Slik skaper de grønne løsninger for dagliglivet

Hvordan skal vi møte miljøutfordringer og sikre god livskvalitet i fremtiden? Økolandsbyer mener de har noen svar. Møt urbeboere og oppfinnere i Hurdal. 

De neste 50 årene vil vi overstige 9 milliarder mennesker på Jorda. Bare en halv milliard kan belaste planeten slik Vestens befolkning gjør i dag. Mer tåler ikke økosystemet. Ressursbruken må reduseres drastisk. Kjedelig? Nei, gøy og meningsfullt, sier beboerne i verdens økolandsbyer.

En slik minilandsby starter gjerne med noen få ildsjeler. De mener vi går glipp av mye når vi konsumerer stadig mer, og produserer stadig mindre selv. Vi mister styringen over eget liv, og kontakten med oss selv og naturen. Mange tror det må være slik. Noen ser alternativer, og de modigste setter dem ut i live. Vi tar toget til Gardermoen og buss til Hurdal, ni mil nord for Oslo. Bak en alminnelig kirke er prestegården forvandlet til økolandsby. Hvordan fikk unge innflyttere med større visjoner enn lommebok bo her?

Simen Torp er småbarnsfar, og har vært med siden landsbyen ble påtenkt på nittitallet. Som første økolandsby i Norge, måtte de starte på scratch. Noe av det viktigste de har lært er tålmodighet, forteller Simen. Arkeologer i fylkeskommunen ville ikke ha bebyggelse i lia bak Hurdal kirke. Landskapet skulle bevares. Men så blåste argumentet bort. I forhandlingsperioden feide en hundreårsstorm over Hurdal. Trær veltet der ildsjelene ønsket å bygge. Det opprinnelige landskapet bak kirken forsvant. Hurdalsjøen Økologiske Landsby BA fikk kjøpe Gjøding gård, og reguleringsplanen ble godkjent i 2006.

Prosjektet var inspirert av Findhorn Ecovillage i Skottland, en økolandsby som applauderes av miljøforskere. En studie viser at de 450 innbyggerne der har Vestens minste økologiske fotavtrykk. En gjennomsnittlig brite belaster økosystemet dobbelt så mye. Øko-skottene liker riktignok å reise, også med fly, men boliger og øvrig livsstil er svært energieffektiv. Er det mulig i Norge?

– Prosessen med myndigheter er krevende. Men den største kunsten er å samarbeide godt internt, mener Simen. – Man må dele en sterk visjon, og samtidig kunne fornye visjonen etter erfaringer underveis. Jeg har besøkt en del økolandsbyer rundt i verden. En vanlig konflikt er at noen beboere vil ha en hippiestil, mens andre vil leve mer streit. Det har vi også opplevd her. Jeg synes det bør være forskjellige folk i et slikt prosjekt. Vi har mange felles visjoner, men ulike ideer om hvordan de kan realiseres.

En felles visjon for Simen & co var å finne et sted innen en times kjøring fra Oslo. Det klarte de akkurat. Den harde kjernen bygde egne halmhus på tunet. Tørre og hardt pressede halmballer ble stablet som store legoklosser og pusset med leire inne og ute.

– Det er fascinerende å se halmballer, sand, leire og vann bli til et hus. Jeg er ingen proff snekker, men har lært mye. Før i tiden hadde folk en helt annen kontakt med håndverk. Vokste du opp på landet, lærte du å bygge og restaurere. Økolandsbyer vil ta vare på gammel kunnskap, og kombinere den med siste nytt innen grønn teknologi.

Halmhusene på tunet skal få selskap av et nytt boligkonsept. Sammen med Aktivhus AS har økolandsbyen utviklet seks boligtyper kalt Shelter. De har energieffektiv design, klimanøytrale materialer, naturlig ventilasjon og andre fordeler for miljø og helse. Cultura Bank gir Norges billigste boliglån til Shelterhus og svanemerkede boliger. Men det er ikke bare lett å tenke nytt på husfronten i Norge. Eirik Gram Franck har også bygd halmhus, og støtt på mange krav fra myndighetene.

