
Rusavhengige har noe å lære oss
Rusavhengiges frykt er en gave til meg som terapeut. Jeg får kontakt med det som skjuler seg bak min egen fasade.
Jan Sunder Halvorsen, psykiater
Som nyutdannet lege flyttet jeg i 1969 til San Francisco. Jeg begynte som frivillig ved Haight Ashbury Free Clinics, der byens hippier fikk fri legehjelp. På samme kveld kunne jeg møte en 16-årig gutt, psykotisk og totalt ødelagt av stoff. En ung jente på 17 år, gravid og med langt framskredet hepatitt. En 15-årig jente brutalt voldtatt. Etterpå jobbet jeg med rusavhengige både i Sverige og Norge. Det virket håpløst, og jeg følte meg stadig mer maktesløs.
For 14 år siden ringte daglig leder Randi Isdahl ved ValdresKlinikken. Hun trengte noen til å lede etterbehandling med gruppeterapi. Snart var min kjæreste og jeg på vei. Alt jeg visste var at Randi drev en 12-trinnsklinikk hvor de fleste pasientene var alkoholavhengige. Jeg var ikke uten frykt. Noe i meg skjønte at den frykten som langvarig rusmisbruk skaper, kommer fra et eksistensielt grunnfjell vi mennesker deler. Det er en frykt for både liv og død, som finns i oss alle. Barn som får gode forutsetninger, klarer som regel å utvikle en rimelig beskyttelse.
For mange er rusen eneste tilgang til en slags lykke og tilfredshet. Problemet er at den også bryter ned kroppen og forholdet til folk som betyr noe. Den skaper en skremmende indre tomhet. For å unngå smerten, rømmer de fra seg selv med mer rus. Gjør vi ikke alle dette til en viss grad? Så lenge det skjer innen samfunnets trygge rammer, merker vi det ikke. Det oppfattes som normalt å prøve å bli rik og berømt, og sløves i misnøye og frustrasjon.
Vi lager oss et slør som skjuler frykten. Den siver frem som uro, misnøye og fremmedfrykt – for å nevne noe. Men vi lever ut våre mønstre innenfor fellesskapet. Straks vi vippes ut av balanse, får vi kontakt med understrømmen. Et dyp som inviterer oss til å bli mer sårbare, åpne og ærlige. Et potensiale vi kan bruke til å vokse som mennesker, og slippe til mer av livet i oss. Eller vi kan holde det unna. Vi har alle et mye større potensiale enn det vi tar i bruk.
Fellesskap og enhet. Umiddelbart kan det virke som synonymer. Det er det ikke. Fellesskap er ulike individer som velger å være sammen over en viss tid. Enhet er en gruppe av folk med felles identitet, som gruppen gir dem. Gruppeidentiteten gir mening og trygghet. Rusmiljøer er enheter. Det samme er familier, religioner, politiske partier etc. Over alt rotter mennesker seg sammen i enheter, for å kunne gjemme seg bak en trygg identitet. Faren med enheten er at vi skjuler vår individualitet og særegenhet som mennesker. I enheten slipper vi å kjenne hvor små og avhengige vi er.
Rusavhengige som er blitt rusfrie og motiverte, har solid erfaring med det eksistensielle grunnfjellet. De har gjerne levd lenge på kanten av stupet. Når kropp og sinn blir kvitt rusen, dukker alt de har flyktet fra opp igjen, deriblant skam. Begrepet ansvar får ny dybde. Reisen mot rusfrihet starter ofte i en gruppe. De velger livet, men erfarer at de er avhengige av andre for å klare det. Enheten ligger som en beskyttende hinne rundt gruppen, mens fellesskapet langsomt vokser seg sterkere.
En slik gruppe får en innsikt som er sjelden blant mennesker. Ofte skulle jeg ønske at andre kunne få del i dette, se alle ressurser som kommer frem, motet og kjærligheten. De har lært noe av å nå bunnen. De vil noe med seg selv. Kan den eksistensielle dimensjon som rusavhengige har erfart berike samfunnet? Da kan vi skape fellesskap istedenfor enheter; et mer inkluderende samfunn. Det krever at enkeltindivider tar ansvar. Slik kan vi rive veggen vi bygger mellom oss og de andre – de syke, de gamle, flyktningene, de dumme, de narkomane og de nervøse. Normalitetsbegrepet dekker over et fryktsomt barn i oss.
