Selv var han nesten ikke russ, men på sine eldre dager har Willy Pedersen blitt ekspert på russefeiringen. Én viktig årsak til at den har gått av skaftet er fem forretningsmenn som har bygd seg opp gjennom 20 år, mener han.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Willy Pedersen er blitt kalt både rus-sosiolog og russe-sosiolog, men i huset hans på Borgen i Asker er det vanskelig å oppdrive noe mer potent partydop enn Kvikk Lunsj.

– På ettermiddagen merker jeg at jeg må ha sjokolade for å holde koken, sier han, og går løs på ei plate.

Fotografen skryter av utsikten og lysforholdene i den åpne kjøkkenløsningen. Da huset ble bygd for tre år siden, samarbeidet Willy med arkitektene. Kona vokste opp på tomta, og nå bor paret her med sønnen og barnebarna som naboer.

Selv var han en slags russ våren 1971, men hva det innebar er litt vanskelig å forklare.

– Jeg var en raddistype som var kritisk til russetiden. Men jeg og en kompis tenkte at det ble litt for politisk korrekt å være antiruss, så vi ble russ med ironisk anførselstegn. Da følte vi oss mye kulere. Vi feiret litt tullete ute i skauen.

Den gang hadde ingen russedress, bare lue og bambusstav. De mest ekstravagante kjørte rundt i gamle, skranglete lastebiler. I dag svir noen ungdomsgjenger av flere millioner kroner på russebuss. For noen år siden fikk en gjeng fra Drammen fløyet inn en kunstner fra USA for å dekorere innsiden av bussen sin. I år fikk en mye omtalt gjeng fra Bryne malt porno på utsiden.

Hierarki og eksklusjon

Willy holder foredrag om russetidens utfordringer for foreldre og merker stor etterspørsel. I kveld skal han til Hovseter skole på Oslos vestkant, hvor ungdom allerede fra 9. klasse blir med i bussgrupper.

– Det meste av russetiden foregår på sosiale medier. Det handler om å etablere grupper tidlig. Det er et hierarki på skolen, hvor den kule gjengen på toppen kalles a-bussen. De har gjerne en egen digital gruppe med bursdagsfeiringer, fester og ferier. Det er en eksklusjonsmaksin. De som er i samme gruppe, vil ofte søke mot samme videregående skole. Noen av de som faller utenfor eller blir kastet ut av bussen blir liggende under dyna i hele russetiden.

Han understreker at det er stor variasjon rundt i landet. Fra Trondheim og nordover er russefeiringen roligere. Den intense feiringen har spredt seg fra Oslo til Østfold, Telemark og Sørlandet, og ikke minst til Asker og Bærum.

– Dessverre har nok den harde russetiden økt i popularitet. Men der hvor den foregår, blir det også en motreaksjon, særlig fra politisk engasjerte ungdommer. Du får et tilskudd av folk som vil gjøre det på andre måter.

Fem menn har kontrollen

Hadde kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vært russ i år, ville hun nok vært blant dem som gjorde det på andre måter. Hun har varslet endringer i russefeiringen. Skolen bør forby russeklær når de fører til ekskludering, har hun sagt, og russebransjen skal granskes. Den nye boka «Fitte og diesel» av VG-journalist Ivar Brandvold avslører mange kritikkverdige forhold, og Willy er opprørt over det som kommer fram.

– Hele russetida omsetter kanskje for en halv milliard i året. Det er fem menn som har total kontroll, og så er det masse forskjellige firmaer. En styrtrik mann på toppen har kjøpt opp de ulike aktørene gjennom et holdingselskap. Tidligere russepresidenter rekrutteres som selgere, fordi de er kule og kan kodene. Det drøyeste i hele boka er dokumentasjonen av hvordan de unge mennene utnytter fulle, unge jenter seksuelt.

