Rotfrukten som bygde landet
Gjennom historien har poteten reddet nordmenn fra flere kriser. Den har også ført til mer fyll og skapt opptøyer i Bergen sentrum.
Da poteten kom fra Sør-Amerika til Europa på 1500-tallet, ble den fordømt av engelske prester. Siden poteten ikke er nevnt i Bibelen, og dessuten vokser under jorda, mente prestene den var djevelens verk. Det hjalp heller ikke at dronning Elisabeth den førstes kokker ikke ante hvordan veksten skulle tilberedes.
De kastet knollene i søpla og kokte de giftige bladene. Hele hoffet skal ha blitt sengeliggende, og poteter ble forbudt på slottskjøkkenet i flere år. I flere land fikk poteten rykte på seg for å føre til spedalskhet. Knollene minnet nemlig om de spedalskes deformerte hender og føtter.
På 1600-tallet ble det bedre tider for poteten. Irske småbønder erfarte at de fikk større og mer sikker avkastning med potet på åkrene framfor korn. Poteter ble fattigfolks dagligkost, og i krisetider deres eneste matkilde. I Frankrike hylles apotekeren Antoine-Augustin Parmentier for å ha reddet de fattige fra sultedøden med potet.
Han har blant annet fått en T-banestasjon i Paris oppkalt etter seg. Under syvårskrigen rundt 1760 satt han fengslet i Preussen. Han overlevde kun på poteter, og da han ble løslatt, prøvde han å få franske bønder til å omfavne «eplet fra jorda». Etter flere mislykkede forsøk fikk han en god idé.
En morgen vekket han innbyggerne i hjembyen Sablon med trompetsignaler. Sendebud ropte ut at folk måtte holde seg unna Parmentiers verdifulle potetåkre. Det hjalp. Det strenge vaktholdet ved åkrene overbeviste folk om potetenes verdi, og tyver tok seg til rette.
Den forbudne frukten måtte prøves, og snart spredte poteten seg til hele landet. Etter hvert fikk mange potetretter navn etter Parmentier.
En god erstatning
Da poteten kom til Norge midt på 1700-tallet, var prestene de største forkjemperne. Den første som fikk tilnavnet «potetprest», var sogneprest Hermann Ruge (1706–1764) i Slidre i Valdres. Han brukte enhver anledning til å promotere nye planter som kunne dyrkes i fjellbygda.
På den tiden var den norske folkehelsa dårlig, og særlig på bygdene led folk av skjørbuk grunnet mangel på C-vitamin. Prester satte poteter i hagen på prestegården og etter hvert som de flyttet fra ett prestekall til det neste, spredte de også praktisk kunnskap.
Først var det vanskelig å få norske bønder til å dyrke potet i verdifull kornjord, slik det også hadde vært i Frankrike. Så kom kriseårene 1807–1814. Den danske unionen som omfattet Norge var i krig med England, og uår førte til svikt i kornproduksjonen.
Britisk handelsblokade skapte dessuten et dramatisk fall i kornimporten. Slik lærte nordmenn at poteter var en god erstatning for brødkorn. Folkevekst og fattigdom ga tøffe vilkår for den nye nasjonen etter 1814. Det måtte produseres mer mat, og potetdyrking ble vanlig over hele landet.
Poteten kunne høstes tidlig og spises før kornet ble modent. Den tålte regn og kulde bedre enn korn, og kunne dyrkes både lenger nord og høyere til fjells. Dermed ble det mulig med bosetting på mange høytliggende gårder, og man fikk utnyttet ressurser det ellers var vanskelig å bruke.
Fri flyt av sprit
I 1749 hadde svenske Eva Ekeblad oppdaget hvordan man kunne omdanne stivelsen i poteter til sukker og senere til alkohol. Oppfinnelsen skulle slå bedre an i Norge enn i Sverige. Poteten ga mer sprit per dyrket areal enn kornet gjorde og førte til store endringer i norsk alkoholkonsum.
Men først ble produksjon og salg av brennevin forbudt, da hungersnøden på 1750-tallet gjorde det nødvendig å bruke både korn og poteter til annet enn sprit. I byene ble det lov igjen fra 1792, men der bodde bare ti prosent av den norske befolkningen.
Da lasteskipet «Trondhjems Prøve» dro til Indonesia i 1805, var fem fat potetbrennevin med i lasten, sammen med tørrfisk, skinke og ost. Drikkevarene viste seg umulig å selge, og ble tatt med tilbake. I desember 1806 ble et eikefat med det usolgte brennevinet åpnet for å feire linjepasseringen ved Ekvator.
Variasjonen i temperatur, luftfuktighet og konstant bevegelse hadde ført til raskere modning, og sjøfolkene undret seg over det de drakk. Borte var det rå, fuselbefengte potetbrennevinet.
Tilbake i Trondheim i 1807 ble fatene åpnet på nytt. Dermed var den første linjeakevitten med modning på sherryfat oppfunnet. I 1821 startet rederarvingen Jørgen B. Lysholm brenneri og destilasjonsfabrikk i byen. Lysholms linjeakevitt ble omsatt i alle verdensdeler og var samtidens best kjente norske merkenavn.
For datidens folk flest var det likevel en hendelse i 1816 som fikk større betydning: Produksjon og salg av brennevin ble frigitt over hele landet. Lovendringen skyldtes et ønske om å bedre de økonomiske forholdene på landsbygda.
I prinsippet kunne alle som eide matrikulert jord nå brenne hjemme. Det ga en enorm vekst i antall gårdsbrennerier, i alt ble det rundt 50 000 av dem.
Økt alkoholkonsum førte til store sosiale og helsemessige skader, særlig for fattigfolk. I 1845 drakk nordmenn i snitt 16 liter ren alkohol i året. Tilsvarende tall for 2020 var sju liter per person, og før frislippet i 1