Sjokk på samlebånd
Våren 2000 var 320 x 2 gram silikon en kjempenyhet. Siden har lite vært nytt i dagspressen.
Kari Bu (illustrasjon: Signe Torp)
Det nye årtusenet er såvidt i gang. Noen i en studentavis på Blindern kjenner en jente som har fått jobb i Dagbladet. Alle er misunnelige. Men den nyansattes begeistring blekner fort. Hun må jakte på foreldrene til Lene Nystrøm i popgruppen Aqua, for å få en kommentar til datterens nye silikoninnlegg.
Den største kulturnyheten i norsk presse våren 2000 blir bekreftet av en anonym kilde. Det skal være tilført 320 gram silikon til hver av Aqua-Lenes pupper, sier kilden. Aquas manager Nicklas Anker vil ikke uttale seg om puppesjokket. Det vil rikssynser og journalist Marie Simonsen, som kaster seg rundt med en kommentar i VG.
Samme dag, den 31. mars 2000, kan VG fortelle hva Nina Owing, Petter Nome, Signy Fardal, Hans Christian «HC» Andersen, Unni Lindell, Trond Waage, Kim Småge, Knut Faldbakken, Mari Maurstad, Elsa Almås, Robinson-Elisa Røtterud, Ellen Arnstad og May Grethe Lerum mener om Aqua-Lenes nye pupper. Hele åtte journalister er kreditert for artikkelen. Antakelig har de ringt fem ganger så mange kjendiser som la på røret.
I Nordlys rykker politisk redaktør Svenn A. Nielsen ut mot de nye puppene. Adresseavisens Lars Ginås forsvarer Lene. Aftenpostens Erik Bjørnskau spør Fredrik Skavlan om han skal snakke om puppene når Lene kommer i studio. VG trykker et stort intervju med Lene om hvorfor hun vil ha silikon. Lene befinner seg i Singapore. Det gjør VG også. Litt senere er både Lene og avisa på Taiwan.
Tre år etter er jeg journalist i en riksdekkende dagsavis. Avisa har et godt rykte, men som andre dagsaviser er den glad i nyheter. Jeg lærer fort at nyheter er det som passer inn i nyhetsformen, og at det skjer lite av det i Norge. Ofte må man late som det skjer noe dramatisk og uvanlig. Helst skal det hales ut i en føljetong. Da jeg begynte i avisa hadde jeg nettopp tatt et emne i medieetikk ved universitetet. Jeg så for meg diskusjoner om etikk og kildekritikk i redaksjonen. Det opplevde jeg aldri.
På morgenmøtet snakker journalister og redaktører om hva de har hørt. For eksempel har noen hørt at flere eldre oppsøker krisesentre. Det er uvanlig nok til å bli en sak. Den tvilsomme konklusjonen er vinklingen. Min oppgave er å finne en person eller to som kan uttale seg i tråd med konklusjonen. Om jeg misliker nyhetskriteriene, står 241 søkere klare til å overta jobben min.
Jeg ringer cirka ti krisesentre. Ingen av dem har økt pågang av eldre. Jeg vil gi opp, men det har jeg hørt at man ikke gjør. Endelig treffer jeg den kilden jeg trenger. Når daglig leder ved Hamar krisesenter legger godviljen til, har hun observert flere eldre. Tidligere har hun jobbet mye i eldreomsorgen. Kanskje hun legger ekstra godt merke til de eldre, tenker jeg. Den slags refleksjon er bannlyst i nyhetsformen, og desken banker fast den medieskapte sannheten. Overskriften etterlater ingen tvil om at eldre strømmer til krisesentrene.
I mangel av sjokkerende hendelser, blir sterke meninger en nyhet. Å være journalist i en dagsavis, handler ofte om å mase meninger ut av folk. Har Helse-Hansens sønn fått hjelp av Snåsamannen, ringer man en mest mulig skeptisk «ekspert» som kan komme med «knallhard kritikk» – i tråd med den forhåndsbestemte vinklingen. Tidligere har samme ekspert kommet med «knallhard kritikk» av Märthas engleskole. Kommer han med «knallhard kritikk» ofte nok, blir han ekspertkjendis, og kan brukes til alt.
