– Rusmiljøet er ekstremt voldelig

«Cecilie» har blitt dopet ned og voldtatt, fått bank og blitt presset til seksuelle tjenester. Hun mener likevel det er noe annet som har vært mest skadelig: – Den psykiske volden er den som har knekt meg, sier hun.

Tekst og foto: Unni Skoglund

Cecilie er ikke hennes virkelig navn, men opplevelsene hennes fra rusmiljøet er både virkelige og vonde. Dessverre er de ikke unike. Forskning viser at hverdagen til kvinner som ruser seg, er preget av fysisk-, psykisk- og seksuell vold. Ifølge en kartlegging blant kvinner med rusproblemer som har benyttet seg av Thereses hus, et krisesenter for rusavhengige kvinner i Oslo, rapporterer rundt 90 prosent av kvinnene at de har blitt utsatt for vold i løpet av livet.

Den svenske undersøkelsen «Vem ser oss? En studie om kvinnor i missbruk och deras upplevelser av våld i nära relation» fra 2022 viste at hele 33 prosent har blitt utsatt for så grov vold av en nærstående at de har trengt sykehusinnleggelse. Hver femte kvinne i studien har opplevd at en nærstående gjentatte ganger har forsøkt å drepe dem.

Har ruset seg siden før hun ble tenåring

Vi møter Cecilie der hun bor. Hendene er urolige, men stemmen er stødig mens hun forteller om en vond barndom, og at hun er født med en voldsom uro i seg. Hun vokste opp med to rusmisbrukere som foreldre, og opplevde total omsorgssvikt. Allerede på barneskolen begynte hun å drikke. Og så fant hun pilleskapet til faren sin.

– Ganske raskt etter at jeg begynte å ruse meg havnet jeg i barnevernet. Der traff jeg folk som gjorde at alt ble ti ganger verre. Jeg ble grenseutprøvende. Og rusavhengig.

I dag har hun levd flere tiår i rusmiljøet i Trøndelag. Eller, overlevd er kanskje riktigere enn levd.

– Jeg har blitt utsatt for så mye. Blant annet blitt dopet ned med GHB og voldtatt. Jeg husker jo ingenting av det, men har blitt fortalt en del av andre i miljøet. Og sannsynligvis verserer det et opptak. Men jeg vil ikke vite det. Jeg prøver å tenke at det er en annen person det har skjedd med. For jeg klarer ikke å ta innover meg alt det jævlige jeg har opplevd, sier hun og kikker ned i bordet.

Kvinner utnyttes av dopselgere

Cecilie mener det er umulig for kvinner i rusmiljøet å skjerme seg mot vold.

– Rusmiljøet er ekstremt voldelig og kynisk. Jeg opplever at de fleste som selger dop, spør om seksuelle tjenester i stedet for, eller i tillegg til, penger. At kvinner utnyttes av dopselgere, er blitt normalt. Det er virkelig ille, sier hun.

Og hun opplever at rusmiljøet har blitt enda tøffere og mer kynisk de siste årene.

– Forholdene i rusmiljøet blir bare verre og verre. Det har hendt at judaser i miljøet har satt overdose på andre og rett og slett tatt livet av dem. Slike overdosedødsfall blir sjelden etterforsket, sier hun.

Ble kjæreste med feil mann

Det var gjennom rusmiljø hun traff han som i flere år mishandlet henne grovt psykisk.

– Jeg ble kjæreste med en jeg trodde var bra. Men han knakk psyken min, og den har aldri kommet seg. Jeg har mentale sperrer på mange ting etter det forholdet. Ikke minst ble jeg relasjonsskadd, jeg klarer ikke å stole på andre.

Mannen hun var sammen med var veldig stygg mot henne verbalt. Han var kontrollerende og innprentet henne med at hun ikke var verdt noe, forteller hun.

– Jeg tryglet han om heller å slå meg, fordi det hadde skadet meg mindre.

Det å bryte ut av forholdet var svært vanskelig. Han var hennes første kjæreste i rusmiljøet, og han bandt henne til seg gjennom frykt og avhengighet.

– Han hadde sterk kontroll over meg og var en av de store gutta i rusmiljøet. Det gjorde at tilgangen til rusmidler var enklere når vi var sammen. Det var først da han måtte i fengsel at jeg klarte å bryte.

