I en dunkel pub i Grønlandsleiret i Oslo fant tyrkiske Mustafa en ny storfamilie. Nå forteller datteren Mine historien om faren – og om stedet som skulle bli hans livsverk.

Tekst: Even Skyrud
Foto: Maren Moen Blomstereng

Bak baren på Cafeteateret på Grønland ser en mørkhåret kvinne kledd i sort skjorte utover den vesle salen. Hun har stått der en stund allerede, skjenket øl og dram og slått av noen ord med bargjestene, de som nå med ett er hennes publikum. En enslig lyskaster er rettet mot det litt lure smilet hennes, mens hun betrakter folka i salen. Når hun har alles oppmerksomhet, begynner hun å fortelle:

«Ivars Kro var one-man-band mekka. Der one-man-band spilte så høy musikk at flaskene danset seg ned av barhyllene. De færreste bartendere kom ut av det med hørselen i behold. Det var 60-årslag. 80-årslag. Minnestunder og bryllup. For noen var det stedet der de kunne samles med familien sin, fordi «hjemme» kanskje ikke fantes. Det var stedet der ulikhetene møttes. Unge og gamle. Freshe og falne. Innvandrere og Frp-ere danset foxtrot til dansebandmusikk til puben stengte klokka 03.00. Det var et eget samfunn. Og du måtte være der en del for å forstå akkurat hvor viktig det samfunnet var for noen.»

I salen foran henne, blant de nysgjerrig lyttende som dras med inn i Mine Nilay Yalcins fortelling, sitter noen som smiler og nikker gjenkjennende til hvert ord som kommer over leppene hennes.

Mustafa

Taksimplassen, Istanbul, 1. mai, 1977:

Skarpskyttere på tak og i hotellvinduer. Demonstranter i gatene. Nasjonalistene vil ikke se sosialister som Mustafa Ümit Yalcin og vennene hans feire arbeidernes dag i Tyrkia. De har allierte blant opprørspolitiet som har møtt opp mannsterke, med skjold, tåregass og batonger. Plassen minner allerede om en krigssone. Så faller de første skuddene. I panikken som oppstår dras 20 år gamle Mustafa med menneskemengden, som han beskriver som en rasende elv. Ferden ender opp mot et gjerde, hvor hundrevis av kropper presses mot ryggen hans.

– Der kjente jeg på døden. Jeg var sikker på at den skulle komme, da. Det var umulig å begynne å klatre, og presset var enormt. Så fikk jeg øye på en venn av meg, som klarte å løfte opp gjerdet og skli under. Jeg kastet meg ned og gjorde det samme. Det reddet livet mitt.

Mustafa sitter i det dunkle lyset på brune Eagle pub i Grønlandsleiret, et lite knivkast fra området oslopolitiet nå mener er «eid» av narkolangere, og forteller om den mest skremmende dagen i sitt liv. Klokka er bare litt over tolv på ettermiddagen, og det er ingen andre gjester i lokalet. Mustafa drikker svart kaffe i junivarmen, og forteller detaljert og med innlevelse:

– Men kampen mot oss sosialister var ikke over i Istanbul. I månedene som fulgte, havnet vi ofte i slåsskamper og truende situasjoner. Jeg følte på at det begynte å bli litt «trangt» i hjembyen min.

Året etter at han smatt under gjerdet, i 1978, er Mustafa lei av alltid å se seg over skulderen. Han skjønner at livet i Tyrkia bare kommer til å bli det han kaller «trangere» og forlater landet. I 1980 tar militæret i hjemlandet makten ved et kupp, og de av Mustafas meningsfeller som valgte å bli, dømmes til lange fengselsstraffer. Selv må han forsøke å skape seg et nytt liv, i et nytt land:

– I Istanbul hadde jeg jobbet på et trygdekontor, men da jeg kom til Norge, var min første jobb på Fellesslakteriet på Løren. Det var litt av en overgang, fra å gi ut konvolutter med penger til pensjonister til å sage i okseskrotter med motorsag.

Mustafa Ümit Yalcin utenfor Eagle Pub i Grønlandsleiret 17. Det samme lokalet huset den opprinnelige Ivars kro frem til 2008 (foto: Even Skyrud).

Mustafas plan var å bli sivilingeniør. Han startet på utdannelsen, men da han snakket med høyt utdannede venner i Norge, revurderte han planen. Ingen av dem jobbet med det de hadde utdannet seg til. Hadde du et unorsk navn på 1980-tallet, havnet fort jobbsøknaden nederst i bunken. Det var også en annen grunn til at Mustafa kuttet ut studiene: Han hadde stiftet familie og blitt forsørger. Nå bodde han på Veitvet med kone og to små døtre.

