Sanntidsmusikk
Musikken var bedre før, og sånn har det alltid vært. Eller er vi bare late?
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
I 1995, året jeg fylte 23, sang Pulps Jarvis Cocker: «Let’s all meet up in the year 2000. Won’t it be strange when we’re all fully grown?». År 2000. Bare det å si det høyt var litt science fiction – for både Jarvis og meg. 2000, liksom. Så uvirkelig føltes det, at vi alle trodde verden kom til å gå under i det klokka slo tolv på nyttårsaften. Nå har det gått nye 23 år, noe jeg nådeløst ble minnet på da låta – «Disco 2000» – dukka opp i årskavalkaden min på Spotify som en av mine 100 mest spilte sanger i 2022.
Gammel musikk og nye penger
Den britisk-kanadiske musikkentreprenøren Merck Mercuriadis grunnla i 2018 investeringsselskapet Hipgnosis Songs Fund. De investerer i én eneste vare: gamle låter. Noen vil sikkert korrigere meg, med tanke på at Hipgnosis nylig kjøpte opp hele Justin Timberlakes låtproduksjon, men spør en 16-åring om hen regner Timberlakes musikk som «ny». Den lytteren var ikke født da du vrikka hoftene til «Señorita» og «Rock Your Body» på vorspiel. Men hvorfor investeres det milliarder av kroner i gammel musikk?
Hipgnosis, i likhet med Spotify og andre musikkstrømmetjenester, gambler på at trendene innen musikklytting vil fortsette, og at yngre og yngre lyttere vil synes musikken var bedre før. For i dag skreddersyr vi spillelister for treninga, jobben, t-baneturen, barnevogntrillinga og middagslaginga, og da blir den helt nye musikken taperen. Vi søker det kjente, det som har satt tonen tidligere i livet. I Vice-artikkelen «The Science Behind Music’s Nostalgic Power» fra 2018, plasseres forklaringen på det nevrologiske plan. Musikken vi eksponeres for mens hjernen fortsatt formes, spesielt i ungdommen, vil være den vi husker best og vender tilbake til.
Gubbenes kampsak
En mer populær forklaring på fenomenet er at gammel musikk rett og slett er bedre enn den som lages i dag. Dette er et evig tema i kommentarfelt og kommentarspalter, drevet frem av menn i en viss alder, med fullmåne og begynnende ølmage. Senest i 2020 konkluderte skribent og musiker Ole Martin Ihle ikke bare med at musikken var mye bedre før, men også at populærmusikken har avgått ved døden. Drept av hiphopen, ikke mindre. Rikssynser Kjetil Rolness sa seg enig, men mente forfallet startet allerede på slutten av 1980-tallet. De får begge en viss støtte fra ferskt tallmateriale. I en rapport fra bransjeselskapene Billboard og Mrc Data kommer det frem at prosentandelen av strømmet musikk som var eldre enn 18 måneder, i 2021 lå på over 70 prosent. Dette er ikke spesielt gode nyheter for dem som gir ut ny musikk i dag.
En ny gullalder?
Tilbake til Spotifys liste over hva jeg selv hørte mest på i fjor. Fem av låtene på lista er utgitt i året 2022, tolv av dem før jeg ble født. Årene da jeg lærte å gå og snakke, er godt representert, men ingen tidsperiode slår årene 2018 til 2020. Sjokkerende 24 av 100 låter er utgitt disse tre årene. Jeg prøver å forstå hvorfor.
Jeg var 16 år i 1988, og ifølge forskningen skulle lista mi vært fylt opp med INXS, George Michael og Guns N’ Roses. Jeg kan ikke huske å ha hørt på noe av det. Pulps «Disco 2000» kom ut da jeg var 23, og hjernen min antageligvis ferdig utvikla. Men hva hørte jeg på da, og hvorfor hører jeg ikke på det nå? Og hvorfor liker jeg så godt fire–fem år gammel musikk?
Ungdommens musikalske prøverom
For å finne svar tok jeg turen til min mors loft og gravde frem skoeskene fylt med opptakskassetter. Etter å ha lest meg gjennom navnene på obskure artister og låttitler jeg ikke dro kjensel på, begynte en teori å ta form: Tenårings-Even hørte på en hel masse ræl han egentlig ikke likte.
Formative år er jo nettopp det. Formative. Ofte ser du for deg at du vil formes til noe du slett ikke egner deg til. Jeg ville bli en av de tynne, høye, mystiske og mørkkledde gutta som vanka i enda mørkere kjellerlokaler, hvor støyen skar i ørene, og jenter med vaskebjørnsminke og trange, svarte olabukser lata som om de ikke var interesserte.
Problemet var at jeg hverken var høy eller tynn, og dessuten syntes jeg egentlig at punk, post-punk, støyrock og kunstmusikk var ganske uutholdelig. Men jeg prøvde. Jeg satt på svette gutterom med svartkledde venner og nikket anerkjennende til repetitive, sære, industrielle synthlyder eller guttural skriking om drap og incest fra tynne svartkledde nihilister. Jeg forsøkte å bli en av dem selv og ble endog med i et band. Musikken var en del av en livsstilspakke jeg ønsket å kjøpe, selv om den kledde meg like dårlig som trange, svarte jeans.
Åndelig latskap
Det var først oppi 20-årene at jeg tok et oppgjør med mine egne ambisjoner, senka skuldrene og satte på musikk som jeg følte meg hjemme i. Med det beveget jeg meg også vekk fra samtidsmusikken og bakover til før jeg var påtenkt. Det gikk mye i Joni Mitchell, Cornelis Vreeswijk og Leonard Cohen. Disse artistene dukker fortsatt opp på Spotify-listene mine.
Men ikke noe av dette forklarer hvorfor mine formative år ser ut til å være 2017 til 2020. Jeg har ikke fasiten, men en teori: korona. Med et nedstengt samfunn fikk jeg tid til å oppdage musikk, ikke bare bruke den som et lydspor til hverdagen. Jeg begynte å sjekke ut hva som skjedde her og nå i musikkverdenen, og oppdaget skiver som var mindre enn ti år gamle. Algoritmene førte meg videre til andre samtidige, og jeg innså at ideen om at musikken var bedre før også kan skyldes noe så enkelt som latskap.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 4/2023.
