Skrekk og gru

Når verden utenfor blir for skremmende, kommer skrekkfilmen hjem til deg.

Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Jeg har en gammel kompis som hater sjangerfilm og sjangerlitteratur. Han mener jeg sløser bort verdifull tid hver gang jeg velger bort seriøs samtidslitteratur til fordel for Stephen Kings siste, eller synker ned i stolen i Imax-salen med en bøtte popkorn i stedet for å sitte rak i ryggen på filmklubb med et glass Riesling i hånda. Jeg pleier alltid å kontre (eller unnskylde meg, om du vil) med at hvis du skal forstå samtiden, så må du ta en kikk på populærkulturen. Krim, komedie og romantikk vil alltid holde opp et speil for strømningene i tiden. Du må bare se godt nok etter. Og det er spesielt én sjanger hvor dette er ekstra tydelig: skrekk, eller horror, som det heter på nynorsk.

Frykten for det kjente

For å forstå hvorfor, la jeg vekk spøkelseshistoriene og bladde litt i salige Sigmund Freuds verker. Psykoanalysens far utforsket begrepet «unheimlich» i sitt essay «Das Unheimliche» fra 1919. «Unheimlich» kan oversettes til «uhyggelig» eller «foruroligende» på norsk, og refererer til frykten som oppstår når noe kjent plutselig blir fremmed og skremmende. På tysk det «hjemlige», på norsk det «hyggelige», noe som kan hende bekrefter at hygge er typisk norsk. De som skaper skrekk i popkulturen, har forstått sin Freud og tar utgangspunkt i det du finner hyggelig og trygt, eller i hvert fall kjent, for å la publikum oppleve uhygge. Slik blir skrekkfilmens historie også historien om hva som til enhver tid har skremt vannet av oss.

Skrekktrender

På 1950-tallet ga skremmebilder av kommunistisk infiltrasjon og atomkraft oss skremmefilmer som «Invasion of the Body Snatchers» og «Godzilla». På 1960- og 1970-tallet var foreldre livredde for at ungene deres skulle gjøre opprør og rive ned alt de selv hadde bygget i etterkrigstida. De gikk på kino og så «The Excorsist» og «The Omen» for å få skremt vannet av seg, og for å få en bekreftelse på at unger er noe jævelskap. På 1980-tallet var man mer skremt av ungdommenes promiskuøse utsvevelser og skapte slasher-sjangeren for å advare om at slikt kunne få dødelig utfall. Dette ga oss klassiske, bloddryppende filmserier som «Friday the 13th» og «Halloween».

Samtidsfrykt

Jeg kunne mimret lenger, men velger i stedet å flytte blikket hitover og fremover. Når vi vet at horror speiler tiden den oppstår i, hva sier da dagens skrekkfilmer om hva vi er aller mest redde for nå? Og hva slags monstre skal skremme oss i åra som kommer? Det burde vel være nok å ta av, i en verden som ser mer skremmende ut for hver dag. Men handlingen i nåtidens mest populære filmer byr på flere overraskelser. Filmene som har definert sjangeren de siste årene handler nemlig ikke om kunstig intelligens eller pandemier. Jeg fant heller ingen som pirket i klimaangsten vår eller bekymringen for hvilke mareritt genmanipulering og bioteknologi kan føre med seg. Ingen om økonomisk kollaps eller politisk ekstremisme. Ikke engang skjulte hentydninger til ressursmangel, sosial uro eller overvåkningssamfunnet klarte jeg å finne blant de titalls filmene jeg hadde friskt i minne. Så hva er det som skremmer oss nå om dagen, da?

Nye trender

Det amerikanske produksjonsselskapet A24 har seilt opp som det viktigste og mest nyskapende innen samtidsfilm. Spesielt innenfor skrekkfilm har de latt nye talenter slippe til, noe de har hatt suksess med. Det store gjennombruddet kom med den unge, amerikanske regissøren Ari Asters «Hereditary» i 2018. Dette var en mildt sagt rystende utforskning av hvordan psykisk sykdom og sorg kan rive en familie i stykker. Høres ikke ut som en skrekkfilm, sier du? Vel, når jeg skriver «rive en familie i stykker», er det ikke ment i overført betydning. Asters neste verk var også en skrekkfilm. Selv om det du vil huske best fra «Midsommar» (2019), er groteske ritualdrap på den svenske landsbygda, er utgangspunktet det samme som i debuten: psykisk uhelse, familie og sorg.

Sorg og sykdom

Etter Asters suksess har A24 sluppet en mengde skrekkfilmer. Hva de handler om? I en av de større suksessene, australske «Talk to Me» (2022) sørger hovedpersonen Mia over morens død og mister gradvis grepet om virkeligheten. Kan hun virkelig se moren, eller lider hun av arvelig schizofreni? I engelske «Men» (2022) sørger Harper etter ektemannens død, og blir mer og mer usikker på om det hun opplever er reelt eller om hun er i ferd med å bli gal.

Hvis vi glemmer A24 og tar turen hjem til gamlelandet, må jeg nevne Thea Hvistendahls solide og stemningsfulle «Håndtering av udøde» (2024). En skrekkfilm som fra ende til annen handler om sorg, familie og psykisk uhelse. Ja, også litt, men bare litt, om zombier.

Så hva forteller det oss om vår tid? Vender skrekken seg innover, inn i hjemmet, inn i sinnet, fordi det som truer der ute rett og slett blir for mye å forholde seg til? Eller kan det være at sjangeren er så fintfølende at den har skjønt at det aller mest skremmende i samtiden, er det mange kaller en pandemi av angst og depresjon i den oppvoksende generasjon?

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

Én kommentar

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *