Shirley er en sta spurv
Det ringte. Shirley Bottolfsen i Bodø tok telefonen. Stemmen i den andre enden sa noe om Harry Holes stiftelse.
– Æ svarte straks: «Beklager, men jeg har ingen penger å gi dere. Jeg trenger den penger selv. Dessverre. Det er ingen mulighet for meg å støtte opp.»
Oppringeren la pussig nok ikke på.
2. desember 2015 utnevnte Jo Nesbøs Hole-stiftelse Shirley Bottolfsen til «Årets ålreite dame», for hennes arbeid i Bodø og utlandet. Og denne dama er ikke bare ålreit. Hun er fantastisk. Jeg tror faktisk jeg elsker henne. Det er jeg ikke alene om. I mer enn 37 år har hun vandret rundt. Ikke formålsløst, for hun har alltid med sin bøsse. Bøssa hennes er den eneste i verden som har samlet inn mer enn ni millioner kroner. Ja, du leste rett. NI MILLIONER – og det helt alene. Men denne evighetsmaskinen på 81 år, opprinnelig irsk, stopper ikke.
Svært mange dager, fra klokka fem til elleve på kvelden, drar hun rundt til tre bodøbakerier og minst én restaurant. Hun henter mat. All denne maten (brødfangsten veier samlet 37 kilo, i snitt) bærer hun alene rundt til asylmottak, fattige familier, kollektiv for rusavhengige – vi snakker om 25 adresser i byen. Så går veien hjem til egne pinnsvin, katter og hund. Der kan det hende at hun fortsetter å pakke inn ting. For eksempel 120 gaver til barnehjemmet i Litauen, eller 800 juleplastposer med mat.
Nå står hun her foran meg, med prisen. Hun fikk jo ikke pengene.
– Med det samme var det litt «bittersweet», når de vet at jeg er en innsamler selv. Men det gikk til den glemte flyktning, da forsvant tanken på min egen bøsse. Jeg er så takknemlig. En dame som har fått så mye kjeft igjennom årene hadde vel aldri trodd hun skulle få pris for å være ålreit!
– Er du en slags Mor Teresa?
– Nei, nei, nei. Det er ingen religion som ligger bak det jeg driver med. Jeg er bare en liten, oppkjeftig spurv, en som elsker folk. Det er tre liten ting, sier Shirley. Hun bryter fortsatt på det engelske, nesten 60 år etter at hun ankom Norge og Bodø.
– Tre ting som jeg håper kan bli min budskap til framtiden. Du skjønner, mine arbeidsutstyr er så enkle. Number en: Gi en smil. Gir du en smil til livet, får du en smil tilbake, eller en sur en. Number two: Si «takk». Det er et ord som går mer og mer ut. Folk sier ikke takk. De tar imot alt, men sier ikke takk. Den tredje, og som er veldig, veldig viktig: Gi en klem. Kjærlighet kan man ikke gi for mye av. Så den siste ting: Du skal aldri gi opp! Jeg har vært gjennom så mye. Den dagen du gir opp og synes synd i deg selv er du ferdig. Det er IKKE «stakkars lille meg». Det er folk som har det mye verre. Det er veldig viktig å ikke tenke meg, men andre. Da kommer du deg gjennom livet.
La meg stille klokka tilbake. Opptakten til denne samtalen, for noe intervju var overhodet ikke planlagt, begynte på Schrøder, den i Waldemar Thranes gate i Oslo. Nesbø-heltens brune stamsted, altså.
En pris skulle deles ut. Harry Holes stiftelse, etablert av forfatter Jo Nesbø, ga bort én million kroner, og utnevnte Norges mest ålreite dame. Hennes oppgave var å si hvor pengene skulle brukes. Svar: Pengene går til Flyktninghjelpen, og et utdanningsprosjekt for somaliske flyktninger i Dadaab i Kenya.
