Vi var tre kamerater som skulle ta nattoget fra Oslo til Trondheim. Ved siden av oss satt to små barn og en eldre dame. Når de går ut på perrongen, tar jeg veska hennes. Så går jeg inn på en sovekupé og tømmer ut alt: 2-3000 kroner i kontanter, et fullt sjekkhefte og ett som er nesten fullt. Senere løser jeg ut alle sjekkene med min egen ID. Jeg kunne ikke få pengene i kontanter. De ble satt inn på kontoen min, og jeg tok dem ut med en gang. Dermed førte flere spor tilbake til meg.
Jeg måtte tilstå på alle punkter. Hadde jeg ikke vært hekta på heroin, ville jeg aldri gjort en slik forbrytelse. Det sa jeg i Trondheim tingrett. Jeg angra veldig. Jeg håpet virkelig at den gamle damen fikk igjen pengene på forsikringen.
Da jeg hadde avgitt min forklaring, skjedde det noe utrolig. Damen trakk anmeldelsen, selv om det var snakk om over 800 000 kroner. Hun snakket rett til meg, og veldig personlig. Hun var en svært livskraftig og klok dame på 85 år. Hun appellerte til aktor:
«Jeg har ingen arvinger. Ikke ta fra meg det å kunne gi denne unge mannen en ny sjanse. Jeg har ikke mange år igjen å leve. Jeg ser og hører på ham at det bor noe i ham».
De kunne opprettholdt en anmeldelse på vegne av staten. Men damen nådde inn til hjerterota på aktor også. Det var sterke ord, det skal jeg love deg. Jeg fikk prøvetid, en betinget dom. Gjorde jeg noe galt de neste to årene, måtte jeg sonet seks måneder i fengsel.
Jeg ble venn med den eldre damen. Vi var ute og spiste, og jeg fikk komme på besøk til henne. Vi skrev brev til hverandre som jeg har tatt vare på. Da jeg var i rusbehandling på Ulvin, hadde jeg med meg to av brevene fra henne. De lå alltid på innerlomma nærmest hjertet. Kall meg gjerne overtroisk, men for meg var det godt å ha dem der.
Jeg trodde hun skulle leve i ti-femten år til. Men hun levde bare i tre. Jeg har vært på graven hennes flere ganger. Jeg har lært noe om døden. Det kan skje veldig fort. Jeg har prøvd å sette meg inn i prosessen – leverflekker på hendene, sirkulasjonssvikt… Her i Norge synes jeg vi har hermetisert døden. Vi har pakka døden inn i gladpack. Jeg har snakket en del med forfatteren Erik Fosnes Hansen, og han har lært meg latin. «Memento mori», det betyr «husk at du skal dø». Det gjør livet litt mer verdifullt.
I fjor ble jeg vitne til et tyveri. En dame satt på en benk på Oslo S. Plutselig stakk en mann av gårde med veska hennes. Jeg løp etter ham, og sørget for at hun fikk veska tilbake. Bare noen billige øredobber manglet. Cathrine Ulrikson ville takke meg, men hun visste ikke navnet mitt. =Oslo satte henne i kontakt med meg. Det ble oppslag i Aftenposten. Den gang sa jeg ikke hvem Cathrine egentlig kunne takke. Nemlig den gamle damen jeg ble kjent med da jeg stjal veska hennes. Hennes oppførsel mot meg den gangen, gjør at jeg nå hjelper folk isteden for å stjele.
***
Hendelsen på nattoget skjedde i 1998, og Ståle løp etter tyven i 2012. Han fortalte historien til =Oslos journalist Kari Bu, som skrev den ned til Erliks påskebok 2013.
Det å lese artiklene her i nettmagasinet er helt gratis.
Ønsker du allikevel å støtte magasinselgerne våre med kroner 100?
Skriv ERLIKGAVE i en SMS, og sende den til 2160.
Det er også mulig å gi en gave på konto: 5082 05 86570.
Les mer om hvordan du kan bidra her
Det å lese artiklene her i nettmagasinet er helt gratis.
Ønsker du allikevel å støtte magasinselgerne våre med kroner 100?
Skriv ERLIKGAVE i en SMS, og sende den til 2160.
Det er også mulig å gi en gave på konto: 5082 05 86570.
Les mer om hvordan du kan bidra her
Skjul denne meldingen
Søtt! Insulin! Jeg trenger insulin!
Man lærer av sine feil! Det er bare så synd at det skal til så alvorlige «feil» før man skjønner alvoret. Jeg har selv levd det livet men starter snart på mitt 7ende år som helt rusfri og mamma til en fantastisk gutt som er grunnen til at jeg kom helt utav det til slutt. Jeg syns det står respekt av at Ståle kom til det punktet at han velger å hjelpe i stedet for å stjele. Håper han seirer helt til slutt!
Døm ikke ut i fra de gangene man faller. Døm heller etter alle de gangene man faktisk har klart å reise seg og kjempe videre 🙂
Så mange tunge ting følger med dette livet, og jeg beundrer at man til tross for dette ikke lar seg lede inn resten av «elendigheten» som følger rusen. Klapp på skulderen til Ståle! Du er fin.
Det ER en vesentlig forskjell på å være et godt menneske med et rusproblem, enn et kynisk mennske med et rusproblem. Det ER en forskjell på å være god mot andre TROSS sitt rusproblem, enn å gi faen i alt og være til skade for andre. Kanskje damen forstod noe du ikke gjør, Morten fra Oslo? At Ståle fikk en ny sjanse til å leve livet sitt litt mer oppreist og med litt mer verdighet. Kanskje ikke noe de som legger verdien sin i jobbstillingen, penger og et sosialt nettverk kan forstå seg på. Men kanskje det ENESTE noen av oss andre har… Og kanskje den gamle damen, mot slutten av et givende og rikt liv, forstod at verdigheten kanskje også er det viktigste i et liv!
så godt å lese om deg, Ståle! Jeg vet jo at du er et hjertevarmt menneske og ikke en simpel tyv. Det gleder meg å vite at, på tross av mange års misbruk, bor det et medmenneske i deg. Æ heie på dæ, Ståle!!!
Som et svar til «morten fra oslo» noen ser et halvfult glass, noen et «nesten» tomt glass, jeg ser på det slik at personen har gått igjenom rehab, og har et annet syn på livet, og hva vet jeg, kansje han bruker metadon/subutex, men det viktigste er jo at mannen IKKE raner gamle damer 🙂
synes det var en flott historie som gir meg håp for menneskeheten 🙂
Så dette betyr at karen fikk en ny sjanse som han bruker på å selge =Oslo og dope seg fortsatt? Bare at nå raner han ikke gamle damer? Håper ikke dette stemmer