Slutt på stillhet om selvmord

Det følsomme temaet selvmord har lenge vært en utfordring for journalister. Hvordan kan vi dekke personlige tragedier uten å risikere å påvirke sårbare mennesker eller forårsake ytterligere smerte for de etterlatte?

Tekst og foto: Emma Mastad
Foto: Terje Bendiksby / NTB

I en årrekke var normen i norsk presse å unngå nesten all omtale av selvmord, men den 1. januar 2024 trådte en ny endring i pressens etiske retningslinjer i kraft. Heller enn å advare mot omtale, gir Vær Varsom-plakaten nå råd om hvordan pressen bør beskrive slike hendelser.

Stillhet i mediene

Det har lenge vært en oppfatning at all omtale av selvmord kan ha en smitteeffekt. Da Norsk Presseforbund lanserte den første utgaven av plakaten i 1936, het det at selvmord, selvmordsforsøk og sinnssykdom kun bør omtales i helt ekstraordinære tilfeller. I mange tiår var det derfor minimal omtale av selvmord og mentale lidelser i norske medier.

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (Leve) arbeider både med å støtte etterlatte og å bidra til forebygging, blant annet gjennom politisk arbeid. Styreleder Petter Eide forklarer at pressens berøringsfrykt kan ha hatt en negativ effekt.

– Vi tror medienes lukkethet har en verre smitteeffekt. Nå er det så skamfullt og tabubelagt at folk vegrer seg for å søke hjelp. Vi tror større oppmerksomhet vil føre til at flere søker hjelp, sier han.

Petter Eide i foreningen Leve mener pressen må skrive mer om selvmord for at politikerne skal engasjere seg i problemet. (Foto: Emma Mastad)


Manglende politisk engasjement

Hvert år tar mellom 500 og 700 mennesker livet sitt i Norge. I forhold til antallet som dør i trafikken, rundt 100 hvert år, får selvmord både mye mindre medieomtale og færre midler til forebygging. Eide satt på Stortinget for Sosialistisk Venstreparti i perioden 2017–2021 og så selv hvor vanskelig det er å skape politisk engasjement for selvmordsforebygging.

– Skal vi få til en kraft i det forebyggende arbeidet, må vi ha et helt annet politisk engasjement. Det er ingen partier eller politikere som tar eierskap til saken. Dette er et av de største samfunnsproblemene, som vi gjør veldig lite med.

Eide tror mangelen på medieomtale kan være én av årsakene til at det er vanskelig å engasjere politikerne.

– Det er liten vilje og interesse for å styrke budsjettene, sier han.

Retningslinjene tolket som varseltrekant

Leve var én av organisasjonene som ble invitert til å si sin mening da endringen i Vær Varsom-plakaten skulle utredes. Det nye forslaget ble framsatt av et utvalg, ledet av Erik Sønstelie, som i dag er leder for undersøkende journalistikk i Amedia. Han forklarer at de leverte forslaget til endring i Vær Varsom-plakaten i juni i fjor, og at det ble vedtatt fra første januar i år.

– Norske journalister oppfattet det gamle punktet som en eneste stor varseltrekant, sier han.

I den forrige utgaven av plakaten sto det at man skulle unngå all omtale som ikke var nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. I tillegg sto det at man skulle unngå å beskrive metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

– Alle tre setningene startet med «vær varsom» eller «unngå». Ingen journalister eller redaktører ville ta ansvaret for å si hvor grensen går for hva som kan utløse nye handlinger eller ikke, sier Sønstelie.

Erik Sønstelie ledet utvalget som reviderte Vær varsom-plakaten. I arbeidet kom det fram at journalistene ønsket seg både større åpenhet og tydeligere retningslinjer for omtale av selvmord. (Foto: Emma Mastad)

Journalistene savnet retningslinjer

I arbeidet med endringen rådførte utvalget seg med både forskere, berørte og pressen selv, for å få oversikt over ulike perspektiver på temaet. De ba om innspill fra alle parter, og satte i gang en spørreundersøkelse blant journalister i alle redaktørstyrte medier for å finne ut av hva de så på som den største utfordringen med de gamle retningslinjene. Funnene ble samlet i en rapport, og endte i et forslag til endring av paragrafene. Norsk Presseforbund vedtok forslaget enstemmig.

