Slik var det første året med =Kaffe

Det er ikke alltid like lett å holde styr på statistikk og store tall når man har mye koffein innabords, men her er =Kaffe-resultatet: I løpet av det første året solgte kaffebaren i Akersgata 46 768 kopper. 

Det blir rundt 170 kopper kaffe (og noen med te) per dag, det. Tallene har gjort det mulig å gi jobb til ytterligere fem baristaer, i tillegg til gjengen på sju som har vært med fra dag én. Disse sju ble også hovedpersoner i TV-serien «Petter Uteligger – En ny sjanse», som handlet om tilblivelsen av =Kaffe, og opplæringen av dem som skulle jobbe der.

Serien ble, i likhet med de to første seriene til Petter «Uteligger» Nyquist, en gedigen publikumssuksess. En av dem som ble et kjent fjes i de tusen hjem, er barista Richard Prøsch. Han kan fortelle at det ikke har vært bare lett, på tross av ny jobb og kjendisstatus:

– Hvis jeg har en liten sprekk, ender det ofte med at jeg bruker alt for mange penger, og blir veldig deprimert. Da kan det være ganske slitsomt at folk ønsker min oppmerksomhet, vil prate masse eller ha meg med på forskjellige greier. Men stort sett er kjendistilværelsen i kaffebaren bare hyggelig. Det blir en del av jobben, selv om det kan bli litt vel mye posering og selfies noen dager, kan han fortelle.

Han passer på å understreke:

– Det går fortsatt opp og ned med rusmestringen, men det føles mye mer stabilt nå. Ting tar tid, det er det ikke alle som skjønner.

I likhet med flere av de andre, har det vært lengre perioder hvor Richard ikke har jobbet så mye i kaffebaren. Dette henger sammen med at livet som rusavhengig, enten aktiv eller i behandling, kan være uforutsigbart. Fysisk og mental helse må prioriteres, og ikke minst behandling for avhengigheten. Det var nettopp et slikt opphold utenbys som førte til at Richard ikke fikk jobbet så mye som han ønsket i sju måneder det første året.

En annen fra den opprinnelige gruppa, barista og kaffepoet Sondre Foyn Gullvåg, kan også fortelle at arbeidslivet og livet selv noen ganger er vanskelig å kombinere:

– Jeg har vært litt ute å kjøre deler av året, og da har jeg ikke vært på jobb. Men nå er jeg i gang med både fotballen og jobbinga igjen. Men problemene jeg har hatt har ikke hatt noe med hverken TV-serien eller denne jobben å gjøre. Bare personlige ting. Jeg er så takknemlig både for jobben, og ikke minst for Petter, som fortsatt stiller opp og tar kontakt, sier han motivert.

Anniken Nordengen mener at det nok har vært lettere for henne, siden hun hadde klart å bli rusfri en god stund før hun startet opplæringen som barista. Hun sluttet tvert med amfetamin for tre år siden. Anniken klarer nesten ikke å holde igjen, når hun forteller om livet slik det er i dag:

– Jeg har vokst mye på dette, både i hodet og i størrelse, ler hun, og fortsetter:

– Kaffebaren går som en drøm, og jeg møter utrolig mye flotte mennesker. Det å få så mange positive tilbakemeldinger er litt overveldende. Når jeg kommer innom =Kaffe på en lørdag, går jeg inn i lokalet og hilser på dem som sitter ved det første bordet. Da snur hele rekka seg, og hilser på meg alle sammen. Så setter jeg meg på utsida med kaffe og røyk, og da går det aldri mer enn to minutter før noen kommer og skal ta en selfie med meg. Men jeg synes ikke det er slitsomt, og jeg vet det kommer til å roe seg etter hvert, nå som TV-serien er over og ting vender tilbake til normalen, sier bestemora fra Grünerløkka.

Anniken og helseminister Bent Høie i kaffebaren. 

Hun er veldig stolt over at hun var den som jobba aller første vakt på =Kaffe, forteller Maud Anniken Nordengen. Denne vakta var på morgenen den 29. juni 2017, og den var sterkt preget av vannlekkasje og kaos. Siden har ting stort sett gått på skinner i kaffebaren i Akersgata 32, som tilbyr opplæring og arbeid som barista (kaffemaker) til vanskeligstilte mennesker som sliter, eller har slitt, med rusavhengighet. Mennesker som ellers helt sikkert hadde stått utenfor arbeidslivet. Anniken, som hun kaller seg i det daglige, bekrefter dette:

– De eneste klagene vi får, er at det er for lite plass i lokalet. Men det er jo bare fordi =Kaffe er blitt så sykt populært.

