
Rusbehandling gjorde datteren sykere
Ane Ramm mener datteren fikk det verre av å gå i behandling for rusproblemer. I boka «Jeg skal passe på deg» forteller hun hvordan.
Mellom 2008 og 2015 tok 1910 pasienter livet sitt mens de var i kontakt med psykisk helsevern og rusbehandling i Norge, eller rett etterpå. Tallet vakte oppsikt da det ble presentert på slutten av fjoråret. Er det noe ved behandlingen som virker mot sin hensikt?
Da Anes datter begynte på ungdomsskolen, fikk hun dårlige karakterer. En rapport fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste ga henne rett til spesialundervisning. Hun strevde med begrepsforståelse. Dermed havnet hun i det som ble kalt «verstingklassen».
På ett år hadde klassen 13 vikarer. Elevene hadde ulike behov, og det var mye bråk i timene. I matematikk fikk «verstingklassen» en lærer som ikke kunne norsk. Det hjalp ikke datteren med begrepsforståelsen. Spesialundervisningen ble ofte gitt av helt ufaglærte.
Etter hvert fikk hun diagnosen ADHD. Medisinene som fulgte med, ga henne vondt i magen og søvnproblemer. De hjalp heller ikke for konsentrasjonen. Hun testet ut «medisiner» fra det illegale markedet, på jakt etter noe som virket bedre. Det hjalp henne en stund, men det ble vanskelig med måtehold.
Ane skulle ønske hun hadde mer kunnskap om ulovlige rusmidler den gangen. I dag vet hun at alle stoffene datteren kjøpte på gata, tilhører grupper av stoffer som selges på apoteket. Hadde hun visst det før, kunne hun forholdt seg mer rasjonelt til datterens rusbruk. Hun kunne tenkt som sant var, at rusmidlene var en form for selvmedisinering. Da tror Ane at hun ville skapt mindre drama. Ordet «narkotika» ga henne panikk.
«Med en gang vi snakker om narkotika, blir veldig mange nyanser og perspektiver borte. Vi har demonisert stoffene, og også menneskene som tar dem», sa Ane på boklanseringen hos Gyldendal forlag. Der var også datteren tilstede. Hun fortalte at rusmidlene har reddet henne fra mange deprimerende stunder, som hun ikke vet om hun hadde taklet uten rus.
Etter hvert fikk datteren plass i døgnbehandling for unge som sto i fare for å bli rusavhengige. Både mor og datter var lettet, og så fram til å få hjelp. Det ble starten på en langt rekke tiltak som moren mener gjorde datteren sykere. Ved én institusjon var hun den eneste som møtte presist til morgenmøtet. Da fikk hun i oppgave å vekke de andre. Det føltes mer som straff enn som belønning. En typisk aktivitet kunne være å vaske skap som ble vasket dagen før. Det føltes meningsløst og demotiverende.
Mye av behandlingen dreide seg om gruppeterapi og selvransakelse. Det ga datteren mer angst. Hun ville hatt bedre nytte av å få trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid, mener moren. Det kunne rustet henne til livet etterpå, og styrket mestringsfølelsen.
En behandler innledet et forhold til en mindreårig jente ved institusjonen, og rømte sammen med henne. Behandleren satt i ledergruppa og var ansatt som erfaringskonsulent, altså en person med egen ruserfaring.
Hvordan kvalitetssikrer institusjoner ufaglærte erfaringskonsulenter? undrer Ane. Flere steder får slike konsulenter skrive i journaler som følger pasienten resten av livet. Ane mener det er som å la den flinkeste eleven i klassen sette karakter på de andre elevene.
Ane meldte seg på et kurs for pårørende til rusavhengige. Der fikk hun en veileder som rådet henne til å la datteren nå bunnen. Hva betydde det? Skulle hun slutte å hjelpe datteren med noe, for å unngå å være «medavhengig»?
Tankegangen stammer fra en gammel ideologi, som har preget mye rusbehandling siden den kristne Oxfordgruppen dannet Anonyme Alkoholikere i USA i 1935. Under avrusning på sykehus er det slik materiale som deles ut. Det er Ane svært kritisk til.
«Egentlig handler det om at vi som foreldre skal innse at alt er vår skyld. Så skal vi gjøre det stikk motsatte av det vi har gjort hittil. Vi skal la være å ta telefonen. Vi skal ikke åpne døra og i hvert fall ikke gi barnet vårt mat. På den veien er det mange som dør. Motivasjonen til å skaffe seg et bedre liv, ligger jo i nære relasjoner,» sa Ane på boklanseringen.
Da Ane gjorde som hun fikk beskjed om og prøvde å trekke seg unna, trodde datteren at hun hadde mistet familien sin. Det ga henne ikke mer lyst til å endre livet sitt. Moren fikk det heller ikke bedre. Hun ble manisk og søvnløs. Hvorfor lærte hun ikke noe på kurset om årsakene til at folk ruser seg, og om rusmidlenes funksjon?