Sannheten er at alle når som helst kan falle utenfor. Du kan bli alvorlig syk, og mange vil behandle deg annerledes. Du vekker frykten i dem. Folk har lært å håndtere slikt ved å skyve vekk frykten, og definere deg som annerledes. Dermed mister de kontakt med mennesket i deg. De er kun opptatt av å holde avstand og demme opp for sin egen frykt. Etter en kort periode som gruppeleder for rusavhengige, ble det klart for meg: Skulle jeg nå fram, måtte jeg slippe til min egen frykt. Det betyr ikke å bli fryktløs, men å åpne for sårbarheten. I den prosessen må jeg ta fullt ansvar for alle emosjoner og holdninger som blir trigget i meg – uten å projisere eller agere dem ut på gruppen. Slik kan mitt hjerte være med gruppen.
Når rus brukes som flukt fra en negativ selvoppfatning, vokser ensomheten. Frykten hoper seg opp og paralyserer. Denne frykten blir en gave til meg som terapeut. Jeg kan bruke den til å kontakte det som skjuler seg bak min egen fasade. Min egen frykt, både for å være spill levende og for å være forgjengelig. Da jeg begynte å romme min frykt, sank gruppens fryktnivå. Vi støttet hverandre i det å få kontakt med vår felles eksistensielle plattform. Det tredje året begynte arbeidet å gi meg en stille glede. Når fryktnivået i gruppen ble for høyt, kunne vi legge et beskyttende slør av enhet over det for en stund – vi er her for å styrke edruskapet. Slik kan vi pendle mellom fellesskap og enhet. Det er forskjell på å være fastlåst i enhet, og bruke det bevisst for å dempe frykt og styrke edruskap.
Begrepet ’åndelig’ begynte å bli levende for meg. Gruppen skapte et energifelt som var større enn hver enkelt. Da vi våget å stole på det, gi oss hen til det og bli sårbare, ble det mulig å åpne seg. Å snakke om det å alltid ha følt seg som en dritt. Den som delte, ble kanskje sett og respektert for første gang. Noen fortalte om seksuelt misbruk. Andre om voksne som trodde de var noe for barna, men egentlig aldri så dem. Ressurssterke mennesker som levde på en livsløgn i rollen som foreldre. I lojalitet mot foreldrene hadde de fleste brukt årevis på å se sviket. Mange fortalte om mødre som døde tidlig og familien som la lokk på det. Gjennom intens deling ble hver enkelts individualitet tydeligere.
70 prosent av pasientene våre har opplevd alvorlig omsorgsvikt. For de som er disponert, ender det ofte med rusavhengighet. Søvnproblemer, utagering, depresjon og angst kommer tidlig. På skolen blir de tapere. Skal dette endres, må vi alle ta ansvar. Vi kan ikke forvente at myndighetene skal løse problemet. Vi må forholde oss til frykten bak vår egen fasade. Får den utspille seg via skjulte omveier, starter en rekke destruktive prosesser. Ser vi ikke rusproblemet i et større perspektiv, vil det bare øke. Rusavhengighet er symptom på et fenomen vi alle er berørt av.
Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2011.


4 kommentarer
Heidi L
Flotte refleksjoner! Vi må tørre å bry oss, gi rom for muligheter til å komme ut av rushelvete. Har selv fått hjelp av 12.trinns behandling og programmet, men jeg måtte selv være villig. Villighet, ærlighet og åpenhet er grunnstener til vekst og utvikling. Rusmisbrukere har store ressurser som vi alle har noe å lære av, men vi må tørre å slippe de til. De fleste ønsker endring og et bedre liv. Vi kan gi dem håp og tro på at det nytter.
Elinita Margarita
så klokt – det er nødvendig å åpne for sårbarheten for å lykkes med hva det nå skal være. Geir Karlsens legendariske artikkel om Sårbarhetens mulighet ga meg en vekkelseslignende leseropplevelse en gang – slik som Julia Kristeva også gjennom tekstene sine om både språk, normalitet og avvik gjør en forskjell i utviklingen til en velmenende pedagog.. Takk for bloggen (!) refleksjon får fart gjennom lesningen – hilsen Elin
hildus
det nydeligste eg har lest, ein vakker fin vinkling. glede og smil:)
Monika
Flott skrevet. Jobber selv med rusmisbrukere og flottere mennesker skal man lete lenge etter. De har lært meg mye og gitt meg et helt annet syn på samfunnet. Det er som det står..vi har mye å lære av disse fantastiske menneskene.