Seks meningsløse uker og en fin dag

Mange har opplevd å bli permittert, eller til og med miste jobben, de siste ukene. I møtet med =Oslo-selgerne som brått mistet denne ene muligheten til arbeid, lærte vi mye om hva det innebærer å med ett ikke ha noe som venter deg hver morgen. Dette er siste del av serien “Stemmer fra tomme gater” som har tatt for seg livet for selgerne under korona-krisen. I stedet for å be dere Vippse for å lese, kan vi endelig oppfordre til å gå ut, finne en selger, og kjøpe det ferske nummeret av =Oslo som er i salg på gata.

– Det er ikke pengene jeg savner mest, det er kundene, fortalte Gina meg på telefonen her om dagen, og hun fortsatte:

 – Det er jo når jeg er på jobb at jeg får møtt mennesker, vært sosial. Siden dere stengte har dagene ofte føltes meningsløse.

De siste seks ukene, etter at =Oslos lokaler stengte, har jeg brukt mye av tida på å lete etter gjengen som selger magasinet, både for å dokumentere hvordan livet i de folketomme gatene artet seg for gatefolket, og for å holde kontakten med venner og kolleger oppi det hele. Noen visste jeg hvor jeg kunne finne, eller de tok selv kontakt, andre var som sunket i jorda. Noen dager kunne jeg henge rundt steder folk møtes i timevis, uten å treffe kjente.

Risikogrupper og mennesklige virus

Som Gina, er det mange som sier at det å ikke ha et arbeid å gå til eller kunne slå av en prat med kunder, er verre enn tapet av inntekt. De fleste som selger =Oslo lever i en form for utenforskap, og mange av dem har funnet en arena hvor de kan ta del i den store kollektive hverdagen gjennom gatemagasinsalget. Noe annet veldig mange av den fargerike gjengen har felles, er dårlig psykisk helse. Hvis psykisk uhelse var et virus, ville rusavhengige og fattige vært den største risikogruppa.

Ta Marit, som både jeg og flere andre var bekymret for. Hun sto uten bolig da det norske samfunnet stengte ned, og holdt meg oppdatert på livet sitt via Messenger. Det var lett å lese mellom linjene hvordan alt rakna mer og mer. Lørdag 4. april skrev hun:

Det største problemet er at jeg har brukt opp trygda, og det for hele måneden. Så var jeg for sent ute til å kjøpe opp magasiner, men en annen selger solgte meg noen. Jeg har aldri blitt behandla så dritt noen gang. Til og med da jeg hadde på plasthansker var folk sånn.

Uka som fulgte, besto meldingene stort sett av GIFer og videoer med søte dyr, helt til det kom nok en statusoppdatering i påsken:

Jeg har aldri hatt det så kjipt før. Ikke rakk jeg NAV heller. De to siste månedene har bladsalget fått det til å gå rundt til neste trygd. Jeg har heller ikke rusa meg så mye som nå, og har begynt med selvskading igjen.

Det sto mye mer i meldingen. Ikke alt er egnet for deling, men det ga grunn til bekymring. Jeg spurte om det var måter å hjelpe, prøvde å gi råd og foreslo at hun kunne komme innom i Skippergata, for å slå av en prat. Men det ble helt stille, hel frem til tirsdagen etter andre påskedag. Den meldingen endte slik:

Nå er påsken over og jeg trenger å få tjent noen kroner, har prøvd å bomme penger, men blir sett på som et virus. Folk smiler mindre, og flere vil ikke engang svare meg. Ja dette har vært den verste påsken noen gang. Jeg er abstinent, blakk og skremt av all korona-pratet. Tror desperate handlinger vi skje oftere nå. Jeg må komme meg ut og jakte.

Jeg spurte hva ut og jakte betyr, men igjen ble det stille.