Føles ikke som et hjem

I dag bor Cecilie fast i en bolig eid av Trondheim kommune. Her bor det også flere som ruser seg.

– Jeg trives ikke med å bo her. Jeg har blant annet blitt frastjålet mer her enn jeg har blitt i resten av mitt liv. Og jeg har fått drapstrusler. Det er så mye drama. Unødvendig tull, baktaling og utfrysning.

– Men Eva er bra, sier hun og lyser opp.

Hun sikter til Eva Sørlie, som er ansatt som volds­koordinator ved Ressurssenteret for kvinner i Trondheim. De to har jevnlig kontakt.

– Hun er en av svært få jeg kan snakke med. Hun lytter til det jeg sier og kjenner historien min, sier Cecilie.

Men det meste av tida holder hun seg på rommet sitt med låst dør. Ofte under dyna med en lydbok. Iblant må hun ut på jakt etter rus. Det er det hun hater mest med å være rusavhengig: å kjøpe seg dop.

Rømmer fra minner og følelser

Hun ruser seg for å rømme fra alle de dårlige minnene og vanskelige følelsene sine.

– Jeg har vært veldig selvdestruktiv i perioder. Men nå har jeg lyst til å leve. Samtidig skremmer det meg.

Hun vet at veien videre ikke er enkel. Rusen er fortsatt en del av livet hennes, og trygghet er noe hun bare har i glimt. Likevel holder hun fast i små, konkrete drømmer. Hun har en verge som nå hjelper henne å søke startlån. Hun vet ikke om det vil gå, eller hvordan framtida faktisk blir, men for første gang på lenge, våger hun å tenke at livet kanskje kan romme noe mer enn bare overlevelse og volden som følger med livet i rusmiljøet.

– Jeg drømmer om en liten hytte i naturen. Et sted jeg kan ha hund og litt fred. Jeg holder godt tak i den drømmen.

Lærer voldsutsatte kvinner å vurdere risiko

Ressurssenter for kvinner i Trondheim gir beskyttelse til voldsutsatte kvinner med rusproblemer. Etter et opphold  der går kvinnene tilbake til voldsutøver, men med noen viktige råd i bagasjen.

Mange av kvinnene som kommer til oss, er redde for at vi skal nekte dem kontakt med partneren som utøver vold. De frykter også at vi involverer politiet hvis de forteller om volden, forteller Vivian Hovset, leder ved Ressurssenteret for kvinner i Trondheim.

Senteret driftes av Trondheim kommune og har én krisesenterplass og syv plasser for midlertidig opphold. Hovset forklarer at kvinnenes situasjon ofte er sammensatt.

– Den som utøver vold kan samtidig beskytte dem fra resten av miljøet. For noen oppleves det tryggere med en voldsutøver de kjenner, enn ukjente voldsutøvere.

Komplekse problemstillinger

Eva Sørlie  er psykiatrisk sykepleier og barneverns­pedagog og jobber som voldskoordinator ved ressurssenteret. Hun har lært seg å tilpasse arbeidet sitt til livssituasjonen kvinnene står i.

– I starten kom jeg ofte med løsninger som ikke fungerte for deres virkelighet. Etter hvert forsto jeg at jeg måtte lytte mer til hva kvinnene selv ønsket og trengte.

Hun understreker at de ansatte ikke aksepterer vold, men at de er nødt til å ta utgangspunkt i kvinnenes faktiske situasjon når de vurderer hvilken hjelp de kan gi.

– Vi jobber mye med risikovurdering. Sammen med kvinnene snakker vi om hvordan farlige situasjoner kan forebygges, hvordan de raskt kan komme seg unna når volden eskalerer, hvem de kan kontakte, hvor trygge omgivelsene deres er, og hvilke rusmidler som kan øke risikoen for vold, sier Sørlie og tilføyer:

– Vold er et samspill, også når du ikke har skyld i volden selv.

Tøffere miljø

Hovset har jobbet med voldsutsatte kvinner og rus siden 2005. Hun forteller at det i dag er vanlig å bruke en cocktail av mange ulike rusmidler.

– De fleste har ett foretrukket rusmiddel som grunnlag, ofte enten opiater eller amfetamin. Samtidig er blandingsbruk vanlig: Amfetaminbrukere tar opiater for å roe ned, mens opiatbrukere bruker amfetamin for å få energi. I tillegg er benzodiazepiner, hasj og alkohol utbredt, sier hun.

