Slik hang jazzen og rusen sammen

Dagens artister sliter lite med rus, i motsetning til Miles Davis og Charlie Parker. Knut Borge mener likevel at USAs største synder på rusfeltet var en pietist av norsk opphav.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, juli 2014.

La oss begynne med Miles Davis (1926-1991), på det tidspunktet hvor han ligger låst inne på sin fars kjellergulv. Trompetlegenden svetter og skjelver. Det kroppen hans vil, er å få seg et nytt skudd. Men han slipper ikke ut. Faren, en velstående tannlege i St. Louis, har fått ordre fra sønnen om å holde ham innesperret. Miles har til hensikt å avvenne seg fra heroin. Utrolig nok lyktes det Davis å bli kvitt avhengigheten sin på denne måten.

Andre gikk det mindre bra med. Jazzhistorien er full av rusmidler, og ofrene for dem.

Om dette har Knut Borge (64) mye å fortelle. Han har i hele sitt voksne liv interessert seg for både jazzen og dens musikere. Bluesen er hans andre hjertebarn. NRK-lytterne tar del i hans allehånde kunnskap gjennom programmer som «Studio Sokrates», som skjærer sære snitt i feltet jazz og filosofi. «Bluesasylet» lager han i kompaniskap med gitaristen Knut Reiersrud. Sjøl om Borge aldri har begått noe mer enn private klunk på eget piano, skaffet han seg adgang til jazzens parnass gjennom «Swing & sweet». Programmet gikk i 13 år.

Her hadde han den svenske jazzjournalisten Leif «Smokerings» Anderson (1925-1999) som parkamerat. Anderson var personlig venn med mange av de mest kjente jazznavnene.

– Jeg er altfor sky til å nærme meg slike storheter, sier Knut Borge.

Han humrer over at programmene han laget sammen med «professor Anderson» fortsatt engasjerer lytterne nok til at han får tilbakemeldinger. Nå går de i reprise på digitalkanalen NRK Gull.

Vi møter radiofrilanseren over en kopp kaffe, ved trikkesløyfa på Adamstuen i Oslo. Stamkafeen har også en velplassert røykebenk. Her kan alle med hang til nikotin inhalere så mye de vil.

Det var sterkere saker i omløp i USA på 1940-tallet, konstaterer Borge.

– Det var da heroinet kom. Stoffet var verre enn alle kjente rusmidler til da. Faktisk var det så ille at mafiaen seriøst diskuterte om de i det hele tatt skulle selge det, eller om de skulle fortsette med mer uskyldige ting som ulovlig spritomsetning, utpressing, beskyttelsespenger og prostitusjon. Pengeargumentet vant: «Fortjenesten, gutter: Den er ekstrem!»

Knut Borge mener at rus hang sammen med blues og jazz helt fra starten av – lenge før rockestjernene overtok misbruket. Rusmidlene og referansene til dem lå oppe i dagen. Skillet mellom svart og hvit musikk gjorde at fenomenet i starten fikk liten oppmerksomhet.

Borges utgangspunkt er at alkohol, marihuana og andre stoffer fra diverse farmasøyter og apotekere har vært på markedet for musikerne helt siden jazzens urtid i New Orleans.

– Mange låter handler eksplisitt om rusmidler. Vi kan skille mellom kokainlåter og marihuanalåter. Kokainlåtene handler om misbruk, og om folk som gjerne vil bli kvitt dette stoffet som setter seg så fast i kroppen. Sangene om marihuana er lystigere; det er mer moro og ikke fullt så ille. Låtene var også litt rare og skeive. De skulle uttrykke den virkningen man formodet at en slik røyk hadde i hodet på brukeren. Bandet The Harlem Hamphets spøker med å starte egen omsetning: «Why don’t you do right like the millionaires do, put your stuff on the market and make a million too?» Det var en flora av «viper songs». Viper er et ord for en som røyker marihuana. Pianisten Fats Waller (1904-1943) hadde en sang der han drømte om «the reefer five foot long». En reefer var en marihuanasigarett.

