Skulle Atle amputere beinet, eller bli rusfri?
Å velge bort rusen er tungt, selv om helsa står på spill. Takket være at han fikk jobb i Medarbeiderne, greide Atle å bryte ut.
Medarbeiderne gir jobb til tidligere rusavhengige. Nå har Atle jobbet for bedriften i litt over ett år. Han mener noe av det viktigste som tidligere rusmisbruker er å kunne jobbe i et rusfritt miljø.
Atle vil ikke ha etternavnet sitt på trykk.
– Bakgrunnen min med rus er en lang historie, og ikke en jeg liker å legge vekt på. Det er så lett å få sympati fordi man har vært rusavhengig. Jeg startet tidlig, allerede som tiåring, med å eksperimentere med rus. I dag er jeg 51 år. Jeg kom meg ut av rusen på grunn av flere faktorer. Jeg begynte å få dårlig helse, og mistet nesten et bein. Jeg kan fortsatt ikke løpe eller bevege meg helt ideelt. Blodsirkulasjonen er dårlig, grunnet rusmisbruket.
– Jeg ble stilt overfor et valg: Ville jeg sitte i rullestol og tigge på gata for å finansiere rusmisbruket, eller ikke? Det høres ut som det er lett å bestemme seg for å slutte med rus, men det er det ikke. Det er noe jeg fortsatt jobber aktivt med. Jeg har gått fast til psykolog i fire år, jeg går i gruppesamtaler hos familieklubben og bruker mye tid og krefter på å holde meg rusfri den dag i dag. Det kommer fortsatt dager da jeg er ensom. Det er trist og vondt, men fortsatt verdt det for min egen framtid.
Noe av det Atle synes var vanskeligst med å bli rusfri, det var å kutte det gamle nettverket. Rusmiljøet og vennene han hadde der var en stor del av hverdagen, men Atle opplevde det som vanskelig å være sammen med de gamle vennene, samtidig som han skulle kutte ut narkotika. En annen utfordring var å finne jobb, i hvert fall en jobb hvor ingen er i aktiv rus. Han fikk høre om Medarbeiderne på Blåkors.
– Jeg har ofte kritisert samfunnet for å ha få jobber å tilby tidligere rusavhengige. Da jeg fikk høre om Medarbeiderne, måtte jeg revurdere dét. Jeg valgte å søke nettopp fordi den er for tidligere rusmisbrukere. Jeg ville være rundt mennesker som er i samme situasjon som meg, og som virkelig ville ut av den livsstilen og starte på nytt.
Målet til bedriften Medarbeiderne er å bevise at man kan få lojale og flinke arbeidsfolk med rusbakgrunn. Medarbeiderne er en av få bedrifter i Norge som ikke legger vekt på fortiden, det viktigste er hva man vil med framtida, forteller daglig leder Chris Klemmetvold. Mange tidligere rusavhengige opplever det som vanskelig å finne jobber. Atle er en de ansatte i Medarbeiderne med en tidligere rusbakgrunn. Han har nå vært rusfri i fire år.
De henter flasker og bokser med pant, glassemballasje og metallemballasje. Det skjer både hos personer og bedrifter. Tjenestene til Medarbeiderne heter Lettvint Privat eller Lettvint Bedrift. Medarbeiderne ansetter folk til å selge abonnementer gjennom dørsalg, eller til å være med på kjøre-rutene og hente avfallet til kundene. De har også startet en tjeneste hvor man kan leie en Medarbeider til diverse jobber man trenger å få utført, som å hjelpe med flyttelass, barnevakt, hagearbeid og mer. Det har ikke bare vært enkelt for bedriften siden oppstart.
– Vi startet med det som het Panterne i Trondheim i 2011, sier Chris Klemmetvold.
– De to jeg samarbeidet med da, Silje og Martin, hadde en ide om å hente glass og metall, så folk slipper å tenke på å gå til returpunktet selv. Først var jobben for mennesker med aktivt rusmisbruk. Så skjønte vi etterhvert at det var mer trengsel for en arbeidsplass for tidligere rusmisbrukere. Vi var overambisiøse og gikk nesten konkurs i starten. Jeg gikk skikkelig i kjelleren, og fant en annen jobb en periode. Etter en pause har vi fått god hjelp av flere samarbeidspartnere, og dermed kunne vi starte Medarbeiderne i 2014. Vi driter i hva man har gjort tidligere, eller cv-er og søknader. Vi vil møtes til en kaffe, og gi alle som vil en sjanse. I dag er vi 14 ansatte med meg. Ti av dem har rusbakgrunn,
Visjonen til Medarbeiderne er et samfunn hvor alle mennesker kan leve et verdig liv gjennom arbeid og selvrealisering. Ifølge Klemmetvold er dette et stort mål. Selv om de ikke kan forandre hele samfunnet, håper han på at mennesker og bedrifter vil kunne bruke Medarbeiderne. Han mener at de har et stort potensial, og er en bedrift som kan vokse.
– Jeg håper folk kan se at dette er ærlige og lojale mennesker. De brenner for å gjøre en god jobb. Det er meningsfylt å ansette mennesker med begrensede muligheter innenfor arbeidslivet, og vi opplever at de fleste virkelig vil gjøre en god jobb. Vi har et strengt fraværsreglement, og krever mye. Man må kunne møte opp i tide og gjøre jobben, ellers funker det ikke.
– Jeg ser fort på jobbintervjuer hvem som tenker at dette kan bli for komplisert, og hvem som tar det som en spennende og viktig utfordring. Noen av de vi ansetter kommer til å sprekke. Vi forbedrer stadig rutinene våre for hvordan vi skal oppdage og håndtere dette. I Medarbeiderne er vi alle medarbeidere. Vi synes det er leit at så mange skal diskrimineres fra arbeidslivet. Vi ser jo at mange av disse har et sterkt ønske om å reetablere seg i samfunnet, med et normalt liv og jobb.
For Atle har Medarbeiderne vært som en skole.
– Eller en opplæring, i det å oppføre seg og å møte folk på andre premisser enn dem jeg har vært vant til. Psykologen min sa en gang til meg: «Endring er ubehag». Endring gjør vondt, det er smertefullt. Du må våge det. Det tok jeg til meg. Tida i Medarbeiderne har vært glimrende. Det er et fint miljø å være en del av. Vi har mye kunnskap mellom oss, og hjelper hverandre gjennom både gode og tøffe tider.