Slik vant Øystein kampen mot rusen
Det går an å slutte med rus selv om du har vært misbruker i over 20 år. Det har Øystein (38) erfart. For ham begynte forandringen en kald vinterdag, utenfor ei anonym dør i hovedstaden.
Døra var inngangen til Hausmanns gate 7. Det er like ved Legevakta og Røde Kors. Øystein – som ikke er det virkelige navnet hans – visste at det var her Velferdsetatens poliklinikk holdt til.
Hvorfor ville han inn hit? Egentlig hadde han tenkt å gå bare for å prate med noen. Det var folka rundt ham som hadde sendt ham. Vennene syntes at en hyggelig fyr som Øystein fortjente en bedre tilværelse enn den han hadde.
Han hadde ruset seg siden han var bare barnet. Fjorten år gammel havnet han i feil miljø i vestlandsbyen han vokste opp i. Øystein begynte med hasj, og fortsatte med stadig sterkere stoffer. Nå var han i midten av trettiåra og heroinavhengig. Han var sliten og lei av det livet han levde. Alt handlet om rus, skaffe penger til rus, abstinens, skaffe penger til rus, ruse seg, abstinens – en evig, utmattende runddans. Samtidig kjentes det truende å endre på alt det kjente og vante.
Øystein nølte før han ringte på. Han hadde vært på poliklinikken tidligere, visste at tilbudet var gratis og at man kunne komme dit uten henvisning.
– Vennene mine ønsket at jeg skulle be om behandling for å slutte med rus, men jeg var ikke helt der ennå. Jeg hadde ikke noe særlig tro på at det i det hele tatt var mulig, forteller han.
Han trykket til slutt på ringeklokka. Døra ble åpnet. Inne i varmen fikk han snakke med sosialkonsulent Mette Normann. Hun har siden 2009 jobbet systematisk med å bygge opp tilliten til egen mestring og å forebygge tilbakefall.
– Tilbakefallene er en naturlig del av alle endringsprosesser, uansett om det gjelder rusmisbruk eller andre vaner, sier hun.
– Ved å utforske hvilke gevinster og virkninger rusen gir kan vi bidra til å fjerne skyld og skam. Det gir et godt utgangspunkt for å finne ut av hvorfor man ruser seg og hvordan man kan endre atferd.
For Øystein har det vært avgjørende at han er blitt møtt med både åpenhet og nysgjerrighet. To andre stikkord er tillit og forventning.
Velferdsetatens poliklinikk i Oslo tilbyr behandling og oppfølging til alle med utfordringer rundt rus i Oslo kommune.
Mette Normann sier at de som kommer for å få hjelp, bør ha noe på plass i livet sitt for å klare å si farvel til rusen.
– Det er for mye å forvente at en rusmisbruker uten et sted å bo skal klare å gå gjennom dette, sier Norman.
Behandlingen går ut på å øke oppmerksomheten i risikosituasjoner. Målet er å minske antall tilbakefall, eller hindre at sprekken blir stor. Etter en glipp, og det skjer, utforsker pasient og terapeut hva som skjedde i forkant: «Hvor var du, hva tenkte og følte du, hva la du merke til før du ruset deg? Hvordan er det å fortelle det nå, hva vekker dét i deg?»
Behandlerne her tror ikke at motivasjon er noe konstant. Alle kan sprekke innimellom. Normann understreker at alle mennesker har erfaringer med å mestre, å gjøre noe annerledes. Motivasjon er en prosess som oppstår i samspillet mellom bruker og behandler, når man blir møtt med noe oppleves som relevant.
– Vi må ha tro på at folk selv kan finne frem til nye og gode mestringsstrategier når vi møter dem med aksept og åpenhet, sier hun, og fortsetter.
– At man sprekker innimellom, er mer regelen enn unntaket, uansett hvilke uvaner vi vil bli kvitt.
Rusen ga Øystein «en deilig pause» fra det som var vanskelig – fra angsten og ensomheten.
– Jeg har alltid hatt venner og folk som bryr seg rundt meg, men jeg har likevel følt meg alene – en slags eksistensiell ensomhet, forklarer han.
Øystein hadde smakt på et normalt liv. I perioder har han hatt både kjæreste, barn
og jobb, og han har hele tiden hatt et noen lunde fast sted å bo. Nå ønsket han seg tilbake til samfunnet, men var usikker på om han maktet å gå den veien.