Borge sier det kan virke utrolig at slike låter ble innspilt og distribuert i det prektige USA.

– Men det er det bare et eksempel på de vanntette skottene som fantes.

En plate fra sangeren og bandlederen Cab Calloway (1907-1994), eller den tidlige Louis Armstrong (1901-1971), solgte maksimalt til 100 hvite fans, selv om disse platene var billigere. Armstrong brukte for øvrig marihuana i hele sitt liv. Han tok en blås slik andre tok et glass konjakk.

Jazzmusikk ble ofte utgitt som «Race Records».

– Det var et marked for slike utgivelser. Flere av de store etablerte plateselskapene så det. Store RCA Victor hadde for eksempel underbruket Bluebird.

Black Swan var derimot et eget, svart plateselskap som hadde eksistert siden 1920, forteller Knut Borge:

– Det var en egen type sang- og shownummer som tok for seg dopet. En kjent jazzlåt fra 1930-tallet er «Song of the Viper». En dopselger er en «moocher», derav sangtittelen «Minnie the Moocher».

En tidlig hovedmann i distribusjonen av marihuana til visse jazzkretser var Mezz Mezzrow (1899-1992). Denne klarinettisten hadde vel musikken bare som en bigeskjeft, mener Borge. På grunn av ham ble en marihuanarøyk gjerne kalt mezzrolls eller mezirolls.

– Plateselskapet Prestige var en betydelig aktør på jazz-scenen. De ble kalt «Junkie’s label». Prestige jobbet iblant slik at de dro opp til en bar i Harlem, der arbeidsledige, dopavhengige musikere ofte var samlet.

Derfra dro de til platestudioet.

Den som vil forske på rusutviklingen i det amerikanske samfunnet vil ha utbytte å sette seg inn i hva vestlandspietismen var for noe, mener vår mann Borge.

– Forbudstida fra 1920 til 1934 var ille. Det ble aldri drukket så mye som da. Bix Beiderbecke, en ung og hvit trompetist, drakk seg i hjel i 1931. Mange musikere drakk og spilte og sov i smokingen og drakk igjen. Ting kom helt ut av kontroll. Den illegale distribusjonen var en gavepakke til alle gangstere. Forbudsloven som innledet dette het «The Voldstead Act». Immigrantsønnen Andrew John Voldstead (1860-1947), med aner fra norsk vestland, er antakelig den personen som har gjort størst skade i det amerikanske samfunn. Det er rart at avholdsfanatikere aldri lærer at når ting er oppe i dagen, så går det ofte bra.

Da heroinet kom noen år seinere, møtte dopbrukerne et stoff som ikke bare var mye farligere. Distribusjonen var dessverre også mye bedre.

– Charlie Parker var ikke den eneste som skaffet seg heroin i aviskiosker – newsstands – som i noen tilfeller var dårlig kamuflerte salgssteder for dop. Med unntak av Miles og noen til, har få jazzmusikere greid å flykte fra heroin. Alkohol kunne noen av dem komme på talefot med. Mot heroin taper du, sier Borge. Han legger til at emnet var hysj-hysj.

– Få av musikerne snakket åpent om misbruket sitt. En av de få var Chet Baker (1929-1988). Han uttalte at det var noe han bare måtte gjøre for sin musikerkarrieres skyld. I noen intervjuer sa han at rusen gav ham den konsentrasjon, ro, isolasjon og distanse som måtte til for å skape musikk. Altså en nødvendig tilstand for ham, mener Knut Borge.

– En tilstand lik den munker streber etter?

– Med den forskjellen at munken slipper å svette det ut, kanskje på en glattcelle. De hadde jo ikke tilbud om avvenning, egentlig. Bare tilbud om mer stoff.

Metadon ble redningen for Dexter Gordon (1923-1990).