Det er ikke så ofte Willy legger ut noe på Facebook, men her kunne han ikke dy seg. Han måtte dele det han hadde lest: «To ansatte tok med jenter på ‘prøverulling’. Det ble drinker, flørt og klining. To av jentene ble med på mennenes hotell. Dagen etter husket de ikke noe. En Snap-melding fra den ene mannen tydet på at det hadde skjedd noe ‘seksuelt’. En jente på 17 år ble invitert til kontoret til en av sjefene, klokka 23 om kvelden. Han skulle ‘vise henne et nytt produkt’. Det endte med at de hadde sex på kontoret hans. To jenter ble med til hovedkontoret til en av bedriftene. De fikk drinker, deretter ‘dop’. En av jentene hadde sex med en av de ansatte.»

Kaos i Bergen

I sosiale medier er det lett å finne spor av russeindustrien. Klesmerket Russemerch har over 100 000 følgere på TikTok. Elever kjøper klær som viser hvilken russegruppe de tilhører lenge før de blir russ. Til og med på barneskoler er klærne blitt populære, skriver Aftenposten. I mars skapte Russemerch kaos i Bergen da de delte ut gratis klær til følgerne. 500 samlet seg, deriblant barn ned i tiårsalderen.

– Bakmennene har bygd seg opp gjennom 20 år, og det er en veldig viktig driver for dagens russefeiring. De er så gode til å manipulere, selge og få de unge til å lage grupper. En russ som klarer å rekruttere 15 fra sin gruppe til å kjøpe russedresser, får gratis feiring. Det er ulike dresser, som kan være ganske dyre.

Er det mulig for voksne folk å regulere russetiden? Regjeringen har foreslått å flytte den til etter eksamen, og Forbrukertilsynet skal granske de kommersielle aktørene. Willy mener også at noe bør gjøres med bussene.

– Busser med sidestilte seter er de mest populære, men de er gamle. Griper man inn mot trafikkfaren og setter strengere regler, får man tatt vekk en god del av dette. Den mest intense russefeiringen er basert på russebussene. Man kan også nekte bakmennene adgang til skoler, og skolene kan forby ekskluderende symboler.

Kokain utpå kvelden

Ingen land i verden har noe som ligner den norske russefeiringen, og Willy ser liten grunn til at ungdom skal gå på fylla fire uker i strekk.

– Akutte alkoholskader er det største problemet med russetiden. Det er ulykker, festovergrep og vold. De siste årene har kokain kommet inn. Jeg tipper vi vil se økt avhengighet av kombinasjonen alkohol og kokain blant unge. Du bruker kokain utpå kvelden for å regulere alkoholrusen. Når du føler deg utslått, så er du back in business med kokain. Stoffet har blitt hypet opp fra USA, hvor mange toppartister har drevet med det.

Inntil for fem år siden var kokain et marginalt rus­middel i Norge, sier Willy, noe som ble brukt i små festkulturer i Oslo og ikke spredte seg. Fundamentet for ungdommens ruskultur har lenge vært alkohol og cannabis. Slik var det også da han selv var ung, men russen nøyde seg med å drikke.

– Det var ganske mye cannabis på 1970-tallet, men det ble helst brukt av subkulturelle grupper som syntes russetiden var tåpelig og borgerlig. Det var de som søkte noe mer mystisk, dro til fremmede land, spiste rar mat og hørte på rar musikk.

Vi er vant til å regulere

Generelt er det slik at velstående folk bruker mest rusmidler. Men de som står lavt på rangstigen får mest problemer med rusbruk, forteller Willy. Oslo har mye høyere forbruk av alkohol i vest enn i øst. Cannabis brukes mest i sentrumsbydeler der kjøpekraften er høy, som Frogner, Grünerløkka og St. Hanshaugen. Willy brukte selv cannabis i ungdommen, men mener han er mindre rusliberal enn folk tror.

– Jeg synes vi har ordnet oss bra på alkoholfeltet i Norge, med mange reguleringer. Cannabis er vel det eneste som ellers er aktuelt å legalisere. Det kunne vært interessant å se om Norge kunne gjort dette bedre enn USA og Canada, fordi vi har denne sterke tradisjonen gjennom Vinmonopolet. Vi er mye mer vant til å regulere enn andre land.