– Jeg prøvde meg som omreisende kremmer, lagde smykker og annet som jeg solgte fra Karl Johan til Momarken. Jeg likte bransjen, så da det dukket opp et ledig lokale i Grensen, slo jeg til og startet egen butikk med smykker, skinnstøvler, T-skjorter og alt mulig annet. Ararat Sølv het den, og den forsørget oss fire helt til gårdeier sa opp kontrakten fordi bygningen skulle renoveres. Da måtte jeg starte fra bunnen av igjen.

I stedet for å ta ut arbeidsledighetstrygd, begynte Mustafa å lete etter en ny «business». Han likte seg i entreprenørrollen. Ha sin egen greie, som han utrykker det. Det var nå en kamerat tipset ham om at en populær dansebar i Grønlandsleiret var til salgs. Selv om Mustafas eneste erfaring med utelivet var noen strøjobber som dørvakt da han var student, bestemte han seg for å ta en kikk på stedet.

Mine

Jakka og skjorta er byttet ut med shorts og singlet, Cafe­teaterets lyskaster med en steikende junisol over Porsgrunn. Men det lure smilet, det er det samme. Mine har tatt med seg historien om Ivars kro til byens internasjonale teaterfestival. På en rolig kafé nede ved elva snakker hun om Grønland. Mine elsker å snakke om Grønland:

– Folk fra andre steder i byen og landet har denne ideen om at det er farlig å gå rundt på Grønland. For meg er det ingen steder i Norge jeg føler meg tryggere. Jeg har jobbet på pub på Grønland, teateret mitt er der, og livet mitt er også der. Det stedet der jeg føler meg mest utrygg i Oslo, er på Karl Johan nattestid. På Grønland tar folk vare på hverandre, og det er plass til alle.

Mine vokste opp i en blokk på Veitvet i Groruddalen, sammen med mor, far og ei søster. Da hun var ti, skilte foreldrene seg, og mor tok med seg de to døtrene til Tønsberg, hvor hun hadde familie. Pappa Mustafa ble værende igjen i Oslo. Da han kjøpte Ivars Kro i Grønlandsleiret i 1998, var Mine blitt 13 år.

– Jeg så ikke pappa så ofte på den tiden, men når jeg var på helgetur til Oslo, besøkte jeg ham på Ivars Kro. Jeg ventet mange timer på pappa der i løpet av tenårene. I starten syntes jeg det var rart og fremmed. Lokalet var fullt av gamlinger og sigarettrøyk. Det var på denne tiden Grønland ble viktig for meg.

Mine beskriver det å spasere inn døra til Ivars Kro som tenåring, som å tre inn i et parallelt univers. Hun beskriver det dunkle lyset og de fremmede luktene og lydene som omsluttet henne. Og så var det menneskene, da:

– Jeg var en ganske sjenert og usikker tenåring. Jeg husker jeg satt i baren mens pappa jobbet, og kikket på bartender Dimos. Han var vel sånn 25, gresk og utrolig kjekk. Han var kul og snakket med meg iblant når jeg ventet. Det gjorde de andre bartenderne også. Etter hvert ble jeg kjent med alle, og jeg følte meg hjemme.

Med årene gikk Mine fra å kaste stjålne blikk på bartenderen, til selv å ta plass bak baren på Ivars Kro. Da hun var 20 jobbet hun fulltid pluss, med pappa Mustafa som arbeidsgiver.

Mustafa

For å være sikker på at han gjorde det rette, avtalte Mustafa at han skulle jobbe en måned gratis på Ivars Kro før han bestemte seg for om han skulle kjøpe stedet. Han sto i døra, tømte askebegrene, ryddet bordene, sto i baren og vasket gulvet. Hele tiden observerte han hva som skjedde rundt ham i lokalet:

– Jeg skjønte at hvis jeg skulle drive Ivars Kro, måtte jeg rydde opp i en del ting. Det var bråkmakere som ødela for gjester som ville kose seg, og en del tvilsom aktivitet. Jeg ville at det skulle være en trygg og hyggelig plass.

Etter at måneden hadde gått, var Mustafa overbevist om at han kunne få stedet til å gå rundt. Det første året som eier av Ivars Kro, bodde han mer eller mindre på jobb. Det var enkelte gjester som skulle ut, og andre som skulle overbevises om å bli værende. Det var lån som skulle betales ned og en familie i Tønsberg å forsørge. Mustafa sto opp tidlig hver morgen for å svømme noen runder på Tøyenbadet før kroa åpnet klokka tolv. Han passet på å være i god form og ha den energien jobben krevde:

– Det var tøft, men jeg likte det. Jeg har alltid vært glad i mennesker, og jeg skjønte fort at dette var å jobbe med mennesker. Jeg behandlet alltid folk pent. Det du dyrker, høster du. Jeg beskyttet gjestene, lyttet til dem og spøkte med dem.