Et flertall av journalistene som svarte på undersøkelsen, ønsket en endring i retning av større åpenhet. Det kom fram at mange journalister savnet tydeligere retningslinjer, og at de ikke var i stand til å vurdere smitte­effekten på egen hånd.

Ny veileder for medieomtale

Som et resultat av spørreundersøkelsen ba Sønstelies utvalg om å få utarbeidet en veileder for medieomtale.

– Vi ba om en veileder som sier hvordan vi kan skrive om selvmord. Av hensyn til pårørende og smittefare er omtalen noe vi må være forsiktig med, men det er viktig at vi skriver om det, sier Sønstelie.

En veileder for journalistene har blitt utarbeidet, og arbeidet ble ledet av Solveig Husøy i Redaktørforeningen. Veilederen anbefaler nøktern omtale, og tilbakeholdenhet når det gjelder sted og metode. Samtidig står det at man skal være åpen, og at mediene ikke kan overse det som er et viktig samfunnsproblem. I veilederen står det også at man i all omtale av selvmord bør inkludere informasjon om hvor man kan oppsøke hjelp. Dette begrunnes i at personer som står i fare for å ta sitt eget liv, ofte trekkes mot temaet.

Men hvor alvorlig er smittefaren av å omtale selvmord?

– Vi vet at det kan skje. Forskningen peker på at faren er knyttet til omtale av sted og metode. Og hvis det er snakk om kjente personer, sier Sønstelie.

I USA ble det rapportert om ti prosent økning i antall selvmord i de fire månedene etter at Robin Williams tok livet sitt i 2014. Her i landet fikk vi en stor debatt om åpenhet etter at Ari Behn døde i 2019, men det ble ikke registrert en signifikant økning i selvmord. Likevel var det en stor økning i Google-søk på «selvmord» og «hvordan ta selvmord» i dagene og ukene etter at Behn døde. Mediedekningen var stor, og i ettertid ble pressen kritisert for å glorifisere handlingen.

Selv om endringen i Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 først trådte i kraft i år, har tendensen de siste årene vært at mediene omtaler selvmord oftere enn før. Sønstelie peker på at dette er i tråd med økende åpenhet i samfunnet.

– Det var omtalt 2000 ganger i år 2006, og cirka 8000 ganger i 2020. Vi kan enda ikke si hvorvidt endringen i Vær Varsom-plakaten førte til større åpenhet og økt omtale, men den har hvert fall ikke ført til flere selvmord. De tallene har vært stabilt høye.

Petter Eide i Leve er fornøyd med utviklingen og den økte mediedekningen.

– Vi er overbevist om at en av de viktigste tingene vi kan gjøre, er å gi folk informasjon om hvordan de kan søke hjelp. I motsetning til pressen, som har ment at vi ikke skal omtale dette fordi det kan smitte, så står nok vi for det motsatte. Den verste smitteeffekten vi kan få, er at dette lukkes og ikke blir snakket om, for da hindrer vi folk i å oppsøke hjelp.

Nettverk av likepersoner

I tillegg til å arbeide politisk for større åpenhet, er Leves hovedoppgave å være der for etterlatte etter selvmord. Mange av dem er selv engasjert i organisasjonen, og slik kan sørgende settes i kontakt med likepersoner som kan være støttespillere for de som trenger det.

– Vi ser at selvmord i en familie kan smitte. De etterlatte er sårbare, sier Eide.

Leve holder kurs for å utdanne likepersoner, og har et nasjonalt nettverk som gjør dem tilgjengelig i store deler av landet. Eide forteller at det kan være vanskelig å rekruttere nye medlemmer til organisasjonen, og begrunner dette med at selvmord fortsatt er et skambelagt tema for mange.

– Utfordringen med selvmord er at det er ekstremt skamfullt, spesielt for de nærmeste etterlatte. Hvis et familiemedlem har tatt livet av seg, vil den umiddelbare tanken hos de etterlatte være: Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Vi ser at skyldfølelse er den sterkeste følelsen knyttet til selvmord blant de etterlatte. Det å rekruttere etterlatte til våre aktiviteter er vanskelig, fordi de da blir eksponert for sin egen skyldfølelse.