I alle store settinger sluker pressen sine objekter. I 30 minutter er denne ålreite dama både forrett, hovedrett og dessert for mediene. Når hun er godt fortært, blir alt ryddet bort og vekk. Alle har fått det de skal ha. Det eneste gjenværende i det brune lokalet er den pakistanske eierens familie, noen uspiste karbonadesmørbrød, fornemmelsen av svettelukten til Nesbø – for det er jo her han har sittet og skrevet om enda et bestialsk mord som Harry Hole skulle løse – meg selv og prisvinneren.
Hun står litt fortumlet nederst i et hjørne og forsøker å presse ned den glassinnrammede prisen i en Kiwi-pose. Klokka er 13.45. Hva i all verden skal hun gjøre nå? Ute plaskregner det jo.
– Flyet mitt går 21.40, så jeg tenkte jeg skulle gå ned på den Steen & Strøm.
Shirley Bottolfsen er en person som ser mennesker. Denne gangen var det =Oslo som så henne. Slik vi prøver å se alle.
– Har du lyst til å bli med ned å hilse på selgerne, og redaksjonen?
– Å ja, det har jeg veldig lyst til. Den narkomane og den alkoholiker er mitt hjem. Det er en sånn plass jeg tilhører. I Bodø kaller narkomane meg sin engel. Og den utlending jeg har hjulpet i alle, alle år sier Mama.
Med prisen i én arm og Shirley i den andre vandrer vi bort til min lille, overfylte bil.
– Vent, jeg så skal jeg flytte all denne maten her.
Bananskall, colabokser, brødrester, halvgnagde bikkjebein og diverse annet skrot lempes bak.
– Denne minner om min egen, utbryter Shirley henrykt.
– Dette vitner om et liv!
Så bærer det av sted.
– Æ treng ikkje en masse PR. Nu er æ så gammel. Den hadde vært kjærkomment da jeg startet opp. Stolt er jeg likevel for Bodø. Uten dem ville vi ikke fått prisen.
Hva er det med disse vevre, men sterke kvinnene som blir kalt spurver, som Edit Piaf og Shirley Bottolfsen? De tenderer til å være små. Men med et kraftig nebb, vaktsomme og uredde.
Når vi er ankommet =Oslos lokaler vandrer Shirley naturlig rundt blant alle selgerne. Snakker engasjert og kjøper blader. Jeg ser at hun er hjemme. Øynene glitrer. Vel oppe i redaksjonen er det også en annens øyne som begynner å gjøre det: fotograf Dimitris. Mannen blir totalt på styr. Jeg tror faktisk han er utsatt for øyeblikkelig forelskelse.
– Men du, nå er det bare en ting som står i hodet på Norge og Europa: Syria. I Bodø leier folk ut hus for 30-40.000 i måneden. Masse idrettsfolk gjør det. Det er jo blitt veldig «dicy» å snakke om flyktningene, men jeg ble så sint. Det var 19 syrere på et av mottakene våre. Så begynte de å klage på at de hadde ikke TV eller internett. Da sa jeg: Vet du, jeg er ikke norsk så jeg snakker ikke på vegne av Norge, men på vegne av meg selv. Dere har vært her i to, tre dager og så kommer du og klager. Du har fått frihet, du har forlatt familien din, kone og barn er i krigssonen. Så kommer du hit og jamrer over et tregt internett. Det er en SKAM. Alle som kommer hit trenger jo korreksjon, ikke sant? Og vet du, alle reiste seg og takket meg. Tror du virkelig vi hadde fått lutefisk om vi hadde reist til deres land? Det er ikke sikkert vi heller hadde likt det vi hadde fått, men hovedsaken er jo at de får mat – ikke sant.
Fjærdrakten til denne spurven minner ikke om andre spurver. Den er glad, med masse farger.
