Smykketyven Einar fikk aldri nok

Foreldrenes skilsmisse ble starten på det som endte i en kriminell karriere. Til sammen satt Einar i fengsel i 13 år. Men da den tidligere =Oslo-selgeren stiftet egen familie, innså han at «en gang tyv er alltid tyv» ikke stemte helt.

Einar. Vi har valgt å kalle 57-åringen det. Nå er han i jobb. Han vil ikke at det nye livet skal preges av det han forlot.

– Da jeg skulle stifte familie, lovte jeg meg selv at jeg skulle gi dem en trygg tilværelse, sier Einar.

Torpedovirksomhet, gjengoppgjør med skyteepisoder og biltyverier hører til på den kriminelle løpebanen hans.

Einar legger skylda på dårlig oppvekstmiljø. Og på seg selv.

– Jeg var jålete, og opptatt av å få tak i det jeg så «alle» andre hadde. Jeg ville så gjerne ha status og være fin, sier han.

Barneskoene trådte han i Bærum, i et villastrøk med grønne plener, store idrettsanlegg og mulighet til å drive sport sommer som vinter.

Einar valgte alpint, en sossesport på 1960-tallet.

– Jeg bodde i et møblert hjem og alt var bra. Allerede de første årene på barneskolen var jeg opptatt av å kle meg riktig og se kul ut, i klær fra Montclair.

Så ble foreldrene skilt. Mora tok med seg sønnen og flyttet til en drabantby.

– Hele området vi kom til var egentlig bare en byggeplass. Vi kom mens de holdt på å ferdiggjøre blokkene. Bygningsmaterialer lå og slang overalt, der skal jeg si det ikke var mange grøntområder!

Han forteller at barna og ungdommene ikke hadde noen tilbud om fritidsaktiviteter. Det var ingen plener å spille fotball eller leke på, bare grus og betong. I de tre 13 etasjers blokkene bodde det stort sett aleneforsørgere, som Einars mamma. Hun måtte ha to jobber, og noen ganger tre, for å klare utgiftene.

– Mange av de voksne drakk, eller rusa seg på annen måte. Mora mi gjorde ikke det, men hun var ikke mye hjemme. Og vi hadde konstant dårlig råd, det hadde alle.

Einar var bare 11 år. Da var han likevel gammel nok til å skjønne at Bærum-reglene ikke gjaldt her.

– Vi hang utenfor fabrikken eller nede på senteret, uten noe å finne på. Vi var rotløse og rastløse og hadde aldri penger til noe som helst. Vi kjedet oss.

Einar og de andre hadde det litt moro med å gå på epleslang i villabebyggelsen utenfor blokkene.

– Det har vel alle unger gjort. Problemet med oss var at det ikke stoppet der.

Snart begynte de å stjele nede på senteret.

– Vi rappa røyk til oss selv, og for å selge videre. Det var alltid noen som ville kjøpe billige sigaretter. Vi stjal andre ting også, vi ble kriminelle og verstinger. Vi så på amerikanske tv-serier og drømte om å få alt det foreldrene ikke kunne gi oss.

Som 15-åring ble Einar satt i fengsel i tre uker.

– Det hadde ikke skjedd i dag. Takket være Inger Louise Valle (justisminister fra 1973-79, red.anm.) ble den kriminelle lavalderen senere hevet til 16 år. Fengslene den gang var ikke hotell, slik som nå. Vi hadde for eksempel bare kaldt vann på cella, som også var sinnsykt kald. Som adspredelse kunne vi høre på radio over høyttaleren. Klokka elleve på kvelden ble sendingen avbrutt. Da var det leggetid og lysene ble slukket.

Einar satt innelåst på cella si 23 timer i døgnet, helt alene.

– Da jeg kom ut derfra, var jeg blitt en annen person. Jeg var blitt hard.

Ingen fanget opp Einar da han kom ut av fengselet. Livet fortsatte i sitt vante spor. Men nå siktet han mot større fangster. Han var blitt yrkeskriminell. Gullsmed- og urmakerforretninger var det nye målet hans.

– Jeg har alltid vært litt jålete og opptatt av smykker og klokker, forteller han.