Og hvorfor ble datteren kastet ut av rusbehandling så fort hun kjøpte øl på butikken eller røkte cannabis? Personalet virket reddere for at pasientene skulle føle eufori enn for at de skulle dø på gata. En behandler pekte på datteren og kalte henne stygge ting da hun sprakk. Hun fikk aldri ros for å ruse seg mye mindre enn før. Hun følte seg mislykket, selv om hun egentlig hadde gjort store framskritt.
Ideen om at total rusfrihet er det eneste saliggjørende påvirker også forskningen på rusbehandling. Man måler hvem som blir rusfrie og ikke. Man måler ikke livskvalitet, hvem som får det bedre og dårligere etter behandling.
Etter dårlig erfaring med ekstern hjelp prøvde datteren å avruse seg selv hjemme. Da ble hun innhentet av traumer og fikk ikke sove. Hun hadde vonde minner. En gang hadde en mann løpt etter henne gjennom sentrum med en stor kniv. En annen gang hadde politiet sparket inn døra mens hun besøkte en kompis.
Datteren gikk ut for å kjøpe cannabis mot søvnløsheten. Da ble hun stoppet av politiet og ransaket på åpen gate. Det gjorde henne desperat. Resultatet ble at hun blandet to stoffer som var farlige å kombinere. Hun fikk sterke smerter i nyrene. Moren kjørte henne til Legevakta, men der ble datteren nektet medisiner. Da så ikke moren noen annen utvei enn å kjøpe heroin til henne i Brugata.
«Som mor gjør jeg det som må gjøres når politikk, lovverk og retningslinjer hindrer utførelse av riktig helsehjelp», skriver Ane.
Datteren var for ung til å få metadon. Legen sa at det ikke fins langtidsstudier som viser konsekvensene av 60 år med metadonbruk. Hun hadde slett ikke tenkt å gå på metadon resten av livet. Hun ville bruke det en periode, for å få ro til å rydde opp i livet sitt. Moren påpeker at den medisinske hjelpen er bedre andre steder i Europa:
«I andre land tilbys denne typen substitusjonsbehandling ofte i forståelse med pasientenes ønsker om dose, varighet og, ikke minst, medisinvalg», skriver hun.
I 2010 møtte =Oslo psykiateren Marc Reisinger i Brüssel. Han fungerte som fastlege for ruspasienter. I mange år hadde han skrevet ut metadon til pasientene. De sluttet helt med medisinen etter alt fra 5 til 20 år. Reisinger hjalp dem med gradvis nedtrapping. Han forsto ikke hvorfor norske LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) mener folk enten må gå på metadon resten av livet, eller ikke i det hele tatt.
I boka forteller Ane om en annen kvinne som hadde vært i rusbehandling mange ganger. Hver gang hun ble rusfri, slo traumene til for fullt. Da var veien kort tilbake til tung rus. Å måtte hente metadon hver dag var et dårlig alternativ for henne. Det gjorde det vanskelig å leve det livet hun ønsket seg.
«Heldigvis var hun utsatt for en alvorlig ulykke,» skriver Ane.
Etter ulykken, gikk kvinnen fra å være narkoman til å bli smertepasient. Plutselig kunne fastlegen skrive ut morfintabletter til henne uten at LAR anmeldte ham til fylkeslegen. Ved hjelp av tablettene klarte kvinnen å fullføre videregående og ta utdanning ved en høyskole. I dag er hun i full jobb.
Ane Ramm har etter hvert lært mye om rusmidler og medisiner som hun skulle ønske hun visste tidligere. Henvendt til datteren skriver hun:
«Mens jeg leser om rusvirkning, dosering, risiko ved blanding og stoffenes risikoprofil, går det opp for meg hvor nyttig denne kunnskapen ville ha vært den gang jeg oppdaget at du eksperimenterte med stoffer. I stedet for at jeg handlet ut fra frykt, kunne vi hatt en opplyst samtale, en nyansert samtale, en samtale som ikke bidro til å skyve deg unna.»
En annen versjon av denne teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2019.


2 kommentarer
Andreas Stuevold
Takk for din åpenhet, og bidrag til å kunne diskutere åpent og fordomsfritt. Har selv vært diskriminert grunnet “selvmedisinering”, og blitt stemplet, forfulgt og fratatt friheter og hjelp til selvhjelp grunnet dette. Varmer mitt hjerte, lykke til videre. Klem.❤
Arild
Ane, jeg deler tankene dine. Connie døde når hun var 23. En fryktelig vond opplevelse for en yngre bror bare 17. Det var bare mamma, Connies og sin etterlatte 3 år gammel datter og meg alene for å takle disse problemene. Liten familie kan du si.
Paradox det der. Vi ser at “narkotika” kan gjøre en “god” og de sier det kanskje er medisin. Ikke at cannabis er medisin. Men MS’en i meg tror på det. Tusen takk for du gir en stemme til de som ligger langt nede. Det er knallhardt. Vet det. Og du… datteren til Connie ble også narkoman. Takk for at hun er råsterk kvinne slik hun har blitt i dag. Rusfri på Subutex uten nevneverdige problemer. Jeg ber til Gud at hun ikke roter seg bort i noe igjen. Men så sterk hun har vært de siste 10 årene betviler og håper jeg at hun vil fortsette med det. Jeg gjentar det. Tusen takk for du gir oss en stemme.