Slik redder vi ikke ungdom fra hardere stoffer
De unge cannabisbrukerne som er i faresonen for bruk av tyngre stoffer, er de som har problemer på andre områder. Er det klokt å møte mindreårige som kanskje er blitt sviktet av voksne hele livet, med tvang og trusler fra politiet? spør Thomas Kjøsnes.
En stor andel av våre stoffavhengige kan fortelle om grusomme traumer fra sin barndom, blant annet vold og grove seksuelle overgrep.
Politiet erkjenner selvsagt også denne sammenhengen mellom traumer og stoffproblemer. Men selv om nesten ingen cannabisbrukere ender opp som injiserende stoffbrukere, tviholder mange fortsatt på myten om at det er cannabisen som gjør at disse overgrepsofrene etterhvert blir avhengige av tyngre stoffer.
Selv blant tilhengere av avkriminalisering sees cannabisbrukere derfor på som problembarn, med krav om fortsatt straff for de som «tøffer seg», og at politiet må beholde sine virkemidler for å «forebygge» problemer på et tidlig tidspunkt.
Politiet bruker ekstremt inngripende virkemidler for å trenge inn i brukernes privatliv og presse dem til å levere urinprøver, og ønsker selvsagt å beholde disse virkemidlene.
Enkel logikk skulle tilsi at blant det lille mindretallet av cannabisbrukerne som faktisk er på vei mot tyngre rusproblemer, bærer mange på alvorlige traumer. Det er jo disse personene vi senere finner igjen med tunge rusproblemer og som dermed har «gått videre».
Siden vi egentlig har den samme gruppen i tankene, lurer jeg på: hvorfor har denne gruppen behov for straff og tvang dersom de bare bruker cannabis, men hjelp og omsorg når de bruker hardere stoffer?
Er det klokt å møte mindreårige som kanskje har blitt sviktet av voksne mennesker hele livet, med mistenksomhet, tvang og trusler under avhør om at politiet skal «sparke inn dørene» deres om de fortsetter, slik lederen i narkotikapolitiforeningen gjør?
Eller er det klokt å presse overgrepsofre til å vise underlivet sitt til fremmede ukentlig, for å unngå at de jukser på urinprøver? Skal ytterligere krenkelser «redde dem» fra hardere stoffer?
Vi ser at de som har størst problemer ikke klarer å slutte å bruke rusmidler bare fordi de tvinges til å levere urinprøver. De presses i stedet til å gjøre et valg: enten levere urene prøver og ha vedvarende problemer med politiet (og kanskje familien), eller slutte å bruke cannabis og heller bruke noe annet i en periode.
Det er jo egentlig bare cannabis som kan spores i ukevis i urin. Hardere stoffer og syntetiske stoffer viser kun i noen timer, opptil et par dager. Da blir fort det enkleste valget å bytte bort cannabisen i noe annet, for å få fred igjen. Maktbruken kan i så fall fungere som å trykke ned på en ballong; den buler bare ut et annet sted. Helt feil sted.
Da politiet i Haugesund og Karmøy nylig gjennomførte en aksjon mot 18 ungdommer i alderen 15 år og oppover som var mistenkt for bruk, ble ungdommene hentet hjemme, på skole og arbeidssted. De måtte avgi urinprøver og det ble gjennomført ransakinger av hjemmene deres.
«Målet er å overbevise ungdom om at det ikke er gunstig å bruke narkotika», forklarte politilederen ved Haugesund politikammer.
I ettertid kan man selvfølgelig peke på alle de som fikk ransaket hjemmene sine og mobiltelefonene sine, som mistet lappen, jobben og kanskje skoleplassen, som ble presset inn i urinprøver, men som IKKE fikk rusproblemer. Kanskje kan vi innbille oss at vi har reddet dem alle!
Eller kanskje de ville klart seg helt fint uansett, og at overreaksjonene har gjort at de ble satt et par år tilbake i sitt yrkesliv og at deres relasjoner til familie og autoriteter tok varig skade.
Thomas Kjøsnes er styremedlem i Foreningen Tryggere Ruspolitikk i Hordaland og vara til sentralstyret i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Én kommentar
Andreas Stuevold
Veldig bra innlegg. Har selv mistet lappen for bil/moped, og blitt stemplet som “kverrulant” og “sinnsyk” fordi jeg har brukt Cannabis, både som medisin og rekreasjon. Takk for støtten. Klem❤