengslet har han fått en ny lidenskap.

– Jeg er bitt av kakebakebasillen. Jeg baker i hytt og pine. Daimkake er best, men det er billigere med brownies.

Fire ganger i uka får de utdelt pålegg til kneippbrødet. De har hver sin hylle i kjøleskapet i den åpne kjøkkenløsningen. Utenfor står en sofa som ligner en hengemyr i skinn. Her kan de se på TV, men Gøran har sett alle programmene på Discovery minst tre ganger. For øyeblikket vises en såpeopera på TVNorge. Bak sofaen sitter en gutt og spiller Tetris på PC. I vinduskarmen ligger en bunke Vi Menn.

– Av hensyn til den kvinnelige betjeningen får de ikke lov å ha grove bilder på veggen. Den mannlige betjeningen bryr seg ikke, ler vår guide Knut-Erik.

– De som ikke vil bli med på bildene kan snu seg, sier Gøran. Selv vil han gjerne fotograferes. Han forteller at han tar voksenopplæring for å få generell studiekompetanse. Hittil er karaktersnittet 5 blank, med 6 i naturfag.

– Jeg har veldig bra lærere, og det er ikke særlig annet enn lekser å finne på her. Jeg har akkurat lest Ambjørnsens fire Elling-bøker til særoppgaven min. Skolen er mye lettere nå enn for femten år siden. Jeg har erfaring med ting som kommer opp i samfunnsfag og naturfag, og engelsk er barnemat.

Han møter alltid til timene. På fengselsskolen har han delvis tilgang til internett.
– Alt som har med sex å gjøre er sperra, og alt med mail og kommunikasjon. Vi har tilgang til aviser. Jeg har hatt planer om å ta artium i mange år. Det hadde aldri blitt noe av hvis jeg ikke havna her. I hvert fall hadde jeg aldri fått så gode karakterer.

Knut-Erik mener det er en drømmejobb å være lærer i fengsel.
– Lærerne er i den heldige situasjonen at elevene synes det er ordentlig trist med ferie og helg.

Gøran har fått en leilighet som venter utenfor. Han håper å være ute til jul, etter 22 måneders soning for flere dommer. I sommer var han i overgangsbolig og jobbet i selvbyggerprosjektet til Oslo kommune. Der får fanger på slutten av soning pusse opp leiligheter de skal flytte inn i. De lærer alt fra gulvsliping til maling.
– Når jeg kommer ut, vil jeg fortsette med utdanning, sier Gøran.

– Angrer du på det du har gjort?
– Nei, jeg har aldri vært plaga med dårlig samvittighet.

Innsatte på C2 har god kontakt med betjentene. Gøran roser kontraktsavdelingen for at han får hjelp til å ordne ting utenfor fengslet.

– Jeg er flink til å mase også da, hvis jeg trenger hjelp. Mange her gir faen, de bare sitter for å bli ferdige og gå rett tilbake til det gamle kjøret. Jeg har bare gjort guttestreker som jeg kunne latt være.

Det varierer hvor mye de innsatte kan bevege seg. I noen avdelinger sitter de mest på cella. Her på C2 må de inn halv ni om kvelden. Gøran er bare glad for at cella mangler toalett.

– Bortpå B er dassen ved siden av senga, der du skal spise og sove. Det er ikke noe særlig. Vi har calling på veggen. En gang i uka leverer vi urinprøve. Vi har skrevet under på at vi skal holde oss rusfrie.

Etter middag er det lite å finne på i fengslet. Noen får aldri besøk. Knut-Erik følger oss ned til fritidsavdelingen, hvor de innsatte slipper til to ganger i uka. Her er det treningsrom, biljard, bordtennis, gitarer og elektrisk trommesett.

– Vi er kanskje det siste fengslet i Norge som fortsatt har løse vekter. Det går vel helt til noen finner på noe kødd. Men det er skumlere å stå i taxikø en lørdagsnatt enn å være her inne.

Til slutt har han et budskap til de som styrer samfunnets pengesekk:
– Isteden for å bruke masse ressurser på fengsel, burde pengene brukes på ettervern og barnevern.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo november 2009.