Sceneskifte

I ti år har plateinnspillinger, turneer og festivaler vært Åsmund Landes liv. Med bandene Oslo Ess og OnklP & De Fjerne Slektningene har han tilbragt utallige timer foran publikum, fra Nordkapp til Lindesnes. Hva skjedde da det ikke lenger var mulig? Vi møtte Åsmund ett år etter at applausen stilnet.

Hvordan skulle 2020 egentlig sett ut for en som spiller i to av Norges mest kjente band?

– Det var to år siden forrige Oslo Ess-skive da koronaen smalt. Vi gikk med planer om å få ut en ny i 2020. Siden vi ikke fikk øvd, ble det hele utsatt. Måtte holde oss hjemme aleine, som alle andre. Det verste var at sommeren blei mer eller mindre avlyst. Det var det det mest kritiske for oss som band. Vi, som de fleste andre i vår posisjon, lever av sommerkonserter og festivaler. Vi skjønte ganske tidlig at det bare var å glemme sommeren og høsten. Kjipt nok, men når andre ting også ryker, da kjente jeg at tålmodigheten min fikk en alvorlig knekk. Når innspilling må stanses enda en gang fordi smitten i Oslo øker. Når det tar en måned å få kommet i gang med innspillingen av en musikkvideo fordi noen er litt snufsete og samfunnet så stenger igjen. Sånne ting. Til slutt hadde vi bare et håp igjen: at vi skulle få gjennomført julekonserten 20. desember på Rockefeller i Oslo, som vi har gjort hvert år. Dette skulle bli tiårsjubileet for denne tradisjonen som vi elsker. Det er jo et svært lokale, hvor du lett kan få inn 200 publikummere med god avstand. Men, nei da. Ikke det heller.

Og hvordan ble året seende ut? Hva fikk dere gjort?

– Alle slengte i hui og hast sammen alternative planer. Der ting tidligere var planlagt måneder og år fremover, ble vi nå booka med to ukers varsel der det fortsatt var mulig å spille. Folk var kreative, og lokalsamfunn stilte opp. I Steinkjer skulle vi spilt foran 6000 på hovedscenen under Steinkjer-festivalen. Der ble hele festivalen flytta inn på kulturhuset og gjennomført via strømming. Ingen sponsorer trakk seg. Alle banda ble fløyet opp og spilte, og vi fikk et avkorta, men helt greit honorar for jobben. Da jeg satt der på kvelden med gutta i bandet og de andre artistene, fikk jeg den gode turnéfølelsen. Det var vel første og eneste gang i fjor, det. Oslo Ess begynte å skrive sanger til den nye plata i 2019. Planen var egentlig å spille inn denne i april og mai. Det gikk jo ikke, selv om vi nesten hadde hele plata klar. Da vi møttes igjen i august hadde vi hatt så mye tid hjemme hver for oss at vi nærmest hadde skrevet en ny plate. Vi skrota faktisk over halvparten av det vi først hadde skrevet.

Hvilke konsekvenser fikk pandemien for dere økonomisk og karrieremessig?

– Oslo Ess var heldige på et vis. Vi hadde ikke sluppet ny musikk, og vi var allerede etablerte. For veldig mange var det mye verre. Det å gi ut album er å avsette et kulturelt fotavtrykk, men det er også bokstavelig talt en investering i nærmeste fremtid. Det er kostbart å spille inn nytt materiale, men det er etter en utgivelse man kan dra ut på veien og tjene til livets opphold. Jeg tenker på dem som sto midt i det der. Ny plate ute og turnéplanene klare, og så pang! De mista mye. Det er nærmest umulig å ta opp den tråden ett år etterpå. Albumets verdi er tapt, i hvert fall på kort sikt. Alt i alt er vi blant dem som har klart seg ganske bra. Staten har kompensert for halvparten av de honorarene vi hadde kontraktfestet. Det har nok ikke skjedd i så mange land, så vi er som alltid heldige som bor i Norge. Dessuten er vi gutta i Oslo Ess ansatte i bandets aksjeselskap og kunne derfor permittere oss selv da alle jobber ble avlyst. Det er få musikere som har den muligheten, dessverre. De fleste jobber som frilansere.

På hvilke andre måter har musikere og musikkbransjen blitt rammet av nedstengningen av samfunnet?

– Det er to grupper i musikklivet jeg opplever at dette har vært ekstra tøft for. En er unge debutanter som sto på terskelen til virkelig å slå igjennom på begynnelsen av fjoråret. Jeg håper vi ikke har mista noen unge stjerneskudd på grunn av det. Også har du dem dette kanskje har rammet hardest: de som jobber i kulissene med lyd, lys og scene. Flere store leverandører av disse tjenestene har allerede gått konkurs. For de fleste musikere er ikke spillinga drevet av ønsket om å tjene store penger. Det er mer en hobby, og så har de strøjobber ved siden av. Mange av disse har starta i utdannelse eller forsøkt å få seg fast ansettelse det siste året. Ikke det at de vil slutte med musikken, men de innser at man må ha det stødigere når noe som dette skjer. For lyd-, lys- og scenearbeidere er det en heldagsjobb og en karriere som brått er borte. Det er mange utrolig flinke folk, mye kompetanse og mengder av erfaring som nå forsvinner fra bransjen.

Du har også funnet flere bein å stå på i året som er gått?