– Han flyttet etter hvert til København. Men hver vår skulle han spille inn plate i New York. Da sto de og ventet på ham på flyplassen. Første skudd var gratis, «be our guest». Han var et vrak igjen etter kort tid. Dexter kom seg på beina og fikk 20 år ekstra på grunn av det nye stoffet metadon og legevitenskapens andre fremskritt. Mange ble reddet da legene omsider begynte å se på dette. Kombinasjonen metadon og appelsinsaft ble ordinert av hans danske legevenner.

Selvfølgelig handlet misbruket også om penger. Musikerne tjente til dels store summer. Det er dokumentert at saksofonisten Lester Young (1909-1959) tjente 50 000 dollar i 1946, en enorm sum.

– Likevel maktet han aldri å ha mer enn 100 dollar i lomma. Resten surret han vekk på dop og annet. Saksofonisten og komponisten Charlie «Bird» Parker (1920-1955) pekte visstnok på underarmene sine en gang, på arrene etter heroinnålene. «Her,» sa han «er Cadillacen. Og her er huset på Long Island, og her er feriehuset i Florida.»

– Kan man høre rusen i musikken, ved at utøverne for eksempel spiller dårligere?

– Ofte ikke. Men andre ting kan skje. Når de er utpå og sykler kan det for eksempel være at musikerne mister tidsoppfatningen. De blir stående på scenen og spille. De kjenner jo ikke sin egen begrensning. Jeg var på jazzfestivalen på Kongsberg en gang, med saksofonisten Sonny Stitt (1924-1982) og hans kvartett. Spillingen gikk ikke så bra. Så etter noen låter gikk trommisen Philly Joe Jones fram. Han var sinna og sa at «we’re gonna play trio now». Stitt så på ham, og spurte: «Without the piano?». «Without you,» svarte Jones.

I det siste opptaket med Charlie Parker tror Borge alle kan høre hvor svekket han var.

– Han kan nesten ikke spille. Han har mistet kraften og konsentrasjonen.

Men rusmidlene virker ulikt. Saksofonisten Zoot Sims (1925-1985) ble spurt av en fan: Hvordan kunne han spille så praktfullt når han var så dritings? «Jeg øver i fylla,» var svaret. Jazzkjenneren Espen Aamot kom en gang i prat med Fats Waller da han holdt en konsert. Han la merke til at Waller tømte en helflaske whisky i pausen, og ga uttrykk for at han stusset noe over dette konsumet. «Son, I’m a four bottle man,» var replikken. Waller ble 39 år gammel.

Enkelte musikeres oppførsel ga publikum feil inntrykk. De var rett og slett måteholdne, eller avholds, påpeker Knut Borge.

– Dizzy Gillespie (1917-1993), bandlederen og trompetisten som alle trodde var gæren, han var streit som en nøtt. Han var en dritsmart forretningsmann og en stor komiker, harmonisk i sjel og sinn. Clifford Brown (1930-1956) like ens. Hans tidlige død skyldtes en bilulykke.

– Mange antok at den raspende røsten til din radiokollega «Smokerings» var dyr å skaffe seg?

– Da tar de feil. Han fortalte meg at det var på grunn av en feilbehandlet halslidelse han fikk den stemmen. Da var han 11 år gammel.

– Tidlig på 1960-tallet skapte Sunnmørspost-journalist Simon Flem Devold store oppslag i alle medier. Han mente han hadde sett noen bruke hasj på jazzfestivalen i Molde?

– Jeg tror ikke det stemte, det han så. Han var for tidlig ute. Dopet kom etter min mening til Norge med Rolling Stones sommeren 1965, på konserten hvor Pussycats var oppvarmingsband.

Hva er så tilstanden anno 2014? Knut Borge heller til den oppfatning at jazzutøverne kjører seg og sine barn til rideskolen, mens bare en og annen rocker fortsatt er tjukk nok i hue til å bruke dop som sjelens bensin.

– Jan Garbarek har vel knapt tatt en sigarett eller drukket et glass lettøl i sitt liv, konstaterer han.

– Men det er mer å fortelle om de jazzdop-tidene som var?

– Mye mer.