Sekteriske rusvelferdsprofitører: En konsekvens av norsk rusbehandling?

«Jeg hadde aldri trodd det kunne skje en slik ugjerning i vårt rolige nabolag». Det hører man iblant på nyhetssendingene. Det samme slo meg da Marius N. Karlstrøm i høst holdt foredrag om sin erfaring fra Addictologi Akademiet.

Temaet var kritisk blikk på rusbehandling. Seks personer fra det selverklærte akademiet var utplassert i salen, i tillegg til noen muskelmenn. De rakk å rope ut beskyldninger mot foredragsholderen, som ikke egner seg på trykk, før flere av dem ble bortvist fra seminaret. Andre deltakere gikk i pausen fordi resten av disse fikk bli igjen.

Spenningen var sterkt ubehagelig. Som til å ta og føle på. Og så på et seminar på rusfeltet da, tenkte jeg i et øyeblikks naivitet. Jeg hadde aldri trodd slikt kunne skje på et russeminar. En typisk reaksjon når en rystes eller sjokkeres av grov hensynsløshet. Lettelsen var til gjengjeld stor da VG nylig bemerket seg med god gravejournalistikk og mot, med sine avsløringer av rusvelferdsprofitørene i Stiftelsen Ordet og Addictologi Akademiet.

Stiftelsen Ordet har tjent millioner av kroner på å sende rusavhengige, ungdommer og kenyanere ut på gaten med plakater mot narkotika. De har protestert mot legemiddelassistert rehabilitering, og brukt innsamlingsbokser aktivt. Siden august har VG kartlagt virksomheten. Nå har stiftelsen fått kemneren og stiftelsestilsynet på nakken.

Så kom saken om Addictologi Akademiet. Ifølge organisasjonen Hjelpekilden har «Akademiet» flere usunne trekk kjent fra religiøse miljøer. Utbrytere forteller om svertekampanjer, trusler og vold. En likhet mellom Stiftelsen Ordet og Addictologi Akademiet er at lederne deres har tjent millioner i året på virksomheten. Altså uvanlig mye penger for arbeid med rusavhengige.

Men er ikke denne virksomheten egentlig en konsekvens av generell norsk rusbehandling? Av det norske rusfeltet? For hva er egentlig rusbehandling? Det fins det neppe noen egentlig kunnskap om. Likevel kan man forledes til å tro det, siden vi har eksperter og forskere på feltet, som i et typisk helsepolitisk byråkrati. Arbeid med rusavhengige har i tillegg blitt en utdannelsesgren.

På rusbehandlingsfeltet har vi evangeliesentre, 12-trinnstilnærming, Narconon, terapeutiske samfunn, kollektiver og institusjoner. Noen steder står de og holder hverandre i hendene, synger eller leser tekster. Noen steder krever frikirkelig religiøsitet. Noen driver med konfrontative tilnærminger. Noen «går for livet» som viktig ledd i behandlingen. Treningsterapi kalles det.

Noen legger til rette for å spille musikk og kaller det «musikkterapi». Da er det behandling, eller i hvert fall en viktig del av behandlingen. Selvhjelp anses også som behandling. Noen bor hjemme og går til poliklinikker for behandling. Andre tvinges til institusjonsopphold for behandling. Noen tilbys utredning av psykisk helse, og opptrapping på eksempelvis adhd-medisin (legal amfetamin).

Andre tilbys C-preparater. Noen tilbys nedtrapping på B-preparater. Andre steder er det samme forbudt fra inntaksdato. Noen kaller legemiddelassistert rehabilitering med morfinmedisiner for behandling. Andre anser det som det motsatte av behandling. Andre igjen ser det som det er, et virkemiddel for rehabilitering.

Tillit er et fremmedord i norsk rusbehandling. Straff, kontroll og sanksjoner er utbredte virkemidler. Noen som går i behandling kalles pasienter, andre kalles brukere, andre igjen klienter eller elever. Noen rusbehandlere er eksperter på ruspasienter, andre på å lytte til og bistå ruspasienter. Akupunktur anses av mange som viktig ledd i behandlingen. Noen institusjoner krever deltakelse på møter med Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane.

Pengestrømmen er enorm, men statistikken for vellykket behandling er oppsiktsvekkende lav. 20 prosent er rusfrie ett år etter innskrivelse. Ingen vet hvordan disse har det eller hvordan det går med rusingen et halvt år etter det igjen. 33 000 er til enhver tid i såkalt tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Individualitet er viktig, men siden det meste tillates og alt fremmes som kunnskapsbasert, vil jeg påstå at kunnskapen om rusavhengighet i hovedsak må kalles dogmatisk. Altså basert på fullstendig udokumenterte påstander. Under slike forutsetninger er det rom for slike som Addictologi Akademiet og Stiftelsen Ordet.

De som baserer seg aller mest på dogmer, blir gjerne som på livssynsfeltet: Det dannes sekteriske grupperinger som bruker sekteriske virkemidler. Og noen tjener seg søkk rike. Er ikke dette egentlig en naturlig konsekvens av norsk rusbehandling? Det er kanskje ikke så rart at slikt kunne skje på det norske rusfeltet.

Arild Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Se også Marius Karlstrøms kronikk om Addictologi Akademiet.