Slik får du teknologisk hjerteinfarkt

«Jeg kommer ikke inn på fortnite-kontoen min!». Minstemann kommer løpende ut i stua. Tårene renner nedover kinnene hans. Han er knust. Imperiet hans er knust. Alt han har bygget opp på Fortnite, brukt oppsparte lommepenger på, er utilgjengelig.

– Jeg skal hjelpe deg, sier jeg.

Uvitende om hvilket teknologisk snøskred det skal utløse.

Først prøver jeg å skrive inn ulike passord. Men ingen av dem virker. Jeg slenger inn et fresende: «Kan du ikke ha likt passord på alt du har?» Men nei, det er uaktuelt, de gamle passordene er blitt for barnslige. Så 2018, liksom.

Det er ingen vei utenom: Vi må lage en ny konto, og kjøpe tingene han har mistet på nytt. Jeg logger meg inn i Play-butikken. Ja, det er kronglete å gjøre det hver gang man skal ha noe, og vi så oss nødt til det – etter at minstemann hadde funnet funksjonen der man kunne kjøpe alt med et enkelt fingeravtrykk. Da løp pengene raskt – og de var ikke virtuelle, for å si det sånn.

Under over alle undre: Jeg husker min manns passord! For det er han som har Apple-kontoen på min sønns mobil (eller noe sånt). Jeg betaler det jeg skal med bankkortet mitt. Så får vi huske å trekke det av kontoen til minstemann etter hvert. Hvis vi bare husker hvordan vi kommer oss inn i den nettbanken.

Dette slår aldri feil: Jeg klarer ikke å kjøpe noe med kortet på første forsøk. Enten trykker jeg feil på kontonummeret, glemmer de tre «CVC»-numrene, eller haker av feil utløpsdato. Men dette er som vanlig «skurr» å regne – jeg blir nesten mer mistenksom de gangene det går med en gang. Skal det virkelig være så enkelt å kjøpe noe?

Jeg har foreløpig kjøpt noe «skins», og nå er det visst noe «weebucks» jeg skal ha. Jeg finner frem kortet igjen. Men hva skjer? Kortet belastes automatisk når jeg trykker kjøp.

Så nå ligger altså mitt kredittkort permanent inne på min manns play-konto.

Jeg har ikke tid til å fikse dette nå, sier han når jeg ringer og forteller ham det. Det er noe med serveren på jobben, alt har kræsjet. Men det ordner seg nok, sier han. Dessuten kan han bare vippse meg pengene etter å ha kjøpt noe i play-butikken?

Vipps, ja. Det må jeg installere igjen. Har glemt det etter at jeg kjøpte meg ny mobil.

Så kommer kvelden. Endelig er det teknologiske snøskredet over, uten at noen har omkommet, og ungene er i seng.

Jeg skrur på tv-en, vi lener oss tilbake og gjør oss klare for gullrekka. Så plutselig kommer det en kattevideo opp på skjermen. Hva i all verden skjer nå?

Snart oppdager vi synderen. Eldstemann ligger under dyna og smugkikker på YouTube, og på en eller annen måte har han klart å koble den opp mot tv-en. Det samme skjedde da vi var hjemme i jula, og bestefar skulle se nyhetene. Stadig ble han avbrutt av absurde videoer, så han trodde romvesener var i ferd med å ta over tv-en.

Du må skifte kanal, sier mannen min.

Jeg klarer ikke.

Det er bare å trykke på «group».

Group?

Åh, du bruker jo feil fjernkontroll! Den der er til lyden.

Endelig får jeg skiftet kanal, og blar meg apatisk gjennom alle kanalene. Vi har tusenvis, og ingenting fenger. Det føles ut som om vi har sett alt før. Kanskje det er noe på Netflix?

Men hva var passordet der igjen?

Brått er jeg i en spiral av ulike mailadresser og passord, der enten adressen eller passordet er feil, eller de stemmer ikke overens, og brått er google inne med sine paranoide utsagn: «Vi har sporet mistenkelig aktivitet …»

Aargh, jeg skal gi deg mistenkelig aktivitet, roper jeg. Og gubben går og legger seg.

Jeg blir sittende og puste – er redd jeg er i ferd med å få teknologisk hjerteinfarkt (tipper det snart er en diagnose). Noe beroligende, tenker jeg, og finner et program om jorden. Hvorfor er vi her, spør programlederen. Hvem er vi? Er det liv på andre planeter? Og hva er meningen med det hele?

Men før jeg rekker å reflektere over dette, svarer programlederen seg selv: Ja, vi kan tenke slik, vi mennesker. Men langt oftere er vi opptatt av det største spørsmålet: Hva skal vi ha til middag?

Jeg begynner å gruble. Ja, hva skal vi egentlig ha til middag i morgen?

Så kommer jeg på: Jeg har jo en egen middagsapp! Men vent litt, den var på den andre mobilen. Jeg får laste den ned igjen. Hvis jeg har plass. Ellers får jeg bare slette noen av bildene jeg har tatt, som jeg har tenkt skal bli album i bokhyllen en dag, men som foreløpig ligger og tar opp plass på mac-en og eksterne harddisker, sammen med tusenvis av bilder fra andre kameraer og mobiler.

Jeg slår av lysene med fjernkontrollen, skrur av det elektriske varmeteppet og kryper under dyna. Setter klokka på ringing i tre økter. Og griper boka på nattbordet. Papirboka. Ikke noe lesebrett her, nei. Det er noe med å kjenne papiret gjennom fingrene, ikke sant?

Ah, jeg kjenner pulsen senke seg allerede. Helt til jeg kjenner at en side er halvt revet bort. Og det er noe klissete på omslaget som limer seg til fingrene. Pokker, ungene må ha vært her inne igjen! Nå, hvordan laster jeg opp en ny versjon?

Nei, alt var visst ikke bedre før heller.

Kristine Storli Henningsen er fast spaltist i =Oslo og aktuell med boka «Nærhet i tastenes tid».