Slik feiler samfunnet i møte med rusavhengige

Gjennom ti år med =Oslo har vi hatt 1500 selgere. De har lært oss mye om Norges håndtering av rusavhengige. Her er noe av det som går galt.

Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri

1. Er traumatiserte, anses som umoralske

En typisk, rusavhengig Erlik-selger har opplevd noe traumatisk. Det kan være seksuelt misbruk eller annen mishandling, grov mobbing, egne barn som døde og så videre. Ett traume kommer sjelden alene. Mange ble misforstått på skolen på grunn av udiagnostisert ADHD eller andre lidelser. Noen fant selv ut at amfetamin demper symptomer på ADHD. I dag får folk med ADHD-diagnose medisiner som ligner amfetamin.

Mange Erlik-selgere begynte å ruse seg allerede som barn. De visste ikke om bedre måter å takle problemene sine på. Mange var omgitt av voksne som brukte piller, alkohol eller narkotika som «problemløsning». Samfunnet ser på rusmidlene og brukernes umoral som hovedproblemet, ikke bakenforliggende traumer. For brukerne er det omvendt: rusmidlene befrir dem fra andre problemer. I hvert fall føles det slik en stund.

2. Får en kriminell identitet

Mindreårige har lett tilgang til ulovlige stoffer. Dopselgere ber ikke om legitimasjon. Unge som bruker ulovlige stoffer, støtes vekk fra vanlige ungdomsmiljøer. Voksne advarer ungdom mot å være sammen med dem som bruker narkotika. Brukerne må søke tilflukt i narkotikamiljøet for å bli akseptert. Der finner de sin identitet.

Dopselgerne er ofte en del av et kriminelt nettverk, som de unge får kontakt med. De som bruker narkotika, er også kriminalisert. Når brukerne når den kriminelle lavalder, kan de i verste fall havne i fengsel. Der møter de mer erfarne lovbrytere, og går en god skole i kriminalitet. Noen blir tilbudt hardere stoffer enn de er vant til. Rundt 60 prosent av innsatte i norske fengsler har store rusproblemer. Mange av dem har lang trening i å skaffe stoff selv om de sitter i fengsel.

Noen klarer likevel å holde seg rusfrie under soning. De bør ikke være hjemløse. Da kan de bli løslatt med rekvisisjon til et hospits, der narkotikaen flyter. «Det har jeg opplevd 13 ganger,» sier =Oslo-selger Jan Ådne. En plass på hospits er ikke billigste boalternativ. Det koster kommunen opp mot 20 000 kroner i måneden. Å fengsle folk er enda dyrere. For en fengselsplass betaler samfunnet over 60 000 kroner i måneden. Når =Oslo-selgere havner i fengsel, skyldes det ofte ubetalte bøter for rusbruk og mindre forseelser. Noen må vente i flere år på å sone etter at dommen er avlagt. Det motiverer ikke til et mer konstruktivt liv.

3. Fratas plutselig legemidler

Ikke alle =Oslo-selgere har hatt en vanskelig oppvekst. En annen, vanlig inngangsport til rus, er ulykker eller alvorlig sykdom. Nina sier: «Etter en operasjon fikk jeg smertestillende piller som gjorde meg nervøs. Dermed fikk jeg valium. Egentlig var jeg skeptisk til piller, men legene så ikke noe alternativ, og da visste ikke jeg om noe. Da jeg var oppe i 30 piller om dagen, spurte jeg legen om jeg virkelig skulle ha så mye. Nei guri, fikk jeg høre. Så skrev de ’medikamenmisbruker’ på alle papirene mine. Plutselig fikk jeg ikke noe. Da måtte jeg ut på det svarte markedet.»

Å bråstoppe med tunge medisiner kan være farlig. Å medisinere seg selv når lovlig tilgang plutselig stopper, er helt logisk. Mange skulle ønske de fikk hjelp til å trappe ned på vanedannende medisiner fra helsevesenet. Altfor mange møter en moralisme som forverrer rusproblemet deres, isteden for fornuftige tiltak. Når de endelig får en behandlingsplass, må de først inn til avrusning på sykehus. Mellom avrusning og behandling kan det være ventetid. Da risikerer den avrusede pasienten å bli sendt på hospits(!) for å vente blant mennesker i aktiv rus.

4. Behandling mot sin hensikt

Etter hvert har Norge fått mange tiltak for rusavhengige. Noen kan oppleves som en bjørnetjeneste. Hans forteller: «Etter at jeg kom til Lillestrøm, har jeg hatt minst tjue forskjellige ruskonsulenter. Den ene vet ikke hva den andre driver med.» Olav sier: «Det å gå rundt som en kasteball og være avhengig av å sitte på kontorer og skrive søknader, og prate og prate og prate i ansvarsgrupper og stadig nye opplegg… Det hjelper ikke enkeltmennesket til å få bedre kontroll over livet. De fleste ønsker å kunne bestemme over eget liv. Da må man først og fremst tjene sine egne penger. Min metode i dag er å selge gatemagasin.»

