Selgeren Olav S. Hansen

– Litt om deg?
– Jeg kombinerte jobb og heroin i tre år. Så mistet jeg motivasjonen. Det kan jo skyldes stoffet. =Oslo har jeg solgt siden april 2008. Det var ikke mye å tjene på å plukke flasker. Jeg er ganske fordomsfull, så jeg hadde en barriere mot å selge gatemagasin. Den barrieren ble brutt.

– Du hadde kanskje ikke hatt noen salgsjobb før?
– Jo da, jeg prøvde å selge Programbladet. For en ukes jobb skulle jeg få 3000 kroner, selv om jeg ikke fikk solgt noe. Min første oppringing var til et par på Vestlandet. De sa nei takk. Det gjorde så sterkt og negativt inntrykk på meg at jeg gikk ut og røykte, og kom aldri tilbake. Det gikk bedre da jeg jobbet i Aftenpostens kundesenter. Jeg oppfylte bonuskravene, som ikke var helt lave. Selv om jeg brukte heroin samtidig, fikk jeg en god attest. Jeg har også jobbet ti år i databransjen.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp klokka 8-9 og kommer hjem 18-20. Da har jeg solgt =Oslo, fått tak i stoff og sprøyter, kjøpt mat. Jeg trives såpass godt med å selge bladet at jeg gjør det på søndager også. Jeg kjeder meg hjemme alene.

– Er livet med heroin like bedrøvelig som det høres ut?
– Det blir kanskje et vanskeligere liv. Jeg har levd det meste av livet uten heroin, men jeg var ikke særlig mer fornøyd da. Heroin er demonisert. Vi narkomane har solt oss litt i glansen over at vi driver med noe så forferdelig. Vi får en slags omvendt status.

– Er det lett å selge bladet?
– Det er 3-4 kjøpere i timen, og færre nå enn før. Det skyldes flere sammenfallende omstendigheter. Etter å ha brukt kontanter i flere tusen år, går vi fra pengehusholdning til ingen kontanter. Det går an å kjøpe bladet med SMS, men utrolig mange sier de har firmatelefon. Så har prisen på bladet økt. Jeg tjener ikke mindre enn før, men det er kjedelig å måtte vente lengre på neste kunde.

– Har du noen salgstriks?
– Mitt triks er at jeg ikke har noen triks. Jeg bare står der. Jeg har fått en del skryt for det. Det viktigste er å være seg selv. Er du ikke dét, blir det så slitsomt at du ikke holder ut i virksomheten. Jeg har meditert en god del i mitt liv, men det er vanskelig når jeg skal selge. Isteden står jeg og er forbannet på dem som ikke kjøper bladet. Sånn fungerer hjernen min når den ikke blir holdt i tømme. Det hender folk parkerer bikkja ved siden av meg. Det er veldig koselig. Da glemmer jeg å hate dem som ikke kjøper.

– Har du fått hjelp med rusproblemet?
– Jeg har vært på 25 avrusninger, men det begynner å bli lenge siden. På nittitallet ville jeg seriøst bli rusfri. Det endte med at jeg ikke brukte heroin på åtte år. Så begynte jeg igjen i 2006. Siden har jeg ikke ønsket å slutte. Jeg er skeptisk til nytten av behandling. Samfunnet prøver å gjøre ett eller annet. Så gjør man det man har. USA har bombefly, så de bomber. Det er det de kan. I Norge har vi LAR (legemiddelassistert rehabilitering, red. anm.). Vi driver og LAR-er folk.

– Hva ville du gått i demonstrasjonstog for?
– Jeg har litt vondt for å gå for tiden. Kroppen er ganske ødelagt, og jeg begynner å dra på åra. Heroin settes i muskulaturen, og er blanda med ukjente substanser. Sånn sett hadde det vært bedre å få stoffet rent.

– Du ville kanskje ha demonstrert for heroinassistert behandling?
– Det har også sine ulemper. I Danmark er ordningen slik at du må stille opp et sted morgen og ettermiddag og ta masse urinprøver. Jeg vil ikke at livet mitt skal administreres av andre. Akkurat nå har jeg det bra.