Ved Universitetet i Oslo har han sett en vellykket «regulering» av fadderuka, perioden der nye studenter slår seg løs og blir kjent med hverandre.

– Fadderuka pleide å være ekstremt fuktig, med øltelt på campus fra tidlig på dagen, men nå har vi klart å fylle den med mer innhold enn alkohol, både faglige ting og morsomme ting.

Født på rett tidspunkt

Da han selv studerte, var han lite målrettet og hadde ingen idé om hva han ville jobbe med. Den gang var det langt færre studenter enn i dag, men revolusjonen innen høyere utdanning var i ferd med å innta Norge.

– Foreldrene mine hadde ikke peiling på hva universitetet var, det fant jeg ut selv. Jeg leste rare ting, diskuterte med kompiser og drakk kaffe på Kunstnernes Hus. Vi tenkte aldri på at vi måtte tjene penger og gjøre noe nyttig. Vi studerte bare det vi syntes var spennende.

Willy vokste opp på Årvoll nordøst i Oslo, og mener selv han ble født på det perfekte tidspunktet i norgeshistorien. Krigen var over, og landet sto foran 30 år med oppgangstider.

– Jeg ser tilbake på ungdomstiden som en periode hvor alt var mulig. Det var optimisme og medgang. Jeg ble interessert i filosofi og politikk, og tilhørte en diffus venstreside som endret seg hele tiden. Rundt de stalinistiske ml-erne, som hadde ytterst tvilsomme synspunkter, var det et stort omland med mye mer åpenhet og nysgjerrighet. Jeg tilhørte en rar greie som het Kommunistisk Universitetslag. Det var veldig teoretisk orientert, og vi leste Marx på tysk. Håret mitt var ganske langt, men jeg var ikke akkurat hippie.

Ville skrevet om incels

Da Willy tok det som het magistergrad i 1980, skrev han om psykoanalysen. I 1991 ble det doktorgrad om rusmiddelbruk blant ungdom. Hadde han vært masterstudent i dag, ville han gått for et litt annet tema.

– Jeg tror kanskje jeg ville valgt å skrive om unge menn som opplever seg som utstøtt. Dem vi kaller incels, som ikke føler seg verdsatt verken av kvinnene eller av samfunnet. Der synes jeg det er noe spennende. Denne gruppen virker ikke overutsatt for rus og kriminalitet, som jeg ofte har studert, men de danner grunnlag for en potensiell rekruttering til farlige politiske løsninger. Det kunne jeg tenkt meg å se nærmere på.

I sin egen forskning har han intervjuet mange unge menn som føler seg usikre og hjelpeløse. Han mener vi ikke har sett guttas problemer før det har gått for langt.

– Alle som vokste opp i min generasjon måtte være feminister, og det med god grunn. Det var kvinneundertrykking på alle bauger og kanter. Men i det landskapet ble det åpenbart at man overså guttas problemer. Nå har vi havnet på et uheldig sted, hvor det har blitt polarisering mellom kjønnene. En del unge menn takler ikke de komplekse kodene for hva som er innafor og utafor i samfunnet vårt, og de klarer ikke å snakke på riktig måte.

Snudd på hodet

Når Simen Velle i Fremskrittspartiets Ungdom får så stor oppmerksomhet for å snakke om gutta som sliter med damene og livet, så har han et poeng, mener Willy.

– Partier jeg har stor sans for, som SV og Ap, har ventet altfor lenge med å sette unge menns problemer på dagsorden. Jeg mener å huske at da noen gjennomgikk partiprogrammene deres, dukket gutter og menn bare opp som voldsmenn. Det er fint at man nå ser noen problemer her som det ikke har vært politisk påtrengende å ta opp.

Ved valget i fjor stemte 56 prosent av unge menn mellom 20 og 25 år på Høyre eller Frp. Blant kvinner i samme alder fikk de to partiene 30 prosent av stemmene, mens venstresiden sto mye sterkere. For 50 år siden var det motsatt, forteller Willy.

