
Sebastians hjerte
stemmen fra kriminalvakten i Oslo
er dyp
mandig
og foruroligende rolig.
– din sønn ligger i respirator
han har hengt seg
på cella
sier han inn i øret mitt.
alt blod forsvinner.
jeg fryser så jeg rister.
han fortsetter
dodør
belte
livstruende
– døende
skriket mitt kommer ikke ut
skriket mitt kommer ikke ut
han er stille og hvit
under lakenet.
slanger inn i munnen.
maskinen
driver pusten hans
– livet hans
inn og ut
inn og ut
hendene mine
på brystkassen hans.
muskulaturen blafrer
hjertet slår.
verdens vakreste hjerte
verdens vakreste sjel.
blafrer med sommerfuglvingene
under mine håndflater.
han er her.
essensen hans er her
og sjelen hans omfavner min.
varme.
kjærlighet.
kjærlighet hinsides forståelse
bølger mot meg
holder meg
bærer meg.
lysglans.
rommet er institusjon.
kaldt.
maskiner – during – lyder
digitale grafer – slanger.
profesjonelle sykepleiere.
kaldt.
kald effektivitet.
pasienten bak forhenget der inne
roper – skriker – lever
Sebastian er stille, stille.
bare sommerfuglens vingeslag
som gir, og gir.
tidløs tilstedeværelse
tidløs følelse
tidløs kjærlighet.
når jeg lukker øynene
ser jeg
smilet hans
omfavnelsen
bevegelsene
hører latteren
hører alvoret
ser hav og himmel
alle reisene
blikket
blikket som holder
livslinjen fast.
når jeg åpner øynene
ser jeg
Sebastian, «plym»,
kald og hvit
skadd
døende
med en levende lys-sjel
som forsiktig hvisker en tone
om å slippe livslinjen løs.
nærvær.
nærvær som elsker.
nærvær som lover å elske.
alltid.
alltid
bak tidens dør
mens han dør.
han blir kaldere.
de svarte ringene under øynene
blir svartere.
uro.
ikke hans.
min.
– ny lege. midt på natten.
«fremmed».
ung.
barbert skalle og metalløyne.
blikket hans er som permafrost.
jeg må gå.
blir kastet ut.
de skal bare …
på pårørende-rommet
hører jeg Sebastians rop.
– vær hos meg
– vær hos meg
– vær hos meg
de slipper meg ikke inn.
han ber meg komme.
han ber meg kjempe.
jeg kjemper.
dundrer på døren hvert tiende minutt
tilkaller legen som tok imot – som
sover
tilkaller sykepleiere
tilkaller hjelp
og Sebastian kaller
kaller på nærvær
kaller hele tiden – vær hos meg
tilslutt får jeg komme inn igjen.
tiden som er gått
har stjålet noe
har stjålet mye
har stjålet det sterkeste nærværet.
sommerfuglen har begynt reisen.
muskulaturen blafrer ikke lenger.
morgenen dreier natten i biter.
kald.
emmen.
vond.
fremdeles synger sjelen hans
til meg.
svakt.
så svakt.
lyst.
så lyst.
alltid. hvisker den.
all tid.
klokken på veggen stopper ikke.
viserne slår hardt støt i sirkelen.
måler det umålelige..
viser kaldt vei mot det uunngåelige.
lyset utenfor er grått.
jeg ligger i armkroken hans.
hånden på hjertet hans.
innhyllet i en annen virkelighet.
– hans.
respiratoren blir skrudd av.
og Sebastians hjerte
verdens vakreste
følsomste
mest trofaste hjerte
begynner sin ensomme kamp
under min håndflate.
jeg takker ham.
synger for ham.
vuggevise til hjertet hans.
vuggevise til sjelen hans.
hjertet slår hardere og hardere.
fortere og fortere.
når jeg lukker øynene
ser jeg smilet hans
det vidunderlige smilet hans
omfavnelsen hans
ser lyset hans
ser reisen hans
ser at han slipper livslinjen
hører løftet vi ga hverandre
ordløse ord
ordløse følelser
tidløs tid.
hvem kan måle kjærlighet?
trofasthet?
tillit?
hjertets kamp stilner.
omsider stilner det.
Sebastians hjerte slutter å slå.
det kjærligste hjertet jeg vet
er helt, helt stille.
– det er over nå –
sier en kald legestemme.
og jeg åpner øynene
og tenker
– nei.
det er nå det begynner.
nå er han fri.
nå er han bare lys.
nå er han på vei hjem.
over ham er det et gyllent skjær.
Sebastian.
min sønn
min «messias».
min kjæreste.
min mester.
som kom for å lære meg alt
om kjærlighet
er reist.
til landet på den andre siden.
Sebastian
– som bare ba om å bli sett.
sett som den han var.
lysbærer.
så naken.
så sårbar.
med kjærlighet som eneste beskyttelse.
Sebastian.
Som St. Sebastian –
– de skjøt på deg
gutten min.
pil etter pil.
år etter år.
men hjertet ditt holdt ut.
så sperret de deg inne.
de sperret deg inne i atten måneder.
i varetekt.
ikke et tre.
ikke et gresstrå.
ikke et bål.
ikke et fritt øyeblikk.
bare murer.
bare
murer.
pil etter pil.
år etter år.
tilslutt drepte de hjertet ditt.
skriket mitt kommer ikke ut.
skriket mitt kommer ikke ut.
skriket mitt kommer aldri ut.
Jean Wig
(diktet er tidligere trykket i =Oslo / =Norge februar 2014)