Mange av selgerne våre har fått hjelp av medisiner som metadon. Men mangel på individuell oppfølging er et problem. Noen skjønner ikke hvorfor staten vil gjøre dem avhengige av et nytt stoff, som de opplever som hardere enn heroin. Noen får store bivirkninger av metadon, uten at de blir hørt og tilbudt alternativer. Noen blir nektet metadon helt til de havner på sykehus av mer «verdige» årsaker enn rus. Da må de medisineres for å takle oppholdet og unngå invalidiserende abstinenser.

Pål sier: «Jeg fikk metadon i to måneder på sykehus. Da jeg skulle dra fra sykehuset, måtte jeg krangle meg til en nedtrapping. De hadde tenkt å slippe meg rett ut, med knekt fot, knekt arm og ikke noe sted å bo. Isteden sendte de meg til et sted med nulltoleranse for rus. Der ble jeg kasta ut på grunn av små pupiller, noe man får av metadon.»

5. Lite kunnskap om langtidseffekter

Langvarig rusbehandling i institusjon gir mange en god pause fra gatelivet. Forskning som ser på langtidseffekten av slik behandling fins nesten ikke. En av få store undersøkelser (Ravndal 1995) fulgte pasienter ved Veksthuset i Oslo over flere år. Bare 20 prosent fullførte hele programmet på halvannet år. Av disse igjen, var cirka en tredel rusfrie eller hadde kun et lite misbruk fem år senere. Mange blir kastet ut av behandling når de «sprekker» og bruker rusmidler. Flere har påpekt at en diabetiker ikke mister insulinen når han spiser sukker. Hvorfor mister rusavhengige retten til hjelp når de viser symptomer på sin egen sykdom?

Alle vil ha behandlingsinstitusjoner av høy kvalitet. Men hva vil det si? Det er krevende å måle om en behandling gjør folk rusfrie på lang sikt. Når penger skal bevilges til behandlingsplasser, er det andre ting som teller. Et sentralt kriterium er frafall. Institusjonene må vise til at mange fullfører programmet. Kort behandlingstid gjør at flere fullfører. Tendensen i dagens rusomsorg, er at langtidsplasser legges ned til fordel for korttidsplasser. Michael sier: «Jeg har vært mange ganger til behandling en måned eller to. Jeg kaller det kaffeterapi. Du sitter rolig og får medisiner tre ganger om dagen. Kanskje går du tur. Jeg lærte ikke noe av det. Når jeg kom ut, bodde jeg hos venner og kjente. Dermed sprakk jeg igjen.»

6. Sviktende ettervern

Det rusavhengige livet er myteomspunnet. En myte sier at det bare gjelder å bli rusfri. Da snur livet, og blir permanent mye bedre. Slik er det ikke i virkeligheten. Nesten alle =Oslo-selgere har rusfrie perioder. Rusfri er sjelden noe man blir en gang for alle. Noen av selgerne våre levde vanlige liv i årevis før de fikk tilbakefall. Mange sprekker når livet blir vanskelig. Hansi sier: «Jeg var nykter i fem år, men så døde kona mi i barsel. Da var det rett utpå igjen.»

Da vi begynte å lage gatemagasin, likte vi å skrive om de som ble rusfrie. Vi besøkte folk i langtidsbehandling, på steder som var rene idyller. Folk som noen måneder før slepte seg gatelangs, så friske ut. De stelte dyr, vasket gulv og leste tykke bøker. Ansatte og innlagte var som en stor familie. Vi som kom for å skrive om dem, hadde nesten ikke lyst til å dra hjem. Ronny satte ord på tankene våre: «Her blir du møtt med kjærlighet. Moren min opplevde det samme da hun kom hit på besøk. Hun sa at alle burde gått gjennom dette programmet, selv om de ikke har rusproblemer.»

Flere ganger skrev vi om =Oslo-selgere som var blitt rusfrie. Når bladet med gladsaken kom fra trykkeriet, kunne selgeren være tilbake i rusmiljøet. Etter opphold på et idyllisk behandlingssted, venter hverdagen. Uten skikkelig ettervern, kan enhver rusbehandling være bortkastet. Simon sier: «Norge bruker x antall milliarder på rehabilitering av narkomane. På meg har vi brukt 22 år, og enda fins det ikke et vettugt ettervernstilbud.»

De som ble møtt med kjærlighet på en «behandlingsgård» langt fra Oslo S, møter noe helt annet når de kommer ut. Først prøver de å holde seg rusfrie. Men livet er ikke plutselig blitt bedre. Oftest har de ingen jobb, ingen rusfrie venner og ingen ordentlig bolig. Rusfriheten blir en passiv og ensom tilværelse. Da blir det lett å velge gamle venner, og det mer aktive livet på gata. Der får de sin gamle identitet tilbake, godt hjulpet av politi og vektere.

