
Selger Reidar setter ord på livet sitt
De første åra på skolen gikk det bra for Reidar. Men da han skulle lese høyt for læreren og resten av klassen, da starta det hele. Han klarte ikke fullføre setningene, og blei mobba for det fra første stund.
Reidar forteller:
– Jeg ba om å få slippe høytlesninga, men det ville ikke læreren høre snakk om. Så sto jeg der da, og dreit meg ut gang på gang. Jo mer fortvila jeg blei, jo mer glede hadde medelevene av å gni det inn. Det samme skjedde da jeg skulle opp og skrive på tavla. Det var så mange skrivefeil at ingen skjønte hva jeg prøvde å skrive. Alle lo.
Reidar er innom =Oslo daglig, og kjøper med seg en bunke magasiner. Han velger alltid å jobbe på Carl Berners plass, et av stedene som alltid er ledig på tavla vår. Når ikke Reidar er der, jobber han ofte på Bymisjonens tilbud Lønn som fortjent. Der han går rundt med selvlysende vest og holder Oslo-gatene rene for søppel.
Han er ikke redd for å ta i et tak, Reidar. Men han har sjelden fortalt noe som helst om seg sjøl. Derfor blei jeg ganske overraska da han en dag trakk meg til side, og stakk til meg en bunke tettskrevne ark.
– Jeg vil at dere skal skrive om dette, om min historie, sa han.
Øverst på arket en overskrift, med små bokstaver: «Mitt liv som et null».
– Jeg kunne stå der ved tavla og begynne å grine, for jeg grua meg sånn til mobbinga som kom til å skje i friminuttet, forteller Reidar meg, ei ukes tid seinere.
Jeg har lest gjennom historien hans, men vil gjerne at han forteller selv.
– Fortsatt var det ikke snakk om å få slippe å skrive eller lese høyt foran alle. Hvis jeg sa ifra om mobbinga, fikk jeg juling. Noen av gutta venta på meg i et skogholt jeg måtte gjennom på veien hjem. De pleide å piske meg med en lang kvist, men bare utapå klærne. Så det ikke blei merker. Sa jeg ifra til noen vanka det mer juling, så jeg slutta å si fra til noen i det hele tatt, sier han, mens han stirrer ned i bordplata mellom oss.
Reidar trekker pusten dypt, og fortsetter:
– Jeg jugde om alt som skjedde, men mamma skjønte at noe foregikk. Til slutt tok hu affære. Jeg hadde fritak fra gymmen, for legen mente jeg hadde en medfødt hjertefeil. Det var også noe gutta hengte seg opp i og mobba meg for.
– En dag etter en gymtime var dem forbanna på meg, husker ikke hvorfor. Jeg blei dratt inn i garderoben, og slått. Noen holdt arma mine bak ryggen min, mens en slo meg så hardt i brystet at jeg besvimte. Jeg våkna aleine, og ante ikke hvor lenge jeg hadde vært borte. Den dagen klarte jeg ikke å holde det skjult for mamma, og hu troppa opp på rektors kontor. Der fikk hu beskjed om at mobbinga var helt ukjent for rektor og lærere, men at dem skulle ta det opp på et møte. Veit ikke om det blei gjort. Merka ikke noe til det, i hvert fall.
Reidar er en uutgrunnelig type. Ansiktet ligger alltid i alvorlige folder, selv når han uten tvil tuller med meg over disken i salgslokalet. Han har noe munkeaktig over seg, bak de tykke brilleglassene.
Reidar fortalte meg en gang at han er en litt kjedelig type, med kjedelige drømmer: å få et eget sted å bo, hvor han kan låse døra, skru på tv-en og steike en pizza. I dag er han UFB, som det heter. Uten fast bopel. Sover på sofaen hos en kamerat.
Det er ikke den første sofaen. Det er noe i måten han beveger seg på, som om han er plaga av kroppen. Han forteller om det:
– Jeg halta som barn. Legene på et sjukehus hadde sagt til mamma at det kunne komme av hjertefeilen. Det skremte vettet av henne, og hu ville knapt sleppe meg av syne en periode. Seinere, på et annet sjukehus, fant dem ut at jeg hadde en defekt hofte, som gjorde at det ene beinet blei kortere. Det må være tidenes sykehustabbe. Så måtte jeg gå med skinne, noe som var plagsomt. Det, og kanskje det at mamma hadde sagt fra om mobbinga, gjorde at jeg fikk lov til å gå og legge meg og slappe av når det blei for mye. Jeg fikk være på et rom aleine, hvor jeg kunne ligge på en madrass og hvile. Men det gjorde bare at det blei enda større forskjell på meg og de andre, og at jeg fikk med meg enda mindre undervisning …
Reidar stopper opp litt, leter etter ordene, eller tråden. Jeg synes det er greit med en pause. Det blir mye vondt. Og jeg vet jo at det er mer.
– For å prøve å rette opp hofta mi lå jeg en lengre periode på sykehuset, i strekk. Der på barneavdelinga var det ikke så forskjellig fra skolen. Det var hakking og mobbing. Der var jeg jo bundet til senga og hjelpeløs, så det gjorde det verre. En av gutta kom bort til meg den dagen han skulle skrives ut, og slo meg der jeg lå. Til slutt turte jeg ikke sove om natta, av frykt for påfunn og vold.