Selvmord og mental helse har lenge vært tabubelagte temaer som vi ikke har snakket mye om i offentligheten. Fram til 1800-tallet ble ikke mennesker som tok sitt eget liv gravlagt på vigslet jord, men utenfor kirkegården, sammen med de som hadde begått alvorlige forbrytelser. Fremdeles er det slik at mange selvmord ikke omtales av presten i bisettelser. Eide ønsker å få temaet inn i skolene, i tråd med den økte åpenheten ellers i samfunnet.

– Det er en betydelig utfordring for unge gutter. Faktisk er selvmord den største dødsårsaken blant unge gutter og menn under 30 år. På en eller annen måte må denne problemstillingen adresseres også i skolen, spesielt på videregående.

I tillegg til unge menn er det én annen gruppe som er overrepresentert på selvmordsstatistikken: menn i overgangsalder, altså mellom 55–70 år. De er i en endringsfase hvor barna gjerne har flyttet hjemmefra, de går av med pensjon, og kroppen forandrer seg.

– Dette er menn med betydelige utfordringer fordi de går gjennom store endringer i livene sine. Menn i denne aldersgruppa har et ganske dårlig utviklet språk for egne følelser.

Eide forteller at Leve skal i gang med bedriftskampanje for å bevisstgjøre ansatte, særlig på mannsdominerte arbeidsplasser.

Verdensdagen setter selvmord på dagsorden

Den 10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Dagen ble opprettet av IASP, den internasjonale foreningen for selvmordsforebygging, i samarbeid med Verdens helseorganisasjon, FNs særorganisasjon for helse. I over 70 land markeres dagen med en rekke ulike arrangementer. Her i Norge arrangerer Leve lokale lavterskelarrangementer rundt om i landet i forbindelse med verdensdagen.

– Det er lysmarkeringer, stille tog og appeller. Vi ser at dette blir tatt godt imot rundt om i landet, også på små steder, sier Eide.

[FAKTA]

Noen svar fra spørreunder­søkelsen som ble sendt ut til norske journalister:

«Det er rimelig vanskelig å være sikker på hvilke forhold som kan bidra til å utløse andre selvmordshandlinger. Dermed blir det tryggest å unngå all omtale av selvmord.»

«For redaktørene blir det fort en sovepute for å unngå å omtale et samfunnsproblem.»

«Punktet kan leses som en oppfordring til å unngå å skrive om det, at det kan skremme vekk redaktører og journalister til å skrive om det som faktisk er et viktig tema å belyse.»

«Medias holdning og praksis bidrar sterkt til at selvmord dessverre behandles som et tabu-tema i samfunnet. Punktet bør moderniseres, ikke for at det skal bli enklere med uønsket/uetisk omtale av selvmord, men for å kunne behandle det som en folkesykdom.»

Her kan du få hjelp:

OBS: Om det står om liv og helse, ring 113!

Hjelpetelefonen til Mental Helse: 116 123
(fra utlandet: +47 911 16 123)

Døgnåpen chat-tjeneste og skrive-tjeneste: sidetmedord.no

Mental Helse Ungdoms Hjelpechat er for ungdom og unge voksne, i alderen 18–35 år. Åpen hver dag hele uken fra 18 til 21.

Alarmtelefon for barn og unge: Et nødnummer for barn og unge: 116 111

Røde Kors’ Kors på halsen: En chat for alle under 18 år. Åpen daglig 14–22

Kors på halsens telefon: 800 33 321 (man–fre 14–22)

Kirkens SOS, telefon 22 40 00 40 (hele døgnet)

Kirkens SOS, anonym chat: soschat.no (daglig 18.30–22.30, fredag til 01.30)

Flere ulike hjelpetelefoner og chatter finner du på psykiskhelse.no

Kilde: Rådet for psykisk helse

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

Én kommentar

  • Randi Merete Gursli

    Vi må tørre å snakke om og være åpne.
    Selv valgte vi full åpenhet og åpent hus i dagene etter at min sønn tok sitt eget liv i 2021.
    Viktig at mediene skriver om dette temaet, åpenhet redder liv ❤️

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *