Rusavhengige kan også høre hjemme i arbeidslivet
Det er ikke bare i fengsler rusavhengige går til grunne. De kan også svinne hen i helsevesenet, hvis det er det eneste tilbudet de får.
Fire stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet skriver i Dagbladet at rusavhengige går til grunne fordi vi straffer dem, og ikke behandler dem. Får vi dem inn i helsevesenet, blir alt mye bedre, mener de.
Politikerne har rett i at folk ikke blir mindre rusavhengige av å gå inn og ut av fengsel. Men blir de rusfrie av å gå inn og ut hos terapeuter? Myten sier at alle rusavhengige drømmer om å få behandling. De jeg har møtt i mine ti år som rusjournalist har stort sett vært i behandling allerede. Mange er blitt rusfrie flere ganger, både i helsevesenet og på egen hånd. De har bare ingen grunn til å forbli rusfrie.
En drøm må ha et innhold, og mange drømmer om å få en jobb. Da får de også en grunn til å ruse seg mindre. Jeg stusser over at Ap-politikerne ikke nevner arbeid med et ord. «Vi må forstå at personer med sterk rusavhengighet er pasienter, ikke lovbrytere», skriver de.
Sommeren 2005 kom syke rusavhengige løpende til Kirkegata i Oslo. Det var ikke et nytt sykehus som hadde åpnet. Det var gatemagasinet =Oslo som tilbød dem jobb. Siden har de vært kjent som selgere, og ikke bare syke. Gjett hva som gir dem mest verdighet.
Blant de første =Oslo-selgerne, var Kjell Torstein Hagen. Han pleide å selge amfetamin, bo på gata og dusje hos Frelsesarmeen. I dag er han daglig leder for en Rema 1000-butikk i hjembygda Gol. Da han fikk prøve seg i butikken i 2009, brukte han fortsatt amfetamin. Veien til rusfrihet gikk gjennom jobb og ansvar.
Det er på tide å tørke støv av et viktig begrep fra norsk rusomsorg på 1970-tallet: Arbeidsterapi. Hvorfor satser vi ikke mer på opplæring og yrkespraksis for rusklienter i dag? Kanskje trenger behandlerne også opplæring. Da bør de reise til San Patrignano, Europas største senter for rusrehabilitering. Her er det yrkesskole og over 50 ulike yrkesaktiviteter. Rundt 1300 rusklienter produserer vin og møbler i verdensklasse. De syr for motehus i Milano, lager tapet på bestilling og mye mer. (Bildet over viser arbeidet i snekkerverkstedet).
Det fins et sykehus ved San Patrignano, men de rusavhengige blir ikke definert som pasienter. De blir kalt arbeidere og ressurspersoner. Fem år etter oppholdet er 70 prosent rusfrie, og like mange jobber i yrket de lærte. Alle tilbringer minst tre år ved senteret, ofte mer. De får tid til å bli så dyktige at de finansierer halvparten av sitt eget opphold med det de produserer.
Arbeid byr på mange utfordringer, også sosiale. Ved San Patrignano må brukerne løse problemene i praksis. I norsk rusbehandling hersker troen på at samtaler skal skape endring. Rusavhengige får hardtrening i å snakke om seg selv. Noen blir gode foredragsholdere og debattanter, men få kan leve av å være eks-narkomane ordbrukere.
Mange av landets rusinstitusjoner vil nok si at de gir arbeidstrening i dag. Oftest er det husarbeid og enkle hobbysysler, ikke ulikt tilbudet i fengsler. Brukerne har gjerne bakgrunn fra kriminelt arbeid. Som stoffselger måtte Kjell Torstein Hagen jobbe under press, hevde seg blant konkurrenter og betjene kunder. For en amfetamin-selger blir det et karrierefall å feie gulv. Han har faktisk lært noe i den svarte økonomien som er nyttig også i den hvite. Akkurat det mener rusforsker Sverre Nesvåg er undervurdert. Det er ikke «de svakeste» som reker gatelangs på femtende året. Å klare seg på gata krever høy kompetanse. Vi må spørre oss hvordan den kan brukes i arbeidslivet.
Kjell Torstein imponerte sjefen sin på Rema 1000. Etter et godt år i butikken, ble han tatt for kjøp og salg av amfetamin. Han trodde løpet var kjørt, men Rema ville ha ham tilbake etter sonet samfunnsstraff. Å få en ny sjanse betydde alt for ham. Han ble motivert til å legge rusen på hylla. Etter seks år er han fortsatt rusfri, og har altså fått en ledende stilling.
Vi kan ikke gamble på at alle rusavhengige som vil jobbe har flaks med sjefen. Vi må gi dem god opplæring i et ordentlig yrke. Hvis de ruser seg underveis, må vi ikke gi dem opp. Vi må stole på at kompetanse og arbeid gir mindre rusbehov på sikt. På 1980-tallet fulgte forskerne Ravndal, Hammer og Vaglum rusavhengige som fikk arbeidstrening. Treningen ga ikke reduksjon i rusbruk, men den hjalp halvparten inn på arbeidsmarkedet i løpet av tre år. Når deltakerne begynte å jobbe, ruset de seg mindre.
Vi vil aldri få alle i jobb. Men det er ikke bortkastet å gi folk mestringsfølelse på en arena med høyere status enn gata. Rusinstitusjoner kan også bli leverandører av varer og tjenester. I Sverige har Basta Arbetskooperativ en slik funksjon. Rusklientene der tilbyr alt fra hundepensjonat til snekkerarbeid på det åpne marked. Ved slike institusjoner snakkes det lite om rus og sykdom, og mye om produktutvikling. Her har Ap-politikerne noe å lære.
En annen versjon av denne teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.
Én kommentar
Merethe linea tränkle
Så sant, så sant. Jeg er så glad for at jeg har den muligheten til å selge =norge, og det er noe jeg er stolt av. Jeg har også samlet mot og lyst til å søke på “vanlig jobb” og la ved en søknad sammen med hvert blad jeg solgte. Det stod:
HVEM ER JEG ?
Jeg er hun som noen ganger er ved hovedinngangen på Hvaltorvet for å selge=Norge. Jeg har mange års erfaring innen salg, både fra Tyskland og Norge. Da jeg hadde fullført videregående skole i Tyskland, var jeg selvstendig næringsdrivende i en familiebedrift i nesten 20 år. Da jeg flyttet tilbake til Norge, møtte jeg noen utfordringer som gjorde at jeg tok noen feil valg i livet. Valg som førte til frihetsberøvelse. Ironisk sett så var omsetningen på to til fem tusen kroner daglig, en grei sum å tjene til livets opphold. På toppen av det hele, fikk jeg et enerom i Sandefjord fengsel i 6 måneder. Noe jeg syntes var helt greit, ettersom jeg på den tiden bodde på gata. Dessuten er det å bo Sammen med 13 andre jenter på et slikt sted, et godt bevis på mine Samarbeidsevner. Jeg var den som hadde vaskejobben, og den var det bare en av jentene som kunne få, samt at den ble bedre betalt. I løpet av den tiden jeg satt inne, klarte jeg å skaffe meg en egen leilighet som jeg fremdeles bor i. Og der stortrives jeg sammen med kattepusen min. Jeg begynte å jobbe på blåkors bruktbutikk som frivillig medarbeider, uten lønn. Der jobbet jeg i ca 1 1/2 år, før jeg da begynte å selge =Norge.
HVORFOR DEG/DERE?
Fordi jeg ønsker å si opp jobben som kranglefant på NAV, etter flere års erfaring med det. Tro meg, det er en heltidsjobb som ikke bare er dårlig betalt, men som også sliter på helsa til tider. Så jeg har et kjempestort ønske om å komme meg ut av det systemet der. Eneste måten å gjøre det på er å skaffe meg en ny jobb, noe som kanskje er lettere sagt enn gjort. Det er derfor jeg skriver til deg/dere, for å søke ny jobb altså. Jeg ønsker meg en hverdag med faste rutiner. Det gjør dagen forutsigbar, og det igjen gir følelsen av trygghet. Og med trygghet bygger man tillit. Jeg ønsker å jobbe som butikkmedarbeider, vaskehjelp eller fabrikkmedarbeider. Men er også interessert i å lære noe helt nytt, som krever et kurs eller to.
HVORFOR MEG?
Fordi jeg nesten alltid får kunden fornøyd, og til å smile. Til de få kundene som ikke smiler, prøver jeg så godt jeg kan, å gi et ekstra varmt og ærlig smil – Det er jo tross alt de som trenger det mest! Hva folk sier om meg? Alltid like blid, du er trofast du og så flink du er.
Dette var det en kunde som leste og ga til datteren sin som jobber på motorhotellet i sandefjord. Jeg ble ringt opp og fikk et jobbintervju og kunne begynne som vaskehjelp på nattevakt. Jeg prøvde det en stund, men jeg klarte ikke fortsette med det. Det å jobbe på natta går bra med amfetamin, så jeg måtte si ifra meg den jobben. Jeg fortalte også hvorfor, og tydeligvis må jeg ha etterlatt meg noe bra, for de kunne tilby meg en vikarjobb på dagtid!!! Så selv om det ikke er så veldig ofte så hender det at jeg jobber der. Altså kort sagt så betyr jobb mer enn rus for meg personlig, selv om kanskje blir avhengig av det også.