Slik ble jeg lurt av addiktologene

Samboeren min og jeg har voldsalarm og egen kontaktperson hos politiet. Det er fordi jeg har varslet om tidenes skandale i norsk rusomsorg. Det private foretaket Addictologi Akademiet drives nærmest som en sekt. Her skal du få høre hvordan jeg ble fanget i jerngrepet.

I 2011 jobbet jeg med vanskeligstilte ungdommer ved en institusjon. Vi hadde et seminar, og en addiktolog ble leid inn som foredragsholder. Det vil si, en som skulle være ekspert på avhengighet.

Addiktologien ble oppfunnet i Sverige, av Thorbjörn Fjällstrøm. Det er en blanding av 12-trinnsmetoden (kjent fra Anonyme Alkoholikere), vestlig psykologi og vediske, religiøse dogmer.

Den norske addiktologen snakket om noe han kalte matriser i foredraget sitt. Det er et verktøy for å gjennomskue alt som foregår i verden, inkludert personligheten til den rusavhengige. Han beskrev hva som kjennetegnet en misbrukspersonlighet. Det var blant annet ønsket om kortsiktig lykke, og ønsket om å ha rett.

Jeg kjente meg selvsagt igjen i beskrivelsen av menneskelige svakheter og behov. Addiktologen beskrev egenskaper som er helt vanlige hos de fleste, rusavhengige eller ei.

På dette tidspunktet hadde jeg vært rusfri i noen år, etter en vanskelig oppvekst. Jeg hadde fått orden på livet. Det eneste jeg manglet var en utdanning. Vitnemålet mitt fra skolen var mangelfullt. Addiktologi kunne jeg studere uten å måtte ta videregående på nytt.

Jeg kontaktet Addictologi Akademiet, som ble ledet av addiktologen jeg traff på seminaret. De tilbød utdanning på Hurumlandet og terapigrupper i Oslo. Jeg sendte dem en e-post, og ble kalt inn til inntakssamtale. Da jeg kom ut fra møtet, hadde jeg signert kontrakt for seks måneder med gruppeterapi. Det var viktig at jeg gikk i en såkalt prosessgruppe under utdanningen.

Jeg møtte opp i gruppen to og en halv time i uka. Som regel satt vi en time på overtid. Lederen hadde mye han ville ta opp. Han og de andre snakket et eget «stammespråk», med ord og uttrykk fra addiktologien. I begynnelsen merket jeg gode effekter av å gå i gruppen. Jeg ble flinkere til å snakke i forsamlinger. Etter hvert var det mye som skurret.

Jeg fikk høre at jeg krenket og misbrukte mennesker, smisket og manipulerte. Siden jeg ikke innså dette selv, ble jeg kalt psykotisk. Alle deltakerne fikk høre slike ting om seg selv. Alle var livredde for å bli hengt ut. Stadig vekk ble hele gruppen satt opp mot en enkeltperson. Det var vanlig at folk ble stempet som sosiopat eller psykopat. Snart handlet hele den såkalte terapien om defektene mine. Jeg ble bedt om å «sette grenser» for alle jeg kjente som ikke var tilknyttet Akademiet.

Jeg holdt ut, fordi jeg så gjerne ville ha en utdanning. Pensum var noe for seg selv. Hovedboka het «Addiktologi: läran om bindingar». Der sto det at de fleste mennesker på kloden lider av sykdommen dysavhengighet. Bare de som gikk på Addictologi Akademiet tok ansvar for sykdommen sin. Det sa de i hvert fall der.

En annen pensumbok het «Nya kärlekens dysberoende». Begge bøkene er skrevet av addiktologiens grunnlegger, Thorbjörn Fjällström. Fjällström hevder at homoseksualitet ofte handler om en sexavhengig misbrukspersonlighet. Når denne personligheten tiltrekkes av sitt eget kjønn, skyldes det narsisisme. I en video på YouTube hevder Fjällström også at onani gjør deg besatt av deg selv, gir deg angst for fremtiden og øker faren for selvmord.

Torbjörn Fjällstrøm og kona Helena etablerte Korpberget Behandlingscenter i Sverige på 1980-tallet. Jeg har selv deltatt på workshops der. Fjällström bruker en utradisjonell metode for å få svar på viktige spørsmål. Han kaster mynter, etter oppskrift fra den 2800 år gamle kinesiske teksten I Ching. I utdanningen lærte vi at vi skulle gjøre det samme. En rusterapeut trenger kanskje svar på om noen oppbevarer rusmidler på rommet sitt. Da er det bare å kaste en mynt!