– Jeg søkte på en jobb innen psykiatrien rett før det smalt i mars. Det er i en pasientbolig et godt stykke unna Oslo. Det er første gang på ti år jeg har hatt en jobb utenfor musikken. Jeg hadde en lignende jobb da jeg studerte, så det var naturlig å søke i den retningen. Det er en turnus med lange vakter hvor du sover på huset, så det minner litt om å være på turné. Si ha det til kona for noen dager om gangen. Det viktigste i jobben er å være til stede og skape en trygg hverdag i livene til menneskene som bor der, gjøre dagene mindre ensformige og mer meningsfulle. Vanligvis ville vi motivert beboerne til å være med på kino, konserter eller lignende, men det siste året er dette snudd på hodet. I stedet for å oppmuntre beboerne til aktiviteter, må vi få dem til å unngå å delta på ting. Det er om å gjøre ikke å gå på kino, for å si det sånn.

Var det ellers en røff overgang fra rockestjerne til miljøarbeid?

– Det var fint bare å gjøre noe «normalt». Jeg var ganske nervøs første dagen. Jeg ble fortalt at det kunne være litt røft, pluss at det var ti år siden jeg hadde vært i en lignende situasjon. Det kleineste var å bli gjenkjent som «han i Oslo Ess» av kollegaer første dag på jobb. Jeg hadde sett for meg at det kunne bli en greie med beboerne mine, at de kjente musikken og fjeset mitt, og tenkte at det gikk fint. Jeg er en nedpå fyr. Var dog ikke helt forberedt på at kollegaer skulle bli så gira. Det gikk fort over, og jeg har ikke merka noe til sånt etterpå. Det høres rart ut å si, men det er ganske avslappende å kunne være i en jobb hvor jeg bare er meg selv. Jeg elsker å stå på scenen, men går jo delvis inn i en rolle når jeg står der.

Og mye skjedde på privaten også, har jeg hørt rykter om?

– Ja, det største var at jeg gifta meg i sommer! Bryllupet ble nedskalert fra en stor fest på Island til en båttur med 20 gjester på Oslofjorden. Annerledes enn det vi hadde sett for oss, men helt nydelig. Ikke minst fikk vi tid nok til alle gjestene. Og så kjøpte vi oss en knallfin leilighet her på Galgeberg. Alt i alt har det vært et år fylt med positive, livsendrende begivenheter på den ene sida og hele denne deprimerende greia vi alle står i på den andre.

Gratulerer! Tilbake til musikken. Hvordan ser veien fremover ut nå for deg og resten av gjengen i Oslo Ess og Slekta?

– Begge bandene har nettopp annonsert hver sin turné med omtrent 15 spillejobber hver.Vi kunne bare ikke gjøre annet enn å begynne å planlegge for åpning av samfunnet igjen, som jo kulturministeren også oppfordrer til. I Oslo ser det jo fortsatt mørkt ut, men håpet er at det skal bli mulig å gå på scenen andre steder i landet. Det er steder hvor det ikke har vært smitte siden oktober, hvor folk virkelig håper å kunne få gå på konsert med 150 personer på kulturhuset. Samtidig slipper både Oslo Ess og Slekta nye skiver. n ting som har vært positivt oppi det hele, er som sagt at vi har hatt god tid til å sitte hjemme og skrive og finpusse på låter. Jeg spår at det kommer ut veldig mange gode plater i år, da det helt sikkert gjelder de fleste musikere der ute. 

Det høres optimistisk og skummelt ut å planlegge konserter nå?

– Da den britiske Covid-mutasjonen ble oppdaget i Nordre Follo, hadde vi allerede bestemt oss for å gjennomføre turnéen. Vi har venta på å komme oss ut på veien i ett år. Utsatt og utsatt og fulgt nøye med på smittesituasjonen i hele landet, med et tynt håp om at det skulle fortsette å gå riktig vei. Det er en sjanse å ta, for det er ennå ikke på plass kompensasjonsordninger for den perioden vi har planlagt for. Hver gang det har gått et halvt år uten at vi har spilt konserter eller det har gått lang tid siden forrige plate, er alle i bandet overbevist om at vi er glemt. Om at ingen kommer på konsertene eller husker låtene våre. Gang på gang har vi tatt feil, men allikevel har den usikkerheten vært der nå også. Men nå som vi så smått har begynt å slippe musikk vi spilte inn i fjor, blir vi overvelda av å se strømmetall og reaksjoner på sosiale medier. Det varmer virkelig nå. Mer enn noen gang.

Tror du musikerlivet kommer til å bli akkurat som før igjen?

– Jeg kan se på opptak av gamle konserter, og få en sånn sjuk følelse noen ganger. Som når man ser på filmer hvor folk røyker på fly eller butikker og så videre. En sånn irrasjonell tanke om at vi kommer til å se på opptak av festivaler og konserter om fem år og si til hverandre: «Tenk at vi holdt på sånn! Sto tett i tett og holdt rundt hverandre. Det er jo helt uforsvarlig. Primitivt og uhygienisk!» Jeg kjenner flere som deler det marerittet. Men det er jo bare en teit tanke siden vi er så dypt inni bobla med sosial distansering akkurat nå, heldigvis. I fjor hadde folk sterk tro på strømming av konserter, og snakket om at dette var fremtiden. Men jeg tror ikke strømming på noen som helst måte kan erstatte kontakten mellom band og publikum i salen. Jeg kommer aldri til å gå lei av å stå foran et publikum. Det kommer aldri til å bli en vane. Selv om vi har spilt hundrevis av konserter i løpet av disse åra, husker jeg hver eneste en.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2021