– Det er fint med nye miljøkrav til hus, men retningslinjene følger gjerne standardmaterialer. Det er lettest for myndighetene å godkjenne materialer de er vant til. For 50-100 år siden var det helt annerledes. Nordmenn har alltid bygd sine egne hus. Nå skal noen ha penger for å sjekke at du ikke skader deg selv. Byråkratiseringen er et problem. Mange kompetente folk sitter bare og flytter papirer. Ansett en byråkrat, og han har i løpet av tre måneder skapt arbeid til femti nye, ler Eirik.

Massive trehus er også blitt bygd på tunet. De består av sammenpluggede moduler uten spiker og ekstra isolasjon. Eirik forteller at materialet er tredje sort, utsortert på grunn av feil utseende, vridninger og kvister. Det gjør det billig. Men miljøvennlige hus er ikke alltid de rimeligste. Innsparingen skjer gjennom lavere energiforbruk. Og ikke minst, gjennom en kultur for lavt forbruk i økolandsbyen.

Barna som løper rundt oss ser ut til å stortrives. De gir blaffen i den enkle standarden på hus og interiør. De kan ri på egen hest, rettere sagt et par felleshester. Mange gode rollemodeller har de også.

– Vi er bevisst på hva vi fôrer barna med, både av inntrykk og mat. Vi ser at de blir veldig selvstendige, og får nær kontakt med mange forskjellige voksne, sier Anne Helene Wirstad. Hun har tidligere vært involvert i en urban økolandsby i Brixton, England.

– Her har vi tilgang på alt vi trenger av næring, både fysisk og mentalt. Vi har mye spennende besøk. Nå har vi sommerleir hvor folk kommer og jobber.

Hun mener det er viktig å være ydmyk og vise interesse for kunnskapen som allerede fins i bygda.

– Selvfølgelig ønsker vi å selge inn en type livsstil som vi føler er en løsning for fremtiden. Men selger vi det inn som et idealsamfunn, blir det lett for andre å påpeke feil. Vi sitter på den beste gården i Hurdal, og har brukt mye tid på ting som ikke er så synlige for bygda enda.

Simen påpeker at Bydedyret lever også i Hurdal. De fleste er positive, men det fins krefter som ikke har sans for økogjengen. Alle har et forhold til prestegården, og ikke alle liker stilen med halmhus og second hand.

– Når økolandsbyen blir mer utbygd, vil nok siste rest av skepsis forsvinne. Politikere, fagmiljøer, forskere og media har vært veldig positive. Noe av hensikten vår er å prøve ut ulike teknologier og teknikker som kan inspirere andre. Verden står overfor store utfordringer innen miljø, økonomi og folkehelse. Mange bare prater og irriterer seg. Vi vil gjøre noe selv, og vise at det er mulig.

En som liker å vise fram det han gjør, er Audun Gulliksen. Han er en gjest som har satt av tid til å jobbe i økolandsbyen i noen måneder. Han følger oss til en del av tomta med skog. Midt i villmarka har han laget små bed med urter og grønnsaker.

– Jobber du nær biologiske livsformer, begynner du å forstå dem.

Han peker på tomater, salvie, persille, chilli, bokhvete og potetplanter. En fordel ved å dyrke i skogen, er lite ugress. Naturen søker alltid mangfold. Der mennesker bare vil dyrke én art, svarer naturen med ugress – første trinn på stigen mot større variasjon. Økologisk dyrking handler om å spille på lag med naturen, istedenfor å kjempe imot den med sprøytemidler. Da må man vite hvordan naturen fungerer.

Vi mennesker tror gjerne at alt levende konkurrerer. Men i naturen er det lønnsomt for alle parter å samarbeide. Sopp utvinner mineraler fra jorda og bytter dem i sukkerstoffer med andre planter. Insekter bestøver planter og får nektar i bytte. Et økosystem er et nettverk av nyttige relasjoner.

Det er fullt mulig for oss å få det vi trenger uten å ødelegge naturen. Ved å lære av naturens kretsløp, kan vi kombinere planter og dyr som fremmer hverandres vekst. Planter som utsettes for én type skadedyr, kan få selskap av planter som slike dyr ikke liker. Store trær kan gi skygge til planter som trives i skyggen. Dermed slipper vi å ty til dyre hjelpemidler for å dyrke det vi vil ha på matbordet. Naturen står selv for vedlikeholdet. Slik dyrking kalles permakultur, og har egne foreninger over hele verden.