Noen få svenske journalister har konfrontert Thorbjörn Fjällström. Ellers har jeg inntrykk av at addiktologien er ganske anerkjent i Sverige. Mange svenske kommuner sender heroinavhengige til Korpberget.

Jeg måtte gjennom ganske mye pensum for å bli addiktolog. Alt handlet om sykdom. En viktig del av studiet var å skrive såkalte bokrefleksjoner. De skulle handle om hva vi kjente oss igjen i fra bøkene. Etter hvert trodde jeg at alt jeg leste gjaldt meg, selv om det ikke stemte. Hele utdanningen handler om å sykeliggjøre studentene. Vil du ha gode karakterer må du innrømme hvor syk du er. Gjør du ikke det, blir du kalt hovmodig.

Utdanningen ble fremstilt som en svært anerkjent, ny fagretning. Jeg hadde bestemt meg for å fullføre, selv om jeg stusset over det jeg leste. I gruppeterapien fikk jeg ofte høre at samboeren min, Nina, var svært syk. Det kunne addiktologen som ledet gruppen fastslå, selv om han aldri hadde møtt henne. Det var særlig viktig at jeg satte grenser for henne.

Nina er sykepleier, og har en helt annen bakgrunn enn meg. Hun hadde en god oppvekst, og har aldri hatt rusproblemer. Addiktologen mente at Nina sto i veien for min tilfriskning. Skulle jeg bli friskere, måtte også hun inn i Akademiet.

Hjemme begynte jeg å sette grenser for Ninas «sykdom». Jeg hadde vært rusavhengig, dermed led hun av sykdommen medavhengighet. Akademiet ga meg veiledning i hvordan jeg skulle behandle henne. Ville hun snakke om noe personlig, skulle jeg si at hun måtte ta ansvar for det selv. Jeg begynte å møte Nina slik addiktologen møtte meg. Det skapte selvsagt konflikter mellom oss.

Til slutt sa Nina at hun ikke orket mer. Jeg fikk beskjed om å si det samme tilbake. Min trussel om å forlate henne gjorde at hun ga etter. Hun begynte i prosessgruppe ved Addictologi Akademiet. Der snakket hun om hvilket helvete det var å leve med meg. Og det var jo sant på den tiden. Hun fikk støtte fra Akademiet, og jeg ble skjøvet ut i kulda. Nina fikk beskjed om at hun måtte flytte fra meg. En liten stund bodde hun hos søsteren sin.

Etter halvannet år ved Akademiet hadde jeg mye å tape på å slutte. Jeg hadde betalt for dyre kurs og grupper. Jeg hadde brutt kontakten med alle jeg kjente på utsiden. Jeg var sykmeldt fra institusjonen jeg jobbet ved.

Da tilbød addiktologen meg jobb i Det Norske Kartselskapet. Det vil si, jeg ble både tilbudt og presset til å begynne å jobbe der. Hvis jeg ikke adlød, ville jeg ende opp ensom, havne i fengsel, på institusjon eller rett og slett dø. Lederen for Addictologi Akademiet kom gjerne med slike trusler for å unngå at folk forlot Akademiet. Han mente at jeg trengte å jobbe i en sunn og frisk bedrift.

Kartselskapet er en nær samarbeidspartner av Addictologi Akademiet. Lederen for Akademiet er også leder for kartselskapets ledergruppe. Selskapet driver med telefonsalg til bedrifter. Produktet er en digital tegnestift på en kartportal – som ingen bruker. Utad framstår kartselskapet som en god mulighet til å skaffe seg jobb, for folk med avhengighetsproblematikk.

Jeg fikk opplæring i hvordan jeg skulle selge. Den beste metoden ble kalt «som om». Du ringer og opptrer som om bedriften allerede har tjenesten. Store bedrifter har ikke alltid oversikt over avtalene sine. Får de høre at de allerede har en avtale med kartselskapet, vil de kanskje si den opp. Min oppgave var da å si: «Ok, da sender jeg en sluttfaktura».

Så gjaldt det å få personen i den andre enden til å si de rette tingene.