Stamgjestene inviterte Mustafa i bursdager, konfirmasjoner, begravelser, 17. mai-feiringer og bryllup. Og etter bryllupet var det naturlig at festen fant sted på Ivars Kro. Det var jo her bruden og brudgommen hadde møtt hverandre, her de hadde blitt kjent.

Mine

På scenen snakker Mine om Grønlands-løypa. Det var der folk havna når de ble kasta ut av puber i sentrum og på Grünerløkka. Ivars Kro var som regel andre stopp, etter Asylet, så fulgte en nedadgående spiral som endte på de bruneste av de brune stedene, der du slapp inn bare du kunne stå oppreist. I Porsgrunn snakker Mine om gjestene som var igjen på Ivars Kro etter at pappa Mustafa hadde ryddet opp:

– Pappas plan med Ivars kro var å drive business. Tjene nok til å forsørge familien. Han endte opp med å få en ny, stor familie. Var det stamgjester som ikke dukka opp, så ringte han for å høre om alt var i orden. Trengte noen en som kunne lytte eller en skulder å gråte på, så var han der. Han var til tider like mye sosialarbeider som bareier.

Det finnes også et større bilde her, mener Mine. Et som farens historie illustrerer godt. Det er historien om alle de forretningene som, i likhet med Ararat sølv og Ivars Kro, ble grunnlagt eller kjøpt opp av innvandrere og flyktninger. Grønnsaksbutikkene og restaurantene som forandret byens ansikt og hva innbyggerne spiste. Og de brune pubene. De som sørget for at det fortsatt var et sted å gå til for de ensomme, marginaliserte og litt slitne bysbarna. Disse stedene fortsatte å eksistere fordi hardtarbeidende «nye landsmenn» så at de trengtes sårt:

– De brune pubene er så viktige. Når de blir borte, blir gjestene sittende hjemme og drikke, ofte helt alene. Da går du fort til grunne. Folka som jobber der, som pappa, blir viktige for så mange. Jeg har spurt pappa flere ganger om han skjønner hvor viktig han var for folka der, men han bare smiler og sier, ja, jo, de var gode venner. Jeg tror ikke det går helt inn.

Mine og pappa

Klokka 20 var det vaktskifte. Da startet ofte Mines arbeidsdag. Mustafa hadde vanligvis vært der fra åpning. De hadde en time, kanskje halvannen, før det første store innrykket kom, før glassene begynte å gå i skytteltrafikk gjennom lokalet. Klokka 22 gikk musikerne på, da fyltes lokalet helt opp av både gjester og lyd. Mine forteller at musikken ofte var så høy at de måtte lære å lese på gjestenes lepper for å ta bestilling. Bassen fikk flaskene i barhyllene til å danse bortover, og noen ganger gikk de i gulvet. Rett som det var krangla Mine og de andre i baren med musikerne om lydnivået. Det var et salig kaos, men Mine … Hun elsket det:

– Det var nesten alltid fullt på Ivars Kro, og det var live musikk 365 dager i året, samme hva som måtte skje. Det løftet ga oss trofaste kunder. Og det var ikke bare stamkunder som dukka opp. Alle i Oslo visste at det var åpent. Fra kjendiser til politikere til gud vet hva, de kom til Ivars, for der var det alltid åpent, og du kunne fortsette å drikke til halv tre, selv på en mandag.

Mine er glad for at faren synes det var greit at hun borrer dypt i teaterstykket. At hun også snakker om de mørke sidene av utelivsbransjen, om vold og tilnærmelser og at hun også kritiserer ham og hans valg. Mustafa er enig med henne i at om historien om Ivars Kro skal fortelles, så skal det være hele historien. Også det som er sårt for ham å tenke tilbake på:

– Det var episoder, selvfølgelig. Men jeg husker bare én gang jeg måtte bruke makt. Jeg sto i døra og fortalte en bøllete fyr at han var for full til å komme inn. Da skulle han sende meg hjem dit jeg kom fra, med en gang. Han tok tak i meg for å bære meg hjem dit jeg kom fra, så jeg måtte forsvare meg. Ellers opplevde jeg ikke så veldig ofte rasisme.

Mine har alltid higet etter sin tyrkiske identitet, og i arbeidet med forestillingen har hun, gjennom Mustafas historie, blitt enda bedre kjent med den. For Mustafa var det et stort øyeblikk, første gang han hørte Mine synge på morsmålet hans, under generalprøven på teaterstykket «Ivars Kro». Sangen var «Geri Dön», gjort kjent av Sezen Aksu, Mustafas favorittartist. På norsk betyr tittelen «Kom tilbake».