Ensom bursdagsgutt

Marit kom aldri innom meg, der jeg satt og jobba i Skippergata, men flere andre banka rett som det var på vinduet for å høre om det var noe nytt, og slå av en prat på utsiden. Levai dukka opp rett som det var. Han er en av Lillestrøm-gjengen. Unge menn, og noen få jenter, fra Romania, som har jobbet og lett etter arbeid i Norge i flere år, for å ende opp med å selge magasiner i Oslo og på Romerike. De fleste av gjengen bor sammen på små hybler, men Levai bor helt alene. Samme tirsdag som jeg fikk den siste meldingen fra Marit, kom han innom igjen:

 – Jeg fylte 27 år i går. Jeg satt alene hjemme, som jeg gjør hver dag nå. Det er det verste, det å sitte inne på et jævla rom hver dag. Kan ikke jobbe, ikke møte venner, ingenting. Jeg har begynt å glemme rumensk, glemme ordene, sa han og stirret tomt ut i lufta.

Det var vondt å se Levai slik, tung av usikkerhet og fortvilelse. Det samme gjaldt for hele Lillestrøm-gjengen. Kjenner ingen andre som er så blide, sånn til vanlig, som dem. I disse ukene som har gått, når de kom innom, var ansiktene dystrere og dystrere. Så mange ting å bekymre seg for, når siste rest av penger snart tok slutt: mat, husleie, familiene hjemme i Sighisoara eller Comana som er helt avhengige av pengene gjengen sender hjem. Levais mor passer tre små barn, og hun klarer det fordi han sender henne rundt 600 kroner hver uke. Da =Oslo stengte, sto hun uten noe. Jeg spurte Levai hvordan han kom seg gjennom dagene:

 – Av og til går jeg ut, og ser om jeg kan finne noen tomflasker. De finnes nesten ikke lenger. Det er veldig, veldig vanskelig nå, sier han, før vi utveksler en liten fothilsen og forsvinner hvert til vårt. Jeg til jobben, han til ventingen. Jeg kunne knapt se bakhodet hans, fordi det hang for lavt.

Glede, uro og 1. maitog

Det skulle gå to uker før jeg så Levai igjen. Mandag 27. april åpnet vi forsiktig døra til =Oslo på gløtt, og både han og resten av gjengen var der ved åpning. Selv om den nye rutinen med å kun slippe inn en og en i lokalet førte til mye venting, over to timer for noen, hadde Levai konstant på plass det store, halvveis tannløse, smittende piratgliset. Over sytti selgere møtte opp, over to tusen gratis magasiner ble gitt ut over disken. Det var mye glede, men også fortsatt mye usikkerhet:

 – Kommer det til å være kunder i gatene? Kommer kundene til å tørre å kjøpe magasinet av meg? Burde vi ha på munnbind på jobb, eller vil det bare skremme enda flere vekk fra meg?

Mange gode spørsmål, veldig få svar. For svaret blir alt for ofte det jeg har gitt på de fleste spørsmål jeg har blitt stilt de siste seks ukene:

 – Jeg vet ikke. Vi må bare vente og se.

Jeg håpet hele dagen på at Marit skulle dukke opp, uten hell. Da vi stengte døra klokka to, følte jeg meg like ambivalent og usikker som selgerne. Det hadde vært beroligende å se at det gikk fint med så mange, men så var det de som ikke hadde vært innom. Det var en glede å møte alle igjen, og se hvor gira de var på å komme seg på jobb, men var resten av byen klar for selgerne? Heldigvis ringte Gina etter hvert, og fikk meg til å tenke på annet. Gina liker å snakke, og hun hadde ikke hatt mange å snakke med de siste ukene.  Etter at hun hadde snakket seg varm om hvor mye hun hadde savna kundene på sitt faste senter, og hvor glade hun var i hver enkelt av dem, kom hun på at arbeidernes dag var rett rundt hjørnet:

– Jeg skal gå i mitt første førstemaitog, og jeg skal bære den største fanen, nærmest deklamerte hun, litt for høyt, inn i røret. Jeg minte henne på at første mai, i likhet med syttende sådan, og stort sett alt annet, er avlyst i år. Hun innså at jeg hadde rett:

– Pokker, ja. Men neste år, da skal jeg stille på Youngstorget, først i toget, med den største fanen. Er det en eneste god ting som har kommet ut av dette, så er det at jeg har skjønt hvor mye det å ha en jobb betyr.

For en gangs skyld var vi helt enige.