«Ønsker du at jeg skal kontakte deg til neste år, for å gjøre noen endringer?» spurte jeg.

«Nei,» svarte sannsynligvis kunden.

«Ok, da lar jeg det ligge slik det er. Så tar du kontakt hvis du vil gjøre endringer. Da sender jeg deg en faktura på 6900».

Alle samtaler blir tatt opp, slik at den siste delen av samtalen kan brukes som bevis senere. Da høres det ut som om bedriften har godkjent en løpende avtale med kartselskapet. Det hadde vært umulig å selge inn karttjenesten ved å spørre om bedriften var interessert i den.

Alle som jobber i kartselskapet tar i hvert fall 70 telefonsamtaler per dag. Med ti ansatte blir det 70 000 bedrifter i løpet av 100 arbeidsdager. De sier at de bruker et inkassoselskap. Det gjør de ikke. De prøver bare å true med inkasso. Ingen av de som jobber i Det Norske Kartselskapet liker å sitte og juge. Det er det bare den kvinnelige sjefen som liker.

Det meste jeg fikk utbetalt på en måned, var 23 000 kroner. Da jobbet jeg fra sju om morgenen til elleve om kvelden. I fem måneder holdt jeg ut. Det føltes helt jævlig. Det var ekstrem kontroll. Jeg ble pålagt å snakke med veilederen min hver dag.

Jeg øynet håp om å lære noe da jeg ble med i selskapets ledergruppe. Vi skulle på lederutviklingstur til Miami. Vi fløy på business class. Tror du det ble noe lederutvikling? Nei, addiktologen og sjefen for kartselskapet gikk rundt i byen og shoppet for flere titalls tusen kroner!

Nå hadde jeg mistet all tro på kartselskapet. Jeg benyttet anledningen til å dykke, slik jeg pleier når jeg er på ferie. Jeg øvde meg på å holde pusten under vann. Rekorden min var 4 minutter og 36 sekunder. Da jeg fortalte det til addiktologen, mente han at jeg ruset meg på surstoffmangel. Det eneste «faglige» innholdet på turen var en omvisning på en 12-trinnsklinikk. Det Norske Kartselskapet kaller seg for øvrig en 12-trinnsbedrift.

Da vi kom tilbake til Norge begynte jeg å stille kritiske spørsmål. Hvorfor er det ingen bedrifter som kontakter oss og vil ha produktet vårt? Hvorfor ringer de bare til oss for å klage? Jeg konfronterte den kvinnelige sjefen med dette. Da fikk jeg høre at jeg ikke visste hva telefonsalg dreide seg om. Samme kveld ringte addiktologen meg og skrek i telefonen. Jeg hadde krenket hans moral ved å kritisere kartselskapet. Dagen etter kom jeg ikke på jobb. Hele kroppen min strittet imot.

På dette tidspunktet var samboeren min, Nina, blitt indoktrinert. Hun gikk både i prosessgruppe og utdanning ved Akademiet. Sjefen for kartselskapet var veilederen hennes, og hun hadde dermed full kontroll over meg. Da jeg kom på avskjedsmøte i kartselskapet, ble jeg anklaget for å være veldig syk. Nina måtte ta avstand fra meg, for å gjøre seg «sterk» nok til å avslutte forholdet. Hun bebreidet meg for å ikke ta ansvar for sykdommen min.

Jeg tenkte at jeg måtte få Nina ut av Addictologi Akademiet. Jeg skrev en lang mail til henne om alt jeg hadde opplevd gjennom tre år. Jeg beskrev hvordan lederne hadde satt oss to opp mot hverandre for å få kontroll.

«Du trenger ikke å snakke mer med meg,» skrev jeg. «Men snakk i hvert fall med noen utenfor Akademiet om det du har opplevd».

Nina fulgte rådet mitt, etter å ha spurt prosessgruppa om hun fikk lov å besøke foreldrene sine.

Min kjære samboer skjønte alvoret. Hun brøt all kontakt med Akademiet. Da fikk hun høre at hun sto ansvarlig for min kommende død. Å bryte med Akademiet betydde at du var fortapt. Først fikk Nina hyggelige avskjedsmeldinger fra noen i prosessgruppen sin. Så fikk de beskjed om hva de skulle si til henne. Da kalte de henne en drittkjerring. Å hetse utbrytere er en viktig del av den sosiale kontrollen ved Akademiet. Dette er typisk for sekteriske samfunn.