Sondre kan også fortelle at det kan bli mye oppmerksomhet:

– Jeg kan ikke gå på gata uten å bli gjenkjent. Folk vil ta selfies og bryllupsbilder, og det er ikke måte på, ler han.

Også diktene til Sondre har fått mye oppmerksomhet. Han har utgitt to diktsamlinger, som har vært veldig etterspurte etter TVserien, og han har hatt flere diktopplesninger, både i lokalene til =Kaffe, og andre steder.

Han avslører en aldri så liten hemmelighet for oss:

– Jeg jobber med en ny bok nå, sammen med Gro Anita som jeg ble kjent med gjennom =Kaffe og TV-serien. Hun tar bilder og jeg skriver dikt.

Et lite dikt av Sondre er også å finne på noen av kaffekoppene det serveres svart kaffe i hos kaffebaren, sammen med =Kaffes logo. Faktisk har alle baristaene fått hvert sitt lille sitat eller en hilsen på slike kopper, og disse er også til salg i kaffebaren. Så populære har disse blitt hos kundene, at det til tider har vært vanskelig å få nye kopper levert raskt nok. Sondres kaffedikt på koppen går slik:

«Her er kaffekoppen, magisk medisin. Det svinger oppi toppen, det kalles koffein.»

Selv driver Sondre fortsatt med å lære seg å sette pris på det sorte gullet:

– Jeg har ennå ikke lært meg å bli skikkelig glad i svart kaffe, men er i gang med cappuccino og iskaffe og sånt, så snart, sier han ivrig.

Anniken har kommet lenger. Før drakk hun bare cola. Men den har hun, i likhet med amfetaminet, kutta helt ut. I stedet har hun blitt en sann kaffeentusiast. Hun gir det å lære alt om emnet, og å lære kunsten å lage skikkelig kaffe, mye av æren:

– Da jeg begynte i kaffebaren, syntes jeg ikke jeg fortjente å bli kalt barista, fordi jeg ikke beherska alle teknikker og kaffedrikker. I dag kan jeg stolt si at jeg er fullbefaren. Vi har en lang meny med kaffedrikker, men alt går glatt. Jeg klarer til og med å lage hjerter, juletrær og blader i melkeskummet. Og noen andre ting, som det ikke sømmer seg å ta med her, sier hun, og ler så kroppen rister.

Sondre skulle ønske han også hadde kommet dit, men må innrømme at kraftig ADHD gjør det tøffere å lære:

– Det vanskeligste for meg med å ha en jobb, det er konsentrasjonen. Det sklir fort ut. Faste rutiner hjelper, det å spise frokost, gå på jobb, gå på fotballtrening, spise middag, og så videre, forklarer poeten. Richard har jobbet med lignede tidligere i livet, så han hadde et lite forsprang på de andre.

Men også for ham kan uro, konsentrasjonsbrist og nerver komme i veien bak disken, selv om det går riktig vei:

– Jeg er blitt mye tryggere i jobben her nå, er ikke så nervøs når jeg jobber med maskinen. Det er god terapi mot angst, det å gå på jobb.

Selv for Anniken, som ikke har gått glipp av en eneste arbeidsdag, og formelig gløder når hun forteller om jobben sin, har det vært skjær i sjøen i løpet av det første året:

– Fordi jeg tjener såpass som jeg gjør på =Kaffe, mister jeg mye av bostøtta fra Nav. Det gjør at jeg får utbetalt 900 kroner mindre i måneden enn hvis jeg bare hadde blitt liggende på sofaen. Dette er noe jeg tror kan skje flere, og som kan være veldig demotiverende for mange. Håper dette blir gjort noe med fra politisk hold, sier hun strengt og engasjert.

Hun legger til:

– Dette handler ikke bare om pengene. Det så mye, mye mer.

Anniken leter etter ordene, for å beskrive det første året i jobben på en måte som vil få oss til å forstå. Så lyser hun opp, setter blikket i oss, og avslutter:

– Jeg er ikke bare glad i livet i igjen, jeg er faktisk helt forelska i livet!

Artikkelen sto på trykk i =Oslo september 2018. Her kan du besøke nettbutikken til =Kaffe.