Slik går no Facebook-dagan

Jeg leste en svensk undersøkelse et sted, om at Facebook ikke gjør oss lykkeligere. Studien viser at spesielt kvinner føler seg verre jo lengre tid de bruker på Facebook, og at grunnen trolig er at man sammenligner seg med andres profiler. 

Jeg er selv en ivrig bruker av Facebook, og delvis Instagram. Ironisk nok skaper det mest av følelsene på sortskalaen: Misunnelse. Stress. Irritasjon. Utakknemlighet. Skam. Som stiger i takt med synkende selvtillit.

Samtidig er det det motsatte jeg uttrykker offentlig: Raushet (gratulerer! Er så glad på dine vegne). Ro og harmoni (footies i strandkanten). Høy selvtillit (yes, jeg fikk en god anmeldelse – igjen!). Glede over andres delinger (så søt hun er). Takknemlighet over livet mitt (se min fantastiske familie).

Vi har skapt en tilnærmet perfekt verden i cyberspace. Den svever der oppe som en diger såpeboble som aldri sprekker, men stadig vokser. Og når vi møtes her på jorda, utenfor bobla, er det ofte som å se en klovn når masken er vasket av. Grå i ansiktet. På skilsmissens rand. Deprimert. Eller bare godt, gammeldags sliten. Småfrynsete. Hverdagslei. Og svaret du ofte får når du spør om hvordan det går er: Jo da. Opp og ned.

Og det gjør det jo. For de aller fleste. Likevel er det lett å tro noe annet når man har vært for mye i bobla. Derfor har jeg ofte bemerkningen ytterst på tungen: «Men på Facebook ser det ut som … ». Som om vi tror vi har fulgt en lykkelig tvilling på Facebook, og ikke personen foran oss.

Har Facebook gjort oss mer narsissistiske? Jeg tror heller den har hentet frem noe som ligger latent i flertallet. Behovet for å bli sett og bekreftet. Det er lett å bli grenseløs i dette behovet, når det bare er å trykke på noen knapper og gjemme seg bak en skjerm.

Dessuten har alle bursdager. Selv de kjedelige «37» og «43» som stort sett ble forbigått i stillhet, er blitt boblende jubileer. Selv barn som ikke er på face blir hyllet i du-form med bildeavalkader og superlativer, av kjente og ukjente.

Baksiden av medaljen er at du også må like, digge, elske. Ellers er du ikke bare en narsissist, men en ufordragelig narsissist. Det er bare superstjerner og A-kjendiser som høster tusener av likes hver gang de deler noe, og som kan tillate seg å ikke like tilbake. For oss andre gjelder: Du liker meg og jeg liker deg. Det er den stilltiende dealen. Og slik blir vi et positivt, bekreftende speilbilde av hverandre.

Innimellom tar jeg en «skippertaks-liking», for eksempel på t-banen. Tommelen går som et stempel, jeg strør om meg med begeistrede tomler opp, hjerter og emojis. Men faktum er at jeg ofte sitter med helt andre følelser.

Jaså, så den kjekkasen klarte hun å kapre. Er de på Maldivene, igjen? Hvor mye penger har de egentlig? Og hvor tar de all ferien fra? Nok et land kjøpte boka hans, ja. Rik og berømt forfatter. Hvordan klarte han det, egentlig? Boka hans var jo ikke så bra. Se den julaftenen, a. Det var sånn man skulle hatt det. Hest og slede og greier. Og her sitter vi, i det slitte rekkehuset vårt.

Og så får jeg denne ekle følelsen. Av at alle andre har det bedre enn meg. Og den enda mer ekle følelsen. Av at jeg er utakknemlig og misunnelig. Skammen lusker seg inn. Selvbildet vakler. For et ekkelt og smålig menneske jeg er.

Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg med folk som deler søte bilder av barnet sitt tretti ganger om dagen? Emilie Andrea spiser sin første brødskive. Prinsesse Emilie skal på karneval i barnehagen. Eller nyutdannede helsecoacher som deler treningsturer på stranden, med grønn juice, og rosa tights rundt fettfrie lår. (Og der sitter jeg i sofaen og får e-stoff-sjokk av smågodtet).

De populære jentene fra skolen som aldri taper seg, og får de kuleste jobbene, hotteste hunksene og vakreste barna. Eller de som deler hemmeligheter, så en del av meg har lyst til å si klapp igjen og den andre vil strekke hendene gjennom skjermen og filleriste ordene ut av dem.

Selvsagt er det mye positivt med Facebook også. Det er lettere å treffe på gamle kjente. Man kan hoppe over de overfladiske frasene, fordi man allerede vet at hun har to barn og bor i Asker og jobber i interiørbutikk. Så kan man gå i dybden i stedet. Men det er ikke alltid like lett med en du bare treffer i såpebobla. Det kan være skummelt og rart å se hverandre uten filter.

Her om dagen støtte jeg på en gammel bekjent på toget. Vi lirte av hverandre floskler om vær og vind. Det meste om unger, sivilstatus, yrke, ferie, hytte og etterutdanning var jo delt på face likevel. Og intime betroelser føltes rart på et stappfullt tog. Vi vekslet knapt et ord. Samme kveld skrev hun på tidslinjen min:

– Hyggelig å treffe deg i dag. Du ser ikke en dag eldre ut enn sist. Og jeg beundrer alt du får til!

– Enig! Du så ut som en ungjente selv. Kaffe en dag?

– Gjerne!

(liker at du skrev gjerne)

Og slik går no de virtuelle dagan.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2017. Kristine skriver mer om moderne intimitet i boka «Nærhet i tastenes tid».