Slike kunder vil Erlik-selgerne ha

Mange lurer på hvordan de skal oppføre seg overfor folk som selger gatemagasin. Sju selgere forteller hva de setter pris på og ikke.

Tore Hammer: – Hyggelig at folk stopper
– Det er hyggelig at folk stopper og spør hvordan det går selv om de har kjøpt magasinet før. Det opplever jeg ganske ofte. De fleste snakker om vær og vind, mens noen spør om rusproblemer. Jeg svarer på alt, og blir ikke lei av de samme spørsmålene. Tips har jeg aldri forventa. Jeg får det kanskje fra tre av ti kunder. 99 prosent av de som kjøper magasinet av meg er damer. De er mer omsorgsfulle enn menn kanskje.

Øystein «Ølstein» Nilsen: – Forventer ikke tips
– En eller to i den norske befolkning står opp med feil bein om morran. Ellers er folk positive tilbake når jeg er positiv. Jeg har bedre utstråling når jeg selger bladet enn når jeg tigger. Jeg stresser ikke, og tar meg tid til å prate med folk. Tips er ikke noe jeg forventer, selv om jeg synes det er supert å få mer enn bladet koster. Ellers er jeg ufarlig som toalettpapir av krepp, og opplever ikke at folk er redde for meg.

Svein Stang: – Fint å føle seg til nytte
– Jeg har stort sett faste kunder på Frogner. Det er mange gamle mennesker, og vi er en del av hverandres sosiale hverdag. I går kom ei dame som nettopp hadde mista mannen sin og gråt en skvett. Det er all right å føle at jeg kan være til trøst. Jeg kalkulerer bare med prisen for bladet, men bonus blir det hver dag. Husk at jeg står utafor polet på Frogner, der folk kommer med sprit for 40 000 under armen. Hvis noen spør om ting jeg ikke vil svare på, er jeg såpass voksen at jeg klarer å si fra på en pen måte.

Terje Hellerud: – Greit at man svarer
– Jeg synes det er veldig greit enten man skal kjøpe blad eller ikke at man svarer. Når jeg spør om folk vil kjøpe, er det mange som går rett forbi. Det er direkte uhøflig. Noen girer opp fire hakk når de ser meg. Utover det syns jeg folk er veldig hyggelige. Innen visse grenser er det all right å prate. Bare husk at jeg er på jobb og ikke kan stå i to timer og prate med hver eneste kunde.

Jon Are Sletthaug: – Jeg vil ikke føle meg usynlig
– All slags reaksjon er bedre enn ingen reaksjon. Jeg vil ikke føle meg usynlig. Det verste er de som står rett ved siden av og prater stygt om meg, som om jeg ikke hører eller skjønner det. Ellers forventer jeg ikke annet enn at folk er høflige tilbake når jeg er det. Jeg synes det er blitt veldig mye bedre. Før var det noen som ikke så forskjell mellom å tigge å selge =Oslo.

Jan Fjerstad: – Ikke vær redd for veska
– Jeg liker ikke at folk bare gir meg to kroner og går. En gang fikk jeg fem hundre kroner fra en som roste meg for å stå ute og jobbe i kulden. Det tok jeg gladelig imot. Noen holder godt på veska si når de går forbi. Det trenger de ikke. En gang sa jeg fra til en eldre mann som holdt på å bli frastålet lommeboka. Hvis jeg ser folk med åpen ryggsekk, varsler jeg dem.

David Norheim: – Det går bra å prate
– Jeg merker fort når folk bruker alle slags triks for å unngå meg. Ser vekk, sjekker telefonen eller sier at de skal i butikken. De lurer ikke meg. Det går bra at folk prater med meg, så lenge det ikke blir moralisering. Noen ser på =Oslo som organisert tigging, og ber meg finne meg en jobb. Merkelig nok kjøper mange av dem bladet likevel.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo april 2009.