Sandra Michelle blir mistrodd som =Oslo-selger

Navn: Sandra Michelle
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg heter Sandra Michelle. Jeg er 26 år gammel og bor i Ytre Enebakk. Dit flyttet jeg fra Fredrikstad for to og et halvt år siden. Det var da ting begynte å gå gærent. Med stoff og sånt.

– Ikke før det?
– Jo, men jeg hadde holdt meg nykter i fem år. Kuttet ut dop i januar 2008, gikk på voksenopplæring og levde et helt normalt liv med samboeren min. Det var fem kjempefine år. Jeg pleide å gå skogsturer med småsøsknene mine. Men så mistet jeg jobben, og kom også litt på kant med familien min. Da begynte jeg å gjøre en lang rekke feil valg.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Samboeren min ble selger for litt over et år siden. Jeg hadde tenkt å registrere meg rett før jul, men det blir ikke registrert nye selgere i desember. Så da måtte jeg vente. Nå har jeg solgt magasiner i litt over et halvt år. Det var den muligheten vi hadde til å tjene ekstra penger, det å selge =Oslo. Det er ikke akkurat billig å være rusavhengig. Vi gikk på jobb hos Lønn Som Fortjent (arbeidsmarkedstiltak i regi av Kirkens Bymisjon, red.anm.) om morgenen, og kjøpte blader for det vi tjente der på ettermiddagen. I begynnelsen var det tøft å skulle selge blader på gata. Det er absolutt ikke meg. Jeg er egentlig veldig sjenert, stille og rolig. Jeg ville heller ikke bli forbundet med det typiske åpne rusmiljøet. Det er jo ikke sånn jeg vil være.

– Tror du kundene forbinder Erlik med det tunge rusmiljøet?
– Ja, det tror jeg. Flere kunder har spurt meg hvorfor jeg står der og selger magasinet. Jeg ser jo ikke ut som en typisk =Oslo-selger. Tilbakemeldingene har vært at jeg er for ung, at jeg ser for frisk ut og at jeg ikke virker fattig nok til å være gatemagasinselger. En sa til og med at jeg ikke er overbevisende nok. Men man selger ikke =Oslo for moro skyld. Det er alltid en grunn til at det blir utveien. Ikke bli fornærmet, men jeg tror ikke det står øverst på jobbønskelista hos noen av oss.

– Ikke fornærmet. Jeg tror du har helt rett også. Hva står øverst på din liste, da?
– Den store drømmen min var å gå på romteknologiskolen på Andøya. Jeg gikk alle linjer jeg trengte, og jeg søkte, og jeg var faktisk en av tretti som kom inn det året. Men da det gikk opp for meg, da turte jeg ikke å dra dit. Nå er nok det toget gått, dessverre. Jeg innser det. Når jeg er ferdig med behandling nå, så kunne jeg tenke meg å studere psykologi eller teologi. Egentlig begge deler, men det ville tatt svært mange år. Å jobbe med mennesker, eller jobbe som prest. Jeg blir 27 i desember, så det er ikke for sent.

– Hva er det vanskeligste i livet ditt nå?
– Heroin. Det er en grunn til at det blir kalt djevelens dop. Når det er sagt, så er det ikke det verste stoffet. Det ødelegger ikke psyken din som amfetamin og metamfetamin gjør. Jeg har vært borti stoff som freser hjernen din som en varm stekepanne. Men heroin er ekstremt vanedannende, og du blir så syk når du ikke får det du trenger. Noe annet som er vanskelig, en stor utfordring faktisk, er hvor jeg og samboeren min skal bo når vi er ferdig med behandling. Vi vil ikke tilbake til der vi er nå. Aller helst vil vi langt nordover, få en fiskebåt, studere og glemme alt som har skjedd her på Østlandet.

– Og det beste i livet nå?
– Det ser ut til at jeg og samboeren min er på vei ut av livet i rus. Vi har fått plass sammen i behandling fra oktober. Det gleder jeg meg så veldig til. I mellomtiden holder vi oss for oss selv, og har ingen kontakt med rusmiljøet i Oslo. Det er en av grunnene til at jeg er sikker på at vi skal klare dette. Vi to har vært sammen i nesten ti år, og er like forelska ennå. Bestevenner er vi også. Han er det beste egentlig. Og at jeg har så god kontakt med familien.

– Det var fint sagt. Helt til slutt: har du en hilsen til kundene dine?
– Ikke døm meg etter utseendet. Selv om jeg klarer å ta vare på meg selv, så har jeg ikke mindre behov for å selge bladet enn noen andre. Og ikke vær redd for å si «hei» tilbake når jeg hilser på deg. For jeg liker å hilse på alle som går forbi. Jeg er ikke skummel og farlig, selv om jeg selger =Oslo. Og til dere som har hjulpet meg gjennom det siste halve året ved å kjøpe magasinet: Tusen takk!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge september 2015.