Skolen ble et tilholdssted for hasjrøykere

Om vinteren pleide vi å hoppe fra taket på skolen. Det var ikke lov, men det var veldig gøy på en god og snørik vinter. Vi gjorde det etter skoletid. Lærerne så bare avtrykkene. Skolen får en annen kvalitet når den er stengt. For oss ble den et vankested. Når vi ble eldre ble skolen et tilholdssted for hasjrøykere. Tidligere hadde det også vært sprøytebrukere der.

Enten drev du med idrett, eller så hang du med feil folk. Jeg var ikke god i idrett. Da ble du satt på benken, og så var det ikke noe gøy å spille fotball. Det fantes fritidsklubber, men du ble kasta ut derfra om de fant ut at du røkte hasj.

Jeg tror det var mye benektelse blant de voksne. Politiet kom med anti-hasj kampanjer i niende klasse, men da hadde alle allerede begynt å røyke. Vi hadde Hektoen, et felt oppi skogen hvor vi kjøpte hasj. Sterkere stoffer ble solgt fra leiligheter. Men det var en indre justis. Solgte du til mindreårige fikk du problemer med de andre selgerne. I dag er salget mer spredt og usynlig. Folk gir blaffen i hvem de selger til.

Mitt forbilde er amerikaneren Ethan Nadelmann. Han holder foredrag innen ruspolitikk. Jeg er enig med ham i omtrent alt. Jeg har jobbet frivillig blant folk på gata. Delt ut skadereduserende og smitteforebyggende saker. Selv går jeg på Subutex. Det har en del bivirkninger som jeg ikke er fornøyd med. Jeg svetter mye, greier ikke å legge på meg og sover dårlig. Men det er et veldig fint sikkerhetsnett for folk med opiatavhengighet.

For meg virker det preventivt å møte rusavhengige. Jeg tar mer vare på de små gledene i livet. Ser at andre ikke har muligheten til å oppleve dem. Om fem år håper jeg at jeg er ferdig med Subutex og har fått meg faste rammer i arbeidslivet.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2014.