Ivars Kro

Hver søndag fra 17 til 20 var det tid for te-dansen på Ivars Kro. Vanligvis startet livemusikken klokka åtte, men for te-dansgjengen gjorde de et unntak. Dette var ikke det samme klientellet som frekventerte puben resten av uka. De var en stor gjeng som alltid holdt av langbordet like ved scenen. Dette var Ivars-adelen. Når de var til stede, var det deres pub, deres musikere og, ikke minst, deres dansegulv, forteller Mine mens hun ler av minnene:

– Damene hadde lagt håret for anledningen, og alle var alltid pene i tøyet. Det siste var pappas fortjeneste. Opprinnelig var det joggedresser og lignende som gjaldt, men én søndag hadde en av damene tatt på en pen blazer. Pappa overøste henne med komplimenter, og oppfordret henne til å pynte seg oftere, for hun var jo så fin. Han likte godt at folk pyntet seg for anledninger, pappa. Fra den dagen av endret stilen til te-dansgjengen seg helt, og det å gå ut og danse ble en enda finere greie.

Mustafa forteller at te-danserne feiret alle høytider rundt langbordet på Ivars Kro. Der satt de med sine brosjer, mokasiner og nystrøkne polyesterbukser. Enmannsbandet Terje var favoritten deres. Han var kongen av te-dansen. Mustafa ble etter hvert ekspert på dansemusikk og musikere i Oslo og omegn. Det var en del karakterer. På scenen maner Mine fram noen av dem, til Mustafas store glede. Hun har lært seg å spille keyboard på dansebandmaner. Hun gynger skuldrene og ser flørtende på publikum, som hun husker de gjorde fra scenen i Grønlandsleiret. «Jag trodde änglarna fanns …» – med rytmeboks og jukseakkorder.

– Pappa var der altfor ofte. Noen ganger kunne du trygt si at han bodde på Ivars Kro. Det var ofte lange dager for meg også. Likevel tar jeg meg i å savne det. Spesielt det å låse døra på Ivars når klokka nærmet seg fem om morgenen og vandre gjennom Oslo rett før byen våkner. Grønland er aldri vakrere enn 05.30 på sommeren, når du er edru. Når hver eneste måke synes, hver bit av søppel trer frem, og gatevaskebilen blir et magisk fenomen. Den følelsen savner jeg skikkelig.

Noen år før Ivars Kro stengte dørene for godt, bestemte Mine seg for at livet hennes var i teateret. Hun hadde startet utdannelsen mens hun jobbet for faren, og i 2021 gikk hun ut med en master fra Kunsthøgskolen i Oslo. Nesten alt skolearbeidet hun gjorde, hadde handlet om gata og om Grønland. En dag satt hun og jobbet med en skoleoppgave på en av bydelens brune puber, da noen av de gamle stamgjestene fra Ivars kom inn døra:

– Så jeg begynte å skrive om dem, og da jeg hadde sittet der noen timer, så skjønte jeg at her er det materiale. Her er noe jeg må gjøre.

Resultatet ble teaterstykket «Ivars Kro», som med Mustafas velsignelse hadde premiere i april i år, bare et par kvartaler unna Grønlandsleiret 17, der alt startet 25 år tidligere.

Mine kjente igjen flere av dem som dukket opp på premieren.

– Mange navn er borte for meg, men ansiktene glemmer jeg ikke.

Etter å ha danset, spilt, skjenket øl og fortalt i halvannen time, fester Mine blikket på en gråhåret, velkledd mann i 60-årene som har tatt plass midt i lokalet. Hun strekker frem hånden og smiler:

– Pappa, vil du danse med meg?

Det vil Mustafa. Under en enslig lyskaster, foran en tom bar, danser far og datter aller siste dans på Ivars Kro.

[FAKTA]

Ivars Kro

Den brune puben lå opprinnelig i Grønlandsleiret 17, vegg i vegg med et annet legendarisk, brunt utested: Olympen, eller Lompa på folkemunne.

Mustafa Ümit Yalcin tok over driften i 1998.

Puben var kjent for å ha livemusikk 365 dager i året og mange entusiastiske, dansende stamgjester.

I 2008 ble Ivars Kro tvunget til å forlate de gamle lokalene, men gjenoppsto over to etasjer i Grønland 14, rett overfor Grønlands Torg.

Nye Ivars Kro ble lagt ned i 2019, til stamkundenes store sorg.

Ivars til scenen

Teaterstykket «Ivars Kro –historien om en brun pub» er skrevet og fremført av Mine Nilay Yalcin. Cici Henriksen er regissør og Mine Nilay Produksjoner er produsent, i samarbeid med SPKRBOX og Nordic Black Theatre.

Stykket hadde premiere 20. april 2023 på Cafeteateret på Grønland og fikk strålende anmeldelser.

Billettene til de åtte forestillingene i april, samt til de tre under Heddadagene i juni,ble raskt utsolgt. Stykket ble også satt opp under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

18. juni ble Mine Nilay Yalcin og «Ivars Kro» tildelt Heddaprisen for beste scenetekst 2023.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 8/2023.