I slutten av 2013 hadde Aftenposten en artikkelserie om skattepenger som går til svindel. Gjennom dette arbeidet oppdaget de Det Norske Kartselskapet. Flere kunder hadde anmeldt selskapet. Ahus hadde kastet bort 3,6 millioner på karttjenesten. Oslo universitetssykehus hadde brukt 1,3 millioner før noen reagerte. Kartselskapet fikk seg en smell etter denne omtalen. De gikk ned fra 24 til 14 millioner i årlig omsetning.

I høst holdt jeg et foredrag ved VID vitenskapelige høgskole. Jeg fortalte om opplevelsene mine ved Addictologi Akademiet. I salen satt også folk med tilknytning til Akademiet. De kom med personangrep mot meg da jeg åpnet for spørsmål. Det ble dårlig stemning, og andre tilhørere ble redde. Flere forlot arrangementet i frykt for at det skulle ende med vold. Vi måtte avslutte tidligere enn planlagt. Jeg anmeldte denne hendelsen. Jeg opplevde den som et forsøk på å påvirke meg som vitne og sabotere hele arrangementet. Jeg vitnet da på vegne av en fornærmet i en arbeidsrettssak mot Det Norske Kartselskapet.

Jeg har lenge mottatt ulike former for trusler. Et tidligere medlem av Akademiet fortalte meg at en privatetterforsker fikk 300 000 kroner for å overvåke meg. Etter det ble jeg forsiktig med hva jeg sa i telefonen. VG har fått tilsendt grove påstander om meg som ikke stemmer. Noen ved Akademiet fikk snusen i gravesaken deres før den kom på trykk. Avisa har full oversikt over mitt strafferegister og vet at jeg ikke har gjort det jeg blir beskyldt for.

VG har brukt store ressurser på å granske Addictologi Akademiet over lang tid. Journalistene er sjokkert og overveldet over saken. Nå håper jeg at hele miljøet brytes opp. Lederne må forhindres i å skade flere mennesker.

Siden starten i 2007 vil jeg anslå at flere hundre klienter har vært gjennom systemet ved Akademiet. Nå er det cirka tredve igjen. Seks av dem jobber i kartselskapet. Alt de tjener bruker de på Akademiets kurs og prosessgrupper. De får høre at de blir bedre selgere av å ta flere kurs i addiktologi. Mange av dem har mye kredittgjeld.

Addictologi Akademiet har et fiendebilde som omfatter hele samfunnet. I særdeleshet retter sinnet seg mot media, psykiatri, psykofarmaka og utbrytere fra Akademiet. Jeg begynner å bli vant til trusler og trakassering. Nina og jeg har en egen kontaktperson hos politiet som jobber med trusselutsatte. De tar denne saken veldig alvorlig.

Det er litt over tre år siden jeg brøt ut. Da hadde jeg brukt cirka 300 000 kroner på terapi og utdanning. Nina brukte cirka 150 000 kroner. De fleste som går der nå, betaler opp mot 10 000 kroner i måneden for ulike tjenester. Noen får beskjed om at de er så syke at de må gå i prosessgruppe flere ganger i uka. Noen må ta studiet på nytt, av samme grunn. Skal du gjøre alt du blir anbefalt, kan det koste deg rundt 200 000 i året.

Akademiet mottar ikke statsstøtte, men Nav har betalt kurs for enkelte medlemmer. Lederen ved Addictologi Akademiet har holdt foredrag for alt fra fengsler til næringsliv og Norsk Narkotikapolitiforening. Akademiet er lenge blitt kritisert for å tilby «mastergrad» på falskt grunnlag, gjennom noe de kaller Fria Universitetet Norden.

Jeg har virkelig prøvd å se noe nyttig i addiktologien. Da jeg skulle praktisere det jeg hadde lært med klienter, skjønte jeg at «faget» var ubrukelig. Det meste av det vanlige folk driver med blir sykeliggjort. Det kan være å se på film, å spise godteri eller tenke på sex. Til og med trening er sykt. Du skal avstå fra all «kortsiktig, energiskapende atferd». Du skal til og med avstå fra redsel!