– Da var det arbeiderklassens menn som stemte til venstre, og SV frontet deres saker. Kvinner orienterte seg mer mot høyre og kristendemokratiske partier. Nå har partiene til venstre blitt mye tydeligere kvinnepartier, og Donald Trump får gjennomslag hos den nokså slitne, manuelle delen av arbeiderklassen.

Selv kan Willy skilte med sommerjobb i arbeiderklassen. Hans første studiested var Tromsø, og i to somre jobbet han på fiskebruk i Finnmark. Han lempet fileter, stablet klippfisk og trivdes godt i det levende miljøet.

Heller ikke som formidler har Willy vært altfor akademisk. Hans essaysamling «En fremmed på benken» ble nominert til Brageprisen i 2010. Her blir vi bedre kjent med personen bak professortittelen.

– Boka handler om mye fra mitt eget liv som spiller over i det faglige. Jeg gikk mange år i psykoanalyse, og det var veldig nyttig. Jeg var ganske plaget med søvnproblemer og litt angst.

De gode grunnene

I forskningen sin har han ofte prøvd å forfølge de gode grunnene til at folk bruker rusmidler. Da han jobbet med doktorgraden, ble han litt overrasket over at nesten all rusforskning fokuserte på problemer.

– Det er gode grunner til at folk bruker rusmidler, men det var helt underbelyst i forskningen. Da jeg skrev boka «Bittersøtt» i 1998, trodde jeg at jeg ville få trøbbel. Den handlet om både de lyse og de mørke sidene ved rusen.

Men trøbbel har han fått lite av. I fjor ble han belønnet med Ruspolitisk pris fra Rusfeltets hovedorganisasjon, og i år fikk han Norsk sosiologiforenings hederspris. Fortsatt skriver han mye, og flere bøker er i anmarsj, blant annet en om rus og sosial klasse. I senere tid har han fått mer enn rusen å bekymre seg for på ungdommens vegne. Han kjenner mange som kan få rykninger fordi de egentlig vil sjekke mobilen når de heller burde konsentrert seg om noe annet. På t-banen ser han folk som stirrer ned i skjermen selv om de sitter sammen med noen de kjenner.

– Når det gjelder skjermbruk og sosiale medier vil jeg kalle meg alarmist. Her må vi rett og slett passe oss. Jeg er veldig glad for at barnebarna mine enn så lenge er skjermet for disse digitale greiene. Den eldste er bare fire år.

Mener ikke noe om alt

Å mene noe om alt journalister spør om er ikke Willy Pedersens stil. Han synes det blir feil å uttale seg om ting han ikke har greie på.

– Media henvender seg ofte til meg, også om saker der jeg ikke har spesielt kvalifiserte oppfatninger. Hvis de skal legge om veien her ute, så vil jeg aldri si: «Som professor mener jeg …» Det fins nok av dem som bruker statusen sin til å mene noe om det meste.

Kvikk Lunsj-en har gitt ham krefter til mer enn å bli intervjuet. Nå skal han følge opp en av de to stipendiatene sine. Han er fortsatt tilknyttet både Universitetet i Oslo og OsloMet. Innimellom er han en mer tradisjonell pensjonist, som reiser på hytta, går på ski og fisker. Det at han studerte etter lystprinsippet, ser ut til å ha forberedt ham godt på resten av livet. Gjennom hele karrieren har han forfulgt det han synes er spennende og gøy.

[FAKTA]

Willy Pedersen

Født i 1952, oppvokst i Oslo.

Bor i Asker med kona Rebecca Aakrann. Har to voksne barn og to barnebarn.

Professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har forsket mye på ungdom, med fokus på rus, sosial marginalisering, seksualitet, kriminalitet og adferdsproblemer.

I 1985–1986 skrev han en stortingsmelding om narkotika­politikk, senere ble han én av initiativtakerne bak ungdomsforskningen til NOVA/OsloMet.

Pedersen har publisert en rekke vitenskapelige artikler i internasjonale fagtidsskrifter. Han har utgitt flere fagbøker og en essaysamling, vært spaltist og bokanmelder i aviser, og er en ettertraktet foredragsholder.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2024.