Silje godtar at faren er rusavhengig

Som ungdom slet Silje Renate Bisgaard (24) med å godta at faren var narkoman. Alt hun ønsket seg var en normal pappa. Hun innså fort at det aldri kom til å skje.

Vi treffer en smilende Silje i hjemmet hennes, i Fredrikstad. Her bor hun med den to år gamle sønnen Oliver. Siljes far Roy Bisgaard havnet i en alvorlig bilulykke da han var 18 år. Etter den gikk det nedover med ham. Han ble avhengig av heroin. Siljes foreldre gikk fra hverandre da hun var tre år gammel. Siden har hun bodd hos moren Mona. Silje har skrevet dagbok store deler av livet, for å kunne bearbeide følelser og tanker om faren.

– Hva husker du fra barndommen om faren din?
– At jeg tidlig reagerte på at pappa alltid var så trøtt. Jeg skjønte ikke hvorfor han alltid skulle sove. Jeg la også merke til at han ofte var blå i munnvikene, hadde dårlig ånde og bare sov og så på Animal Planet. Da jeg var sju år gammel var første gangen jeg husker at jeg så pappa injisere heroin. Jeg skjønte ikke hva han gjorde. Om jeg spurte hva som var feil med pappa, så fikk jeg bare som svar at pappa var syk.

– Hva er det beste barndomsminnet med faren din?
– Da jeg var ni år gammel satt vi på brygga hos onkelen min og spiste ferske reker fra posen som vi hadde handlet på Rema 1000. Vi satt i sola, i bare badetøy, drakk cola og koste oss. Vi snakket ikke, bare satt der sammen. Jeg husker jeg satte pris på nærheten. Bare det å være med pappa. De dagene betydde mye.

Silje var mye forvirret som ung. Hun så sånn opp til faren sin. Drømte om å dra på fisketur, som han lovet de skulle dra på. Som aldri ble noe av. Roy gjennomførte ikke det han sa, og Silje visste aldri helt når hun fikk se faren sin. Hun var sint, og samtidig trist. Etter hvert som hun ble eldre forsto hun at han var narkoman, og mer om hva det ville si. Alt hun ville var at han skulle bli rusfri. Roy la seg inn på avrusning da Silje var 13, mest for Siljes skyld.

«Kjære dagbok. Pappa er lagt inn på avrusning. Han sa det var for min skyld. At jeg motiverte han til å legge seg inn. I går fikk jeg lov til å besøke han. Og jeg kjente han ikke igjen. Han hadde ikke det lange håret lenger. Og heller ikke skjegg. Han hadde kort hår og bare barten. Jeg ble så glad for å se han at tårene trillet. Og han smilte. Han så på meg som om jeg var en prinsesse. Kan drømmen om å være hos pappa annenhver helg gå i oppfyllelse nå? Og blir det endelig noe av fisketurene og teltturene han alltid snakket om? Jeg elsker pappa. Jeg håper han blir frisk.» Fra Siljes dagbok, 13 år.

Silje kjente ikke igjen sin egen far uten heroin. Han viste omsorg og kjærlighet, og Silje sto i sentrum. Han klarte å gjennomføre planer med henne. Men det varte ikke lenge. Roy bodde på denne tiden, etter avrusningen, ute på gata i Oslo. Han ble kvitt heroin, og har ikke brukt det siden. Andre stoffer dukket fort opp, som amfetamin, GHB eller hasj. Roy solgte =Oslo en liten periode på denne tiden.

Kort etter avrusningen mistet Silje kontakt med faren sin, og fryktet det verste.

«Kjære dagbok.
Pappa var ferdig på avrusning for fem måneder siden. Og for to måneder siden fikk jeg ikke tak i han mer. Er han død? Lever han? Hvor er han? Jeg har ringt alle jeg kom på som pappa kjenner, men ikke vet hvor han er. Jeg er redd. Jeg savner han. Vær så snill å la pappa komme hjem». Fra Siljes dagbok, 14 år.