– Det som er veldig trist i Norge er at man tror at alle asylsøkere får mat, men det er ikke slik. Alle mine i Bodø, og jeg har – ja, hvor mange er det? 370? De får ikke mat. De har 1700 kroner i måneden å leve av, og den eneste maten de har, er tørt brød og vann. Hadde jeg ikke kommet med den brød ville det blitt vanskelig. Vi redder veldig mange liv.
Telefonen ringer.
– Hello. Ja, jeg har det så fint. Jeg er hos den hjem for narkomane. En journalist plukket meg opp. Ja, kjøp den fugl. Det blir morsomt.
Shirley holder åpenbart på med mye.
– Du skjønner Lene, jeg mister masse folk på grunn av mine holdninger. Jeg er veldig glad i nordmenn. Men de er feige, konservative og redde for å gjøre feil. Det ser alle vi som er utlendinger. Snakker du med dem på enmannshånd, er de enige. Men spør du dem om å si fra offentlig sier de «nei, nei, ikke meg». Jeg har vært med på så mange protester. Jeg samlet inn masse penger til møbler for de eldre, men så fant plutselig kommunen ut at de skulle stenge aktivitetssenteret for rusavhengige. Da ble jeg forbannet, og bestemte meg for å sultestreike. Jeg sa: Dere som støtter meg må bare komme, og gå med plakat. Jeg sultestreiket fra klokken 12. Ingen møtte opp. Så kom ordføreren, og var forbannet på meg. Sa at jeg skjemte ut alle. Jeg svarte: «Sorry, we want.» Og vi fikk beholde senteret!
– Jeg så du snakket med Kristin Clemet i dag?
– Ja, jeg sa til hu Clemmetsen, er det slik at disse 35 narkomane uten hjem plutselig er null verdt? De skulle leie ut deres leiligheter til flyktninger for 60.000 kroner. Om dere gjør det har dere satt den siste spikeren i kista! Jeg sa også «rød gardist», som jeg kaller dem i partiet Rødt, det er lett å love en masse når du er i opposisjon. Jeg sa: Nu må dere vise hva dere står for. At det ikke er bare ord. Nå får vi beholde den leiligheter. Jeg er så glad for det. Vet du, jeg tror ingen forstår hvor ille tilstanden er hos de fattige her. Når jeg går på den plass hvor de sover ute, og roper «jeg har bagett!», kommer det fem, seks krypende fram. De har ingen sted å bo, Lene. Tenk på det.
Det er kanskje ikke så rart at Shirley også har mottatt Kongens fortjenestemedalje for sitt sosiale arbeid, en internasjonal pris fra Lions Club, og John I. Alvheims ærespris på 50.000.
Hun tar av seg hatten.
– H. C Andersen skriver om keiserens nye klær. Han er jo naken. Jeg er den lille gutt. Det er ikke for å være ondskapsfull eller jævlig.
Shirley Bottolfsen møtte pave Johannes Paul II i 1989. Og Chai Ling, kvinnen som sto fram som en kompromissløs leder under opprøret i Beijing 1989, og var fast bestemt på at kommuniststyret i Kina skulle styrtes. Senere president Lyndon B. Johnson, med kone og datter, var hjemme hos Shirley.
– Vice president Lyndon kom til Bodø for å besøke forsvaret i forbindelse med Nato, og han hadde så lyst å besøke noen vanlige folk. På grunn at jeg var irsk, og gift med en sjømann, spurte de om jeg kunne ta imot ham og hans familie i mitt hjem. Dette var i 1963. Da han gikk, sa jeg til ham: Du får hilse han John F. Kennedy – han er jo også irlender. Så sa Lyndon: “Skriv en brev til Kennedy, så skal jeg gi det til ham”. Jeg fikk svar fra Det kvite hus, og hilsen fra Kennedy som takk for brev.
Vår fotograf løper logrende rundt og serverer engelen.
