Sinai-ørkenen endret alt

Etter å ha prøvd å kvele meg selv en natt, våknet jeg om morgenen og tenkte: «Maja, nå kommer du til å dø veldig snart, om du ikke velger livet.»

Jeg valgte livet. Jeg holder foredrag om kjærlighet og yoga som terapi. Men veien dit var ikke lett. Jeg opplevde psykiatrien fra innsiden, som pasient.

Det begynte da jeg var 16 år. Jeg opplevde pustevansker når jeg skulle inn i klasserommet på videregående. Jeg var en som var flink på skolen, glad i å studere og hadde mange venner. Men nå kjente jeg sterkt ubehag, var mye kvalm, og jeg følte at jeg ikke fikk nok luft. Det ble mer og mer vanskelig å forholde seg til medelever og å være i klasserommet.

Gradvis begynte jeg å isolere meg. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg. Jeg reagerte med å bli flau og sjenert. Læreren skjønte at noe var på gang, siden jeg var mindre på skolen; en elev som vanligvis var flink og til stede. Vi hadde en samtale, og jeg sa at jeg ikke fikk puste i klasserommet. Da visste jeg ikke hva angst er.

Jeg ble henvist til skolerådgiveren, Merete, og fikk komme til henne og prate to ganger i uken. Hos henne følte jeg meg trygg og ivaretatt, hun tok meg imot på en fin måte. Jeg ble fort glad i Merete. Hun og skolelegen skjønte at jeg hadde psykiske plager. De henviste meg til en psykolog på Follo-klinikken i Ski. Så langt klarte jeg å holde fasaden oppe, selv om jeg hadde sterk sosial angst. Foreldrene mine visste ingenting. Jeg ble gradvis mer psykotisk og suicidal, jeg følte at jeg var ond og at jeg ikke fortjente å leve. Psykologen og psykiateren min kontaktet foreldrene mine, og da klappet det sammen for meg.

Da foreldrene mine ble kontaktet følte jeg på så mye skam, og sinne. Jeg klarte ikke å håndtere alle følelsene mine. Jeg ble liggende ubevegelig, uten å prate eller å spise. En uke lå jeg der i sengen min på pikerommet i Enebakk.

Jeg ble tvangsinnlagt. Jeg husker godt da jeg satt der i resepsjonen, med mamma og pappa på hver side av meg. De holdt rundt meg. Ingen av oss visste hva som kom til å skje. Det var vondt for mamma og pappa å slippe taket i meg den dagen. Jeg kom til en avdeling med veldig syke mennesker, og måtte dele rom. Jeg husker en dame som sølte varm kaffe på seg selv og skrek, det gjorde sterkt inntrykk. Jeg var livredd og ble enda mer innesluttet. Jeg ga på en måte opp.

Etter samtaler med psykiateren på psykoseavdelingen ble jeg diagnostisert som schizofren. Jeg fikk beskjed om at jeg kom til å være det resten av livet, at jeg ikke kom til å kunne studere eller jobbe. Jeg husker at jeg løp inn på rommet mitt og hylte av smerte og fortvilelse. En dame banket forsiktig på døra mi, og kom inn for å prate med meg. Jeg husker hun sa: «Jeg tror ikke på det. Jeg tror det kommer til å gå fint.»

Hun het Åse, jeg kaller henne Mor Åse. Vi har fortsatt kontakt i dag, og treffes jevnlig på Botanisk hage i Oslo. Den sommeren lå jeg mye på fanget hennes. Etter innleggelsen den sommeren klarte jeg å ta opp fag og fortsatte skolegangen, men jeg hadde mange gjeninnleggelser. Jeg var innlagt 15 ganger fra jeg var 16 til jeg fylte 25. Det var mye beltelegging, tvang, angst, fortvilelse og sinne. Det var etter flere år med stadig nye diagnoser, med over 20 forskjellige psykologer og psykiatere og flere selvmordsforsøk, at jeg prøvde jeg å kvele meg selv den natten.

Da jeg våknet, kjente jeg at jeg måtte endre livet, ta et valg om å leve. Velge livet. Og det gjorde jeg, jeg valgte livet.

Jeg kontaktet en kroppsterapeut, Bente. Moren min hadde truffet henne og tenkte at det kunne være bra for meg å møte henne. Bente hadde langt, rødt hår. Hun gikk helt uten sminke, drev med yoga og reiste rundt i verden. Jeg ringte Bente. Det jeg trodde skulle bli en time ble til ei helg hos henne. Hun forsto meg og ga meg tro på at jeg kunne bli «hel». Vi knyttet sterke bånd.

Jeg ble med henne på en gruppereise til Sinai-ørkenen i Egypt. Vi bodde i stråhytter, omringet av sand, fjell, evighet. Her var ingen opptatt av utdanning, fortid eller diagnose. Jeg husker jeg så utover ørkenen og kjente håp. Det øyeblikket og den turen endret mye for meg.

Bente lærte meg å puste når jeg hadde panikkanfall. Jeg lærte å håndtere følelsene, og å forstå at følelser ikke er farlig. På denne turen følte jeg meg helt ny, jeg fikk en ny start.

Da jeg kom tilbake, sluttet jeg på de tyngste medisinene. Med god støtte fra foreldrene mine og venner som så mer enn diagnosene, de «etablerte sannhetene». Bente og jeg fortsatte som nære venner, også i dag. Vi levde som hippier, med reiser og med yoga. Vi gikk nok over noen etablerte grenser. Men jeg trengte det, og de opplevelsene jeg hadde sammen med Bente. Ikke minst trengte jeg yoga. Øvelsene roet systemet og hjalp meg å gjenvinne kontroll.

Til Sinai-ørkenen har jeg vendt tilbake mange ganger. Den er blitt som mitt andre hjem. Jeg hadde forstått at jeg kunne velge å leve på en annen måte, med mange gode mennesker og med yoga som det viktigste verktøyet mitt til å håndtere hverdagen.

Jeg har skrevet flere bøker. En handlet om å være psykiatrisk pasient. Den siste handler om yoga som terapi. Jeg holder foredrag om kjærlighet som medisin – og om å bli sett i psykiatrien.

Det siste året har jeg grunnlagt en utdannelse hvor vi legger vekt på yoga og kjærlighet som terapi. Psykiatrien kan være veldig bra, men jeg brenner for hvordan vi kan gjøre den bedre, uten tvang, belter og tung medisinering. Jeg brenner for at vi skal se mennesket bak diagnosen, og bruke medmenneskelighet som den viktigste medisinen.

Nå er jeg snart 40 år. Jeg har et rolig, godt og meningsfylt liv. Jeg har jobbet ekstremt mye med meg selv og hvordan jeg kan håndtere mine egne følelser, og hvordan jeg kan støtte andre i å håndtere sine.

Jeg tror det er en mening med ting som skjer. Jeg er heldig som lever, og heldig som har fått møte så mange fine mennesker langs veien jeg har gått.

Fortalt til Aline Bourgetel. Foto Dimitri. Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2017.