– Hvordan fant du ham?
– Til slutt ringte jeg en kompis pappa hadde kjent veldig lenge. Han hadde sett pappa i Karl Johans gate. Jeg ringte mamma, og sa at nå må vi kjøre til Oslo, med en gang. Jeg husker at jeg gikk og lette langs Karl Johan. Plutselig så jeg pappa komme gående og tigge penger. Tårene strømmet, og jeg løp bort til ham. Han kjente meg ikke igjen, ikke før mamma også kom.

– Hva gjorde den opplevelsen med deg?
– Jeg jobbet lenge med å bearbeide både den og barndommen min generelt. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger. Skrivingen har hjulpet mye. Da jeg var 14 bestemte jeg meg for at jeg selv ville jobbe med rusavhengige mennesker. Jeg gikk sykepleie, også to år for å bli psykiatrisk sykepleier. I dag jobber jeg i en ressursenhet, med rusavhengige. Drømmen min er å kunne jobbe med rusavhengige akkurat slik de er, ute på gata, i et tiltak som for eksempel Sykepleie på hjul.

– Hva synes faren din om at du jobber med rusavhengige?
– Da jeg fortalte det til pappa, begynte han å gråte. Han sa at han alltid hadde visst det, og at jeg har lært av hans feil. Han er veldig stolt av det. Moren min var først litt mer kritisk. Hennes reaksjon var: «Å, herregud». Men senere har hun godtatt det, og støtter det. Moren min er livet mitt. Hun er ressurssterk og har alltid passet på meg. Uten henne hadde jeg kanskje sittet side om side med pappa på gata.

Silje har ikke prøvd narkotika, og hun drikker ikke. Hun forteller at hun festet mye som ungdom, men at hun så mye av faren i sin egen oppførsel som full. Det likte hun ikke, og dermed kuttet hun ut alkoholen. Hun fant heller glede i styrketrening og fitness. I dag driver hun med konkurranseidrett, og setter stor pris på det. Hun treffer faren sin omtrent tre ganger i året.

– Hva pleier du å gjøre sammen med faren din?
– Det er ikke alltid like lett å få tak i ham, han bytter jo telefonnummer fortere enn jeg får byttet sokker. Men når jeg får tak i ham, da hiver jeg meg rundt. Jeg endrer hele dagen min, for at jeg faktisk skal få møtt ham. Jeg må jo smi mens jernet er varmt. Når vi møtes tar jeg pappa med på restaurant. Der spiser vi et godt måltid. Så pleier vi å gå på bingo, så handler jeg mat til han og blir med en tur på hospitset han bor på. Vi får en del reaksjoner når vi går ute sammen. Jeg husker politiet stoppet oss en gang. De spurte om jeg også var narkoman. Da ble pappa sinna. «Ser hun ut som en narkoman?», nærmest skrek han til dem. På restaurant pleier folk å titte, eller å se dømmende på oss. Jeg har også opplevd at noen prøvde å ta skjulte bilder av oss. Da spurte jeg rett og slett om de ikke kunne sende bildene til meg også.

– Hvordan klarer du å godta at faren din er narkoman?
– Det tok lang tid, og det har ikke vært lett. Jeg er ikke bitter, ikke nå lenger. Jeg har kommet dit at jeg tenker at så lenge han har det bra, så har jeg det bra. Da spiller det ingen rolle om han er rusfri eller ei. Jeg går heller inn for å kunne gjøre en liten forskjell i livet til pappa, for jeg vet at han setter stor pris på å kunne møte meg. Jeg prøver ikke å få ham til å bli rusfri eller å «redde» ham, det går ikke. Da hadde jeg bare blitt skuffet, gang på gang. Jeg er faktisk veldig glad for at jeg har fått lov til å stå på sidelinjen og se på livet hans. Jeg er veldig stolt av ham. Han er jo faren min, og han ga meg livet. Uten disse opplevelsene hadde jeg ikke vært den jeg er i dag.

– Kan du beskrive faren din med ett ord?
– Godhjertet!

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge februar 2016.