– Paven var en veldig snill mann. Du vet jeg er opptatt av blikket til mennesker. Han hadde de fineste øynene jeg noen gang har sett. Så warm. Så holdt han meg i hånden, og jeg følte jeg fikk noe av ham. Vet du, i et lite etui lå det en rosenkrans med en perle på. Da du fortalte om din far, som gav penger til alle uteliggerne i hånden på en slik måte at ingen kunne se det, ga også jeg paven en gave. Tre Sulitjelma-lysestaker. Det skulle representere det katolske i Norge, utlendingene i Norge og det norske. De er nå i Vatikanet.
Anes det et stolt smil?
– Paven kom til Tromsø på den tiden det var masse studentopprør i Kina. Jeg bestemte meg for å lage min egen underskriftsprotest i byen. 8000 undertegnet. Vi fikk bundet inn seks bøker. Jeg sendte en til FN, en til Stortinget og en til den kinesiske ambassadør. Deretter reiste jeg til Beijing, tok min lille sykkel og overleverte underskriftsbøkene til utenriksdepartementet. Alle var veldig bekymret. Jeg ba også om å snakke med utenriksministeren. Det tok en times tid. Høflig kom han ut, og jeg sa at dette var på mitt eget initiativ, og at jeg ikke likte det som skjedde med studentene.
Denne lille fuglen flyr dit hun føler at de trenger henne. Hun gir sine siste krefter, og sine siste smuler til de svakeste – eller dem som tror på noe godt og viktig. Selv om det skulle koste henne livet.
– Det krever mot å stå opp?
– Ja, jeg har fått dødstrussel. Jeg tror de to mest utskjelte folk i Norge faktisk er han Carl I. Hagen og æ. «Kom deg vekk, helvetes kjerring.» «Jeg skal ta deg på bilen og sende deg ut på første fly.» «Jeg er så lut lei av det stygge ansiktet ditt.» «Kan vi ikke bli kvitt hu!» Men det er nettopp da jeg tar den helvetes bøssa, og gir faen. Gir faen! Jeg kaller en spade en spade. Det er privilegiet med å bli gammel. Ikke er jeg ansatt noe sted, så jeg kan ikke få sparken, og de sender meg neppe ut av landet etter 60 år. Politiet i Bodø sier at ingen er tryggere enn meg, for jeg kjenner alle – også de verste kriminelle. Vet du, den fineste jul jeg har hatt, satt jeg med 17 narkomane mens de pumpet blod.
– Hva er trikset for å få samlet inn så mye?
– Når noen selger lodd og sånn, så vet du hvordan det er med den kjerringgreia. De står der en time, og så kommer det: «Gud, jeg er så kaffetørst, å gud, jeg kan ikke stå. Hvordan i helsike får du så mye penger?» Da forteller jeg hvordan.
– Hva gjør du?
– Jeg er ærlig. Jeg tar ikke pause. Så lærte jeg dem med om innsamling. For å selge to lodd for to kroner stykket er bare tull. Det er mye bedre å si at du får åtte lodd for 20 kroner. Da kjøper folk. Jeg går også bare rundt. Spør aldri. Det er hemmeligheten min. Jeg kan gå en hel dag uten å si noen ting. Så har jeg jo blitt en «Vipsi queen».
– Æ blir helt skremt. Du er jo mye mer teknologisk enn mæ, kommer det fra Remi Moen, den økonomiske og administrative lederen i =Oslo. Han er fra bodøkanten.
– Jo da, dem vipser over. Når jeg lå syk fikk jeg inn penger hele tiden. La meg se hvor mye som har kommet inn i dag.
Vipsedronninga tar fram sin Iphone 6.
– Jo da, her har vi fått inn … 250, 300, 200 kroner … Til sammen har vi fått inn 6000 bare i dag. Jeg må holde meg up to date. Æ skal ha peng!
Det er ofte de som har lite som gir mest, konstaterer hun.