7. Det harde livet på gata

I 40 år har ordensmakten fått beskjed om å jage folk som ser ut til å bruke narkotika. Alt fra hester til vannslanger er brukt for å spre rusmiljøet. Dessuten kan slitne mennesker bli fratatt dosen de har skrapt sammen penger til. Da må de skaffe penger på nytt, mens de er syke av abstinenser. Den raskeste metoden er kriminalitet. Det mest nærliggende er å selge dop.

Jo mer politiet aksjonerer mot de rusavhengige, jo raskere må de handle stoff. Det gjør det vanskelig å sjekke hva de kjøper. Såkalt heroin eller amfetamin kan inneholde hva som helst. Gatestoff har som regel bare en liten prosent av virkestoffet. Resten kan være alt fra rottegift til kanel. Av og til inneholder stoffet noe som er farlig å sprøyte rett inn i årene. Andre ganger er det uvanlig rent, og vanskelig å beregne riktig dose av.

Gatelivet gir mange helseproblemer som ikke primært skyldes narkotika. Lite søvn, dårlig ernæring og stress er hverdagen. =Oslo-selgere kan ha store mentale ressurser, men de har ikke tid til å bruke dem. Alt handler om å skaffe penger til neste dose. De kaller det ikke heroin. De kaller det en «friskmelding». Noen kjenner ikke noe annet liv. Alt de føler at de mestrer, og alle som anerkjenner dem, er knyttet til rusmiljøet. Den psykiske avhengigheten kan være sterkere enn den fysiske.

8. Det samme hjelper ikke alle

Ingen politikk kan gjøre alle rusfrie. Men det fins løsninger som minimerer skadene både for de rusavhengige og for samfunnet. Alt fra metadon til yoga har hjulpet våre selgere. Det samme hjelper ikke for alle. Dagfrid sier: «Jeg passer ikke inn i en mal som skal passe mange andre, særlig ikke når de som har laget malen aldri har vært på gata».

Eddi sier: «Jeg har vært veldig heldig. Fikk en psykolog som evaluerte meg og fant ut hva jeg trengte, med tanke på min bakgrunn. En kompis av meg har prøvd å bli rusfri gjennom behandling tjue ganger. Det fins folk som har gått på heroin siden det kom til Norge på 1970-tallet. De har prøvd alt som er av hjelp. De som ikke kommer noen vei burde få heroin på resept. Da slipper de å gå på Plata hver dag og henge i et råttent miljø.»

9. Moralismen som dreper

Europeisk overvåkningssenter for narkotika og narkotikamisbruk kartlegger narkotikarelaterte dødsfall i 30 europeiske land. Bare Estland har flere årlige dødsfall enn Norge i forhold til innbyggertall (rapport fra 2014). Den belgiske psykiateren Marc Reisinger har lenge engasjert seg i europeisk narkotikapolitikk. Da =Oslo møtte ham, påpekte han at Norge anser sine rusavhengige som spesielle. Det gjør vi ikke med folk som har andre lidelser. Der stoler vi på forskning og erfaringer fra andre land. Men norsk ruspolitikk styres ofte av moralisme. Det blir viktigere for makthaverne å ri egne kjepphester, enn å finne ut hva som trengs.

Margreth Olin regisserte filmen «Engelen», om rusavhengighet. Da filmen kom, sa hun til =Oslo: «Heroinavhengige jeg har møtt beskriver heroin som en engel. De står i en virkelighet som er umulig å forholde seg til. Heroin løfter dem bort, så de klarer å leve». =Oslo-selger Jan Ove sier det samme: «Har du smerter i tankene, og ting er dønn håpløst, er det jævla greit å hvile seg på heroin for ikke å bli stein tullete.» =Oslo-selger Rikke har kalt stoffet «den eneste tryggheten jeg kjenner».

Skal vi hjelpe Jan Ove og Rikke, kan vi ikke demonisere engelen deres. «Hvorfor moraliserer vi, istedenfor å gå nøkternt inn og se hva rusavhengige trenger?» sa Olin videre. «Ofte sitter de med svaret selv, men noen har glemt å spørre dem. Rus fyller en funksjon i menneskers liv. Uten den, står ofte bare naken angst tilbake. Vi må gi en erstatning. Medisin og aktiviteter hvor den enkelte får positive livserfaringer.»

Tidligere =Oslo-selger Dagfrid har vært rusfri en stund, og har fått en annen jobb. Hun sier: «Folk som er selvskadere i utgangspunktet trenger ikke å få høre at de ikke er noe verdt. Man må tørre å gi tillit til et menneske som har vært lenge nede. Ingen vet at de er gode før noen har fortalt dem det. Så kommer det med ansvar etter hvert. Det er en langsom prosess, men det er bedre enn at folk dauer som fluer.»