Noen ganger under Reidars fortelling tar jeg meg selv i å tenke at det må være overdrivelser, ja, kanskje litt fantasi. Det vil nesten ingen ende ta, all lidelsen. Men jeg har sett papirene fra stiftelsen Rettferd for taperne, hvor Reidar ble tilkjent erstatning på begynnelsen av 2000-tallet. De har sjekket opp opplysningene i den grad det var mulig, og går god for det Reidar opplevde.
– Jeg fikk erstatning fra stiftelsen, ja. 60 000 kroner for et en tapt barndom og et ødelagt liv. Et menneskeliv kan jo ikke måles i penger. Det at jeg ikke klarer å fungere i samfunnet, er jo et tap for samfunnet, sier Reidar om det.
– Jeg begynte i spesialklasse, som det blei kalt, etter det. Der var det et par stykker som var klin gærne. Det var yrkesopplæring, og vi skulle lære å betjene svære stansemaskiner og sånt. De gutta hadde ingen sperrer, og sånn som de lekte med maskinene turte jeg rett og slett ikke å være der lenger. Så jeg slutta. Der også. Droppa ut av skolen.
Reidar forteller ikke så mye om livet i familien i barndommen. Egentlig er det bare mora han nevner. Han fortsatte å bo hos henne langt opp i voksen alder. Han forteller om hvordan hun fortsatte å være bekymret for ham:
– Jeg var uføretrygda fra ung alder, men prøvde å spe på med å jobbe som sjåfør for firmaet til en kompis. Han overbeviste meg om at jeg ikke kunne tjene mer enn tusen kroner i måneden på grunn av trygda, men det var bare jug. Jeg blei lurt på den måten av flere. Et lett offer fordi jeg ikke kunne lese, og ikke kunne sette meg inn i hva jeg hadde krav på og rett til. Det er også noe som har fulgt meg hele livet. Etter en stund satte mamma ned foten, og sa det måtte bli slutt på sjåførjobbing. Det var ikke fordi hun visste jeg blei lurt, men fordi hun var livredd for helsa mi. Hjertesykdommen gjorde at jeg fort kunne bli veldig trøtt, og hun så for seg at jeg sovna bak rattet.
Da mora døde ble Reidar sittende igjen med leiligheten de to hadde bodd i. Men mangelen på kunnskap om voksenlivet gjorde tilværelsen vanskelig. Når han forteller om denne perioden, ser jeg ham for meg sitte nesten lammet igjen i barndomshjemmet, mens alt faller sammen rundt ham:
– Jeg sliter fortsatt med gjeld fra den tida. Inkasso, namsmannen, dette var ikke noe jeg skjønte noe av. Fikk til slutt hjelp til gjeldsordning, men da var det nesten for seint. Gjeldsoffer kalles det. Jeg flytta til Trondheim med ei dame jeg møtte, men det gikk skeis. Da jeg kom tilbake til Oslo, bodde jeg på gata, sov på Østbanen, og tigde mat på Narvesen. Til slutt fikk jeg hjelp av Nav til å få et rom på et hospits, et berykta et. Der var det mye bråk og fyll. Jeg klarte ikke betale egenandelen min der, og havna på gata igjen.
Reidar kom etter hvert i kontakt med organisasjonen Fattighuset, som hjalp ham med klær og mat, og også rom å bo på. Mange av disse erfaringene har han til felles med mange andre som ender opp med å selge gatemagasin, som ham. Men i løpet av historien har ikke Reidar snakket om rus, bortsett fra at det var mye av det på hospitset han bodde en periode. Han forteller litt:
– Etter at mamma døde drakk jeg en god del, i flere år. En sein kveld sovna jeg i ei snøfonn. Heldigvis fant et par damer meg, og hjalp meg hjem. Ellers hadde jeg nok ikke sittet her i dag. Da slutta jeg med drikkinga. Blei til og med gift, da jeg var i slutten av førtiåra. Det varte noen år, helt til jeg dumma meg skikkelig ut. Kona mi ville at jeg skulle gå til psykolog, men det blei aldri noe av. Det var vel fordi jeg helst ville slippe å måtte huske alt fra barndommen igjen. Jeg sleit skikkelig da jeg skulle søke om erstatning for tapt barndom, og måtte hente frem de minnene. Hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det igjen?
Jeg minner ham på at han nettopp har gjort akkurat dét. Da trekker han litt på smilebåndet. Han sier at det fortsatt tar på, det å huske og dele. Jeg spør om han vil fortelle mer om livet nå, eller livet som voksen generelt. Han trekker på skuldrene og blir stille en lang stund.
– Nei, det er bare mer av det samme. Nederlag og motgang. Noen sier at motgang gjør deg sterk, men det har jeg aldri opplevd. Skoletida sitter i hue, samme hva jeg gjør. Ikke det at det kommer tilbake, og sånt. Det er det at jeg aldri fikk sjansen til å lære å lese og skrive skikkelig, men også at jeg fikk prenta inn at jeg er en taper, et null. Og jeg har ikke klart å se på meg sjøl på en annen måte etter det, avslutter Reidar, før han forsvinner i retning Carl Berner og stamkundene sine der.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo mai 2018.

