Så gikk Roxanne inn i den hvite bilen

Janne Andersen (44), =Oslo-selger

Kjæresten min solgte meg til et ektepar. De holdt meg innesperret i en campingvogn i fem uker. Fem ganger om dagen la de fram en dose heroin, ofte sammen med et måltid. Jeg var 22 år gammel.

På den tida hadde jeg prøvd hasj, amfetamin, GHB, piller og alkohol. De to siste siden jeg var tolv. Heroin hadde jeg holdt meg unna. Men det var ikke annet å ruse seg på der i vogna. Så etter fem uker kan du si jeg var rimelig hekta. Plutselig en dag lå det ingen ferdig mekka justering med heroin der da jeg våknet. Jeg var sjuk av abstinenser, og klikka i vinkel. Rasende redd spurte jeg hva dette skulle bety.

«Det er på tide du begynner å jobbe for dopet ditt nå», fikk jeg da beskjed om fra henne: Madammen, kan vi kalle henne. Jeg regna med at det dreide seg om biltjuveri. For var det noe jeg var god til, så var det det.

«Jeg forteller mer om jobben på veien», sa hun til meg. Så kjørte vi mot Oslo. Fortsatt var jeg overbevist om at det var biltjuveri det dreide seg om. I løpet av turen spør jeg igjen og igjen hva jobben er, men får ikke svar. I stedet ga de meg dop, så jeg holdt meg i ro og slutta å spørre. Bilen stopper opp ved Oslo S, jeg og madammen går av, og hun geleider meg ned til Dronningens gate, rett ved Cinemateket.

«Her er din nye arbeidsplass», sier hun og peker ned i asfalten. Jeg lurer på hva i helvete jeg skal gjøre der på fortauet. Kan vel ikke stjele biler her.

«Nei», ler hun. «Her skal du selge deg sjøl». Jeg føler det som om jeg skulle fått et knyttneveslag i ansiktet. Bang! Sier det i hodet. Jeg hadde jo hørt om dette. Allikevel er det som om jeg ikke helt skjønner hva hun sier. Det er så vidt jeg får med meg tallene hun ramser opp:

«Prisen for en runketur, det er fire hundre kroner, en sugetur koster fem, seks hundre og oppover. Blir du med inn, er det alltid tusen kroner. Liggetur er åtte eller ni hundre kroner, kommer an på hvor lang tid det tar. Liggetur innendørs er femtenhundre kroner». Så dyttet hun meg mot en hvit bil som hadde stoppet. Inni den satt en eldre mann. Som i transe satte jeg meg inn. Han spurte meg hva jeg het.

«Roxanne», svarte hun.

Det gikk greit for Roxanne den første dagen. På den første turen, den i den hvite bilen, tjente hun femten hundre kroner. På ti minutter. Da hun kom tilbake til Dronningens gate sto det flere biler der. Da kvelden var over hadde Roxanne tjent tjue tusen kroner. Tjue tusen på en kveld. Jeg skyldte madammen og gubben seksti tusen. Det var det de hadde kommet fram til at prisen for mat, husly og dop var, de ukene de holdt meg fanget. Det hele var betalt ned av Roxanne i løpet av en uke.

Det var raske penger, men ikke lett arbeid. Ikke for meg, i hvert fall. Men for henne, for Roxanne, gikk det greit, så lenge hun kunne døyve med heroin og piller. Hun tåler mye og mer enn de fleste, den jenta. Hver natt gikk jeg hjem og var meg sjøl, bare Janne. Jeg var så takknemlig for at jeg hadde Roxanne til å gjøre drittjobben.

Det var ikke slik at hun ble til i Dronningensgate, Roxanne. Hun har vært der siden jeg var tre år gammel. Hun ble født første gang noen virkelig gjorde meg vondt, første gang jeg ble misbrukt. Etter det dukket denne andre jenta opp og Janne forsvant, hvis jeg følte meg trua eller tråkka på. Men hun hadde ikke et navn. Det holdt hun hemmelig for meg, helt til den kvelden, på den første turen, i den hvite bilen, da noen endelig spurte hva hun het.

Fortalt til Even Skyrud, fra =Oslos julebok 2016. Janne vil gjerne tilføye at hun ikke lenger jobber med prostitusjon.