– Det mest truende for meg var å begynne å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det, sier han.
Normann synes ikke det er rart at folka rundt Øystein sendte ham til behandling:
– Øystein er en person det er veldig lett å like og bli glad i.
Hun sammenligner avhengighet med at kroppen er som en huskelapp: Akkurat som vi automatisk spiser måltidene våre på bestemte tider på døgnet, «husker» kroppen til en rusmisbruker at rusen får uroen og de vonde følelsene til å forsvinne. Folk ruser seg ikke fordi de ikke forstår skaden de påfører seg selv og andre.
Først etter nesten et år med samtaler maktet Øystein å si at han ville endre seg, prøve å slutte med rus. Vendepunktet kom da han skjønte at han selv bestemte hvor mye han ville fortelle i terapien.
– Det gikk bedre da jeg forstod at jeg ikke ville bli presset til å snakke om ting jeg ikke ønsket å ta opp, sier han.
Pasientene finner selv de beste løsningene, mener Mette Normann. Hun understreker at selv om de hjelper mange, har de ingen garanti for at behandlingen er vellykket. Noen avbryter også behandlingen, men de kan når som helst komme tilbake og fortsette dersom de har lyst til det.
– Vi utestenger ingen, og vi tåler at endring tar tid.
I metoden «Bygging av mestringstillit» er det personen selv som velger hvilke situasjoner som skal utforskes nærmere.
Det gir god mulighet til å påvirke sin egen behandling, og løfte fram øyeblikk hvor han har mestret noe og kjent på stolthet, like mye som å mislykkes.
– Metoden er her-og-nå-orientert. Vi legger ikke vekt på barndomserfaringer, tidligere traumer og lignende, sier Normann.
Rusfrihet kan læres over tid. Mer den er en skjør tilstand. Friheten krever bevissthet hvis den skal holdes vedlike. I behandlingen legger de stor vekt på hvordan pasienten skal klare å stå i krevende situasjoner, uten å ty til rus.
Øystein har gått i behandling i to år. Det første året sprakk han mange ganger. Han var full av tvil: Ville han klare å slutte? Ønsket han å slutte?
Sakte men sikkert gikk det bedre.
– Jeg lærte meg å kjenne igjen hvilke situasjoner som er «farlige» for meg. Jeg begynte å unngå disse sitasjonene, sier han. Nå går han ikke lenger på konserter; det vekker for mange minner og er foreløpig for risikofylt. Men han tar gjerne en tur på biblioteket når angsten kommer som verst.
– For meg gjør det godt å slappe av blant bøkene og nyte stillheten.
Han legger ikke skjul på at prosessen har vært hard.
– Den har vært tyngre enn jeg kunne forestille meg.
Øystein tar en pause i fortellingen om seg selv, betrakter oss litt, vil liksom sjekke om vi virkelig kan fatte hva han har vært igjennom. Det er ikke mye som minner om en tung rusmisbruker over Øystein i dag. Under samtalen har han smilt mye. Han har svart ivrig og utfyllende på alt vi har spurt om. For tiden jobber han i arbeidstreningsbedriften Nyttig arbeid. Han kan ikke få fullrost tiltaket:
– Å jobbe er viktig for å få et meningsfylt liv. Der har jeg fått gleden av å merke at folk regner med meg. Det betyr så mye at det er bruk for deg, og at folk stoler på deg!
Pengene som før gikk til heroin går nå til annet forbruk. Øystein er helt satt ut over hvor mye han plutselig kan bruke på andre ting:
– Før gikk alt med til heroinet. Nå kan jeg faktisk kjøpe meg ting jeg ønsker meg, sier han og smiler over hele fjeset. Den siste investeringen er en flunkende ny Mac – så flott at sosialkonsulenten nesten bleknet da hun så den.
– Er den ikke fin? stråler Øystein.
Nå har han lyst til å søke seg inn på skole, i håp om etter hvert å få en jobb på det ordinære arbeidsmarkedet.
– Og så har jeg veldig lyst til etter hvert å eie min egen leilighet, sier han.
Mette Normann smiler også.
– Jeg er så imponert over Øystein og de andre pasientene våre – hvordan de tør å utforske de følelsene de har bedøvet med rusmidler. At de orker å reise seg gang på gang – at de holder ut!
Øystein nikker. Ser meg i øynene.
– Det har vært veldig tøft. Men det var verdt det.