Hun har sett tydelige endringer i rusmiljøet de siste ti årene. Der kvinnene før ofte hadde egne inntekter fra prostitusjon, er det nå vanligere å bytte sex direkte mot rusmidler.

– Før hadde kvinnene et fellesskap der de blant annet avtalte priser og advarte hverandre mot farlige kunder. Den strukturen er langt svakere i dag. Når sex i større grad byttes mot rus, får kvinnene mindre kontroll over situasjonen. De har mistet mye av selvstendigheten sin og med det har volden og overgrepene økt, sier Hovset.

Hun forteller at kunnskapen om endringer i dynamikken er begrenset, og årsaksforholdene trolig er sammensatte og komplekse. Hun trekker fram sexkjøpsloven og økt andel utenlandske prostituerte som mulige faktorer til endringene.

Hovset ønsker seg flere trygge boliger som kvinnene kan flytte til etter oppholdet på ressurssenteret. Sørlie er enig og legger til:

– Trondheim kommune har for få egnede boliger for denne gruppen, men vi kan tilby dem et trygt sted for en periode. Og en prat. Det ligger mye god støtte i en kaffekopp og en vaffel, hvor kvinnene samtidig kan få legge fra seg litt av alt de bærer på.

Dobbel avhengighet skaper ekstra utfordringer

Rusavhengige kvinner som utsettes for vold står ofte i en dobbelt avhengighet som gjør det vanskelig å bryte ut. Mange får ikke beskyttelsen de trenger, advarer rusfeltets paraplyorganisasjon, Actis.

Mange rusavhengige voldsutsatte lever i en dobbel avhengighet: De er avhengige av både rusmidler og voldsutøveren, som ofte er den som skaffer rusmidlene de trenger, sier Inger Lise Hansen.

Hun er generalsekretær i Actis, som er rusfeltets samarbeidsorganisasjon og samler 40 organisasjoner, inkludert Blå Kors, Ungdom Mot Narkotika og Foreningen for helhetlig ruspolitikk.

– Den doble avhengigheten gjør det ekstra krevende å bryte med voldsutøveren. I tillegg opplever mange kvinner å bli avvist når de søker hjelp. Blir du avvist én gang, blir terskelen høy for å prøve igjen. Da sitter du igjen med følelsen av at dette er noe du må tåle, sier hun.

– Må styrke krisesentertilbudet

Manglende tilrettelegging ved krisesentre er en annen grunn til at personer i aktiv rus sjeldnere oppsøker hjelp.

– Personer som er avhengige av rusmidler, kan ikke bo tett med barnefamilier på krisesenter. De trenger egne, skjermede tilbud. Men dagens lovverk sier at kommunene skal gi et tilbud «så langt råd er». Det gjør at noen kommuner kan si nei, forklarer Hansen.

Hun mener lovverket må tydeliggjøre kommunenes ansvar, og at små kommuner bør se på muligheten for å samarbeide med nabokommuner om et felles krisesentertilbud for personer i aktiv rus.

Tall fra Nasjonal veiviser ved vold og overgrep, dinveiut.no, viser at bare 10 av 43 krisesentre sier ubetinget ja til å ta imot kvinner i aktiv rus. Flere andre vurderer det fra sak til sak.

Rus – et basalt behov

Noen krisesentre krever dessuten rusfrihet for å gi plass, et krav det for mange er umulig å innfri.

– For personer i aktiv rus er rusmidler et basalt behov. Hjelpetjenestene trenger mer kompetanse på hva avhengighet innebærer. Beskyttelse må komme først. Deretter kan man tilby hjelp til dem som er klare for å jobbe med å komme seg ut av rusen, sier Hansen.

Hun mener at et fåtall av kvinnene i rusmiljøet tenker at de trenger beskyttelse. De oppfatter det å bli utsatt for vold som en del av gamet.

– Vi må snakke mer med dem om at de ikke skal tåle vold. Vår opplevelse er at volden har eskalert i disse miljøene. Den doble avhengigheten gjør at mange blir værende i farlige relasjoner, selv når volden øker. Det er en trist og alvorlig utvikling.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2026.