Programmet «Ekstrem forvandling» brakte plastisk-kirurgisk reality-TV til Norge i 2003. Deltakerne stilte halvnakne foran kamera. Dette var definitivt en nyhet. Plastikkirurger og medievitere måtte kontaktes. Forhåpentlig hadde de sterke meninger om sjokkprogrammet. Jeg ringte og ringte. Som vanlig opplevde jeg at de fleste «eksperter» ikke mente noen ting. De så saken fra flere sider og kunne ikke gi meg en medievennlig, sterk og entydig mening som kunne provosere og «skape debatt». Medieviter Espen Ytreberg sa at det bare var media som påsto programmet var sjokkerende. Etter hvert lærte jeg hvilke eksperter som passet inn i nyhetsformen. («Ring Per Fugelli. Han snakker i ingresser», sa en kollega av meg).
Den perfekte nyhet i 2003, var Medhaug-saken. Ti år tidligere skulle Krf-politiker Jan Birger Medhaug ha hatt sex med en dame som ikke likte det. Marie Simonsen, som nå hadde gått fra VG til Dagbladet, var raskt ute med to kommentarer. Selv måtte jeg ringe samtlige fylkesledere i Krf for å høre hva de mente om saken. En fylkesleder i Innlandet sa han ikke hadde merket noe til Medhaug-saken. «Det er stort sett dere bladfyker som er så interessert i den. Folket herover er så sindige at de ser forskjell på politikk og personlige saker,» sa han. Jeg syntes det var såpass godt sagt at jeg satte det på trykk.
I 2002 gir Jan Birger Medhaugs navn null treff i mediearkivet Retriever, som samler artikler fra de største avisene. På det tidspunkt er Medhaug bare politiker i Rogaland. I 2003 blir han nakenkjendis på landsbasis, og navnet nevnes 784 ganger. Til dagspressens fryd har Medhaugs partikollega Helge Kindervåg også vært klåfingret. Hans puppegrafsing på en 21 år gammel kvinne gir navnet 109 treff i 2003. Året før, da han også bare var politiker, har Retriever ett treff.
Mediesaken Medhaug førte ikke bare til at hovedpersonen måtte trekke seg som kandidat til fylkesordfører. Valgerd Svarstad Haugland måtte også gå av som partileder i Krf, fordi hun forsvarte det angivelige offeret før rettssaken. Eller rettere sagt: fordi dette ble en kjempenyhet. Dermed kunne dagspressen juble over nok en vellykket nyhetsføljetong, med stadig nye vinklinger og ofre. Saken handlet aldri om politikk. Den handlet om konflikter mellom til dels klesløse enkeltpersoner, omtrent som Hotell Cæsar. Forskjellen er at Hotell Cæsars produksjonsselskap ikke har momsfritak.
Dagspressen er fritatt for moms til en antatt verdi av en milliard kroner årlig. Dette er viktigste bidrag til avisenes økonomi. Produksjonsstøtten, bedre kjent som pressestøtten, er mindre og mer ustabil (omtrent en fjerdedel av momsfritaket). Det er den som skal sikre et mangfold av aviser.
Lite tyder på at mangfoldet har økt siden 2003. Hva som faktisk skjer framover er vanskelig å si, men hva som blir nyheter er opplagt: Politikere blir hengt ut for slurv i privatlivet og mister jobben. Kjente personer opererer utseendet, til medias elleville begeistring-forkledd-som-sjokk. De samme medievennlige «ekspertene» lar være å legge på når journalister ringer.
=Oslo mangler ressurser til å konkurrere med dagsavisenes favorittsaker. Strengt tatt ville vi heller ikke gjort det om vi kunne. I vårt fjerde driftsår fikk vi likevel samme momsfritak som dagspressen. Det var ikke for tidlig.
Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2009.
2 kommentarer
Tilbakeping:
Ask
Dette burde være obligatorisk lesning i skoleverket.