Den samme tankegangen kan brukes i bolighus. Å leve økologisk betyr ikke at vi må flytte inn i huler. Vi må bare få tingene våre til å samarbeide i et produktivt kretsløp. Overskuddsvarme fra stekeovnen kan varme opp vann. Treningsapparater kan kobles til en dynamo som lager strøm. Økolandsbyer er et mekka for oppfinnere. Audun er ikke redd for å teste ut alt mellom himmel og jord. Han tar oss med til en lavvo i skogen, hvor han har mange prosjekter knyttet til energi. Høyt oppe i et tre har han satt opp flere solcellepaneler.

– De to første dro jeg opp med tau, og det siste tok jeg på ryggen. Panelene er seriekoblet opp til 60 volt. Inne har jeg LED-lys som nesten ikke bruker strøm. Jeg lærer masse av å bare gjøre ting.

Økolandsbyer tiltrekker seg folk langt utenfor egne landegrenser. Under vårt besøk møter vi tyskere, franskmenn, en polakk og en oppfinner fra Canada. Richard Nelson har utviklet en isoleringsmetode med flytende skum.

– Energi kan lagres i væske. Luft fanget i små såpebobler isolerer godt. Vi lager skyer av skum som stenger varmen både inne og ute, mens synlig lys slipper gjennom.

Enkle «boblemaskiner» blåser bobler i et metertykt rom mellom to vegger. Veggene kan lages av plast eller annet gjennomsiktig materiale. Om vinteren kan isolasjonen holde opp til 50 grader varmere temperatur inne enn ute. Om sommeren kan den stenge varmen ute.

Oppfinnelsen kalles SolaRoof, og er foreløpig mest brukt til drivhus. Plantene får lyset de trenger, uten å bli for varme. Et vanlig drivhus blir fort overopphetet når sola skinner. Da må vinduet åpnes, og skadedyr finner veien inn. SolaRoof trenger ikke lufting. Det er bare å hente inn de insektene som trengs.

Richard har patentert SolaRoof som Open Source. Det betyr at alle har tilgang til kildematerialet og kan utvikle teknologien videre. I fremtiden får vi kanskje se en slik vegg av skyer rundt vanlige hus. I så fall kan vi lage sommer året rundt inne og på terrassen – billig og miljøvennlig. Boblene kan styres av software til ønsket temperatur. En prototype av SolaRoof som drivhus er bygd ved Lindum gjenvinningsstasjon i Drammen.

– Dette er ikke bare teknologi. Det er en bevegelse, sier Richard. – Vi trenger kunnskapssystemer som ikke utnytter folk, men skaper uavhengige mennesker. Slik får vi motstandsdyktige samfunn som ikke ødelegges av kriger og naturkatastrofer langt unna. Med ny teknologi kan folk produsere sin egen mat og energi. NASA har funnet ut at en person trenger 20 kvadratmeter dyrkingsareal for å bli selvforsynt med mat. Den kommersielle matvarekjeden ødelegger jord, utnytter folk og krever transport over lange avstander.

Richard er full av optimisme på vegne av grønn teknologi. Økolandsbyens egen Anne Helene er en viktig samarbeidspartner for ham i Norge.

– I et vanlig liv som gjeldsslave blir det ikke mye tid til å sette seg inn i nye muligheter, sier hun. – Her i landsbyen er vi flere som kan bygge prototyper sammen og evaluere ting. Snart håper vi å kunne bygge vår egen vindmølle.

Fellesskapet i det lille nabolaget på tunet var i utgangspunktet svært demokratisk. Underveis måtte det justeres.

– Vi har lært at ikke alle trenger å delta i alle avgjørelser. Har du ikke satt deg inn i noe, har du ikke grunnlag for å mene så mye om det, sier Simen Torp. I 2020 tror han det bor 200 mennesker her. 60 hus skal bygges. Tomta er på 700 mål inkludert villmark.

For øyeblikket blir låven innredet med sammenpresset høy. Høyet brukes både til isolasjon og sitteplasser. Her skal det bli et midlertidig kulturlokale. På sikt skal landsbyen ha månedlige kulturkvelder med lokal mat. De vil også distribuere ved til eldre og uføre, og tilby landbruksvarer til bygda. Kurs og festivaler skal arrangeres, og det skal bli flere muligheter for overnatting. Vi avslutter vårt besøk ved et sankthansbål på tunet. Det tar ikke lang tid før flere har funnet fram gitaren.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo august 2011.