Det eneste addiktologien kan brukes til, er å skaffe seg makt over andre mennesker. I prosessgruppa måtte jeg dele mine mest personlige tanker og følelser, altså synder. Jeg måtte også vedkjenne meg tanker, følelser og gjerninger som ikke har rot i virkeligheten. Det de andre fikk vite om meg, ble brukt mot meg senere. De visste om ting jeg hadde gjort som ikke var bra.

Mine småkriminelle handlinger skjedde for mer enn ti år siden. Hadde jeg vært en potensiell drapsmann, som lederen ved Akademiet påstår, hadde han ikke levd i dag. Da hadde jeg gjort opp med Akademiet på annet vis enn ved å gå ut i media. Mange tidligere medlemmer av Akademiet har en ganske rufsete historie. Men kampen vi kjemper nå er ikke et gjengoppgjør. Jeg har rådført meg med jurister så vi kan gjøre dette skikkelig.

En av dem som har gått til sak mot Akademiet, hadde en svært ubehagelig opplevelse i sommer. Han ble oppringt av et «blomsterbud». Da han møtte «budet» i oppgangen hjemme, ble han slått ned. I likhet med meg, vitner han på vegne av fornærmede i arbeidsrettssaken. Han har anmeldt forholdet.

Vi er ganske mange som samarbeider om å få stoppet Addictologi Akademiet. I 2015 ble vi kontaktet av NRK, som laget en sak til Dagsrevyen. Der fortalte tidligere klienter at Akademiet hadde manipulert dem til å bryte med familiene sine, og til å dikte opp traumer fra barndommen. Først i forbindelse med denne reportasjen, begynte de svenske addiktologene å ta avstand fra virksomheten i Norge. Da hadde de fått en rekke bekymringsmeldinger og advarsler gjennom flere år.

Jeg anbefaler en granskning av all 12-trinnsbehandling for avhengighet i Norge. Sekter har basert seg på denne modellen. Ett eksempel er i Synanon i USA. Det startet som et behandlingssted i 1958. På 1970-tallet ble det et kirkesamfunn. I 1991 gikk sekten i oppløsning, etter langvarig kriminell virksomhet. Rusbehandlingen hadde strenge hierarkiske systemer, med harde konfrontasjoner og påføring av skam.

Fortsatt fins det spor av dette både i amerikansk og norsk rusbehandling. En slik metode passer godt sammen med en ruspolitikk som mener straff kan løse narkotikaproblemet.

12-trinnsmodellen sier at du aldri kan røre rusmidler igjen hvis du har vært avhengig. Og medisinering er det verste som fins. Avhengighet blir ansett som smittsomt. Det betyr at du ikke skal omgås mennesker som rører rusmidler. Det å sykeliggjøre mennesker på utsiden, er en form for sosial kontroll. Og du får selv skylden for rusproblemene dine. Selv om du kanskje har levd med seksuelle overgrep hele barndommen. Alle personlige problemer skal relateres til bruken av rusmidler. Det er en hersketeknikk.

Addictologi Akademiet indoktrinerte og fanget meg. Jeg trodde at alle som hadde brukt ulovlige rusmidler måtte gjøre som de sa der for å unngå fortapelse. Det tror jeg ikke lenger.

Marius Karlstrøm har tidligere fortalt om sin vanskelige oppvekst i =Oslo.

Underskriftkampanjen Stopp Addictologi Akademiet er signert av en rekke eks-klienter. Flere deler sin historie på Hjelpekilden, en støtteblogg for utbrytere fra sekteriske samfunn. VG har dokumentert virksomheten til Addictologi Akademiet og Det Norske Kartselskapet. 

 

Relatert stoff fra andre medier:

«Akademi» tilbød falsk master (Universitas)

Skulle bli rusfri – måtte bryte med familien (NRK)
NB! Terje Müller Karlsen som forsvarer Addictiologi Akademiet i denne saken har i dag brutt med Akademiet.

Politiet etterforsker kartselskap for bedrageri (Aftenposten)

Hver tolvte kommune har betalt penger til kartselskapet (Aftenposten)

Vi granskar Dysberoendeklinikens ägare Torbjörn Fjellström (Sveriges Radio)

Rensa upp i missbruksvården (Expressen)

Professionell tolvstegsbehandling (Foredrag med Thorbjörn Fjällström, YouTube)

Do 12-step programs lead to cults? (Salon)