– Uten dem er jeg ingen ting. Og vit, jeg har aldri tatt ut et eneste øre av aksjonene. Jeg har til og med tippet to ganger i uken for å prøve å vinne en million, så jeg kan gi det bort. Alt jeg samler inn går automatisk til Shirleyauksjonen – til de trengende i Bodø.
Jul feirer hun ikke. Da går hun først rundt på fengselet. Deretter besøker hun de enslige.
– Ja, og uansett hva de har gjort, får de kjærlighet og en klem og gave. Så besøker jeg dem som ikke har noen plass. Så er jeg hos den narkomane før jeg farer ned til sykehuset. Der går jeg til hver eneste pasient. Da føler jeg meg lik en blomst som alle lukter litt på. På sykehuset bruker jeg sikkert tre timer. Til slutt er jeg som en ballong som all luft er gått ut av. Men veldig lykkelig. Jeg har hatt et fantastisk liv i Bodø de seinere årene. Folk i byen har funnet ut at de bare må akseptere meg, jeg er god å ha.
Shirley løp maraton i USA sammen med verdenseliten, og var i mål på 5 timer og 17 minutter. Hun fikk inn 175.000 kroner, og endte på førstesiden på USA største sladreblad, National Enquirer. Hun har danset i korte, korte skjørt foran en haug med mennesker. Da etterlignet hun Tina Turner.
– Ja, jeg må jo finne på noe nytt. Jeg kan jo ikke hoppe ut av fly naken. Ingen vil betale for det. Ha, ha. Så hva skal jeg gjøre? Ingen vet jo ha denne helvetes kjerringa kommer til å finne på. Da jeg var Tina, fikk jeg inn 17.000 kroner. Det skulle gå til et kirkeorgel. Jeg hadde vært en for sexy babe. Menighetskvinnene mente jeg var uanstendig kledd, så de kunne ikke ta imot pengene. Fire år tok det – så sa de ja.
Hun har opplevd flere eksempler på at mottakere avslår.
– Det er helt forferdelig at Frelsesarmeen sier at de ikke kan ta imot brukte ting og gi til norske barn. En skole hadde samlet inn 80 julegaver, nydelige kjoler og masse flott, men ingen ville ha dem. Så jeg gikk til avisen og sa at «jeg har 80 julegaver ingen vil ha». Da ringte en militærmajor. Han sa at de dagen etter skulle med militærfly til Litauen. De tok med alle gavene til et barnehjem, som ble the beginning of a lovestory mellom barnehjemmet og meg. Der har vi holdt på siden 2008.
Dagen har svunnet hen. Shirley sitter godt begravd i dynen min hjemme på sofaen. Jeg hører hvordan hun organiserer for å få ordnet maten, som skulle vært levert i kveld, men hun skal på Frokost-tv, og må bli værende i Oslo.
– Jeg har alltid elsket folk, og jeg er en bohem. Lever mitt eget lille liv, men jeg lever for folk. Mitt liv er folk. Da mannen min døde, lovet jeg ham å fortsette. Jeg er ikke noe luksusmenneske. Jeg liker ikke en masse kranser. Men den dagen jeg blir borte, håper jeg at det blir i Domkirken, og at min kiste bæres ut av den narkomane og den alkoholiker.
Et ordtak sier: «Hvis du ikke lever for noe, dør du for ingenting». Den dagen St. Peter møter Shirley Isabelle Theresa Bernadette Bottolfsen – kvinnen som har viet hele sitt liv til «den folk» som hun så godt sier – vil ordet «ingenting» neppe finnes i vokabularet. Kvinnen fra den grønne øya har gitt en egen kjærlighet til dem som har snublet utfor de trygge stiene, og som har begynt sin vandring mot avgrunnen. Det er da denne fandenivoldske ålreite dama kjemper med all sin kraft, slik at de som ingen vil ha også får en plass og litt mat.
By the way: Jeg fikk også en pris. Jeg er nå blitt en Shirleys Angel!