Det stemmer: Einar snakker med stor innsikt om klokkemerker, smykkestempler, gullinnhold, karat og Top Wesselton. Det siste er et begrep for klassifisering av diamanter.

Han oppsøkte gullsmedforretningene. Før han tok t-banen ned til gullsmeden i Gunerius-bygget i Oslo sentrum, sørget han for å ha med plastringer som så ut som gullringer.

– Jeg var alltid høflig, og jeg var pen i tøyet. De i butikken skulle ønske å hjelpe meg. Jeg sørget for å vinne tillit også ved å vise dem at jeg kunne mye om produktene. Jeg stilte de rette spørsmålene, og jeg virket vel som en som hadde stua full av produktene hjemme. Idet de snudde seg for å ta en telefon eller finne fram noe annet som jeg spurte etter, byttet jeg ut allianseringene i gull med noen plastringer som lignet.

Å stjele smykker var like enkelt som å ta godteri fra et barn, syntes Einar.

– Det var utrolig enkelt å få personen bak disken til å se en annen vei.

Snart begynte han å organisere tyveraid med større utbytte.

– Vi var på noen sonderingsrunder. For eksempel besøkte vi en butikk og bad om å få se på en klokke eller et smykke i utstillingsvinduet. Dermed fikk vi sjekket om det var ekte saker, eller feik. Ved stengetid sto vi ved utgangen og liksom venta på at regnet skulle gi seg, eller tastet på mobilen. Egentlig fulgte vi med på om de la de ekte varene i safen. Da var det jo ikke noe vits i å prøve seg.

Einar og de medsammensvorne var mye i Oslo og sjekket butikkene med luksusvarer.

– Vi kunne spane på en gullsmed eller urmaker i ukesvis før vi slo til. Da visste vi alt vi behøvde om rutinene ved stengetid, og om de beste fluktveiene. Noen ganger kjørte vi rett og slett inn i kjøpesenterbutikkene.

De stjal biler. Og de tømte bankenes nattsafer.

– Det siste har jeg ikke dårlig samvittighet for – småsparerne tapte alt under en bankskandale, mens banken fikk tilbake alt.

Einar har heller ikke så veldig dårlig samvittighet for noen av tyveriene. Ikke for torpedovirksomheten eller de voldelige gjengoppgjørene heller.

– Jeg stjal fra butikkene, ja. Men jeg ranet dem aldri. Jeg har aldri vært voldelig, eller har skremt ærlige arbeidsfolk med våpen. Heller ikke dama mi, familien min eller venner. Voldsepisodene jeg er dømt for har hele tida vært innafor det kriminelle miljøet. Det er jeg glad for. Ingen skal behøve å stå opp hver morra og jobbe sine åtte timer for at noen skal komme og true dem og ødelegge alt.

Han mener han lett hadde klart å tømme hver eneste klokke- og gullsmedbutikk i hele landet dersom han hadde fortsatt som kriminell. Nå kan han godt tenke seg å hjelpe innehaverne med å sikre forretningene sine mye bedre.

– Jeg vet hva tyvene ser etter, hvordan de finner sitt neste offer. Jeg har også gitt råd til folk om hvordan de skal sikre privatboliger mot innbrudd, hva de skal tenke på i første etasje, andre etasjer, ut fra hvordan inngangsdøra er plassert og så videre. Dette kan jeg!

Da Einar bestemte seg for å slutte med det lovløse livet, jobbet han noen år som =Oslo-selger og for Kirkens Bymisjon. Etter hvert kom han i kontakt med Monsterbedriften. Det er en sosial entreprenørbedrift som i hovedsak ansetter dem som på grunn av en fortid preget av kriminalitet og rus sliter med å få innpass i det tradisjonelle arbeidslivet. Einar fikk jobbe der.

Han er glad for den nye sjansen han fikk. Nå jobber han ikke lenger for Monsterbedriften, men har fått en vanlig, fast jobb i et byggefirma.

– Sjefen og jeg har snakka mye sammen. Jeg setter enormt stor pris på den tilliten han har vist meg ved å gi meg fast ansettelse. Jeg skal aldri skuffe ham. Ikke dattera mi heller. Jeg er så heldig å ha verdens kuleste datter, som jeg har god kontakt med i dag. Slik skal det fortsette. Nå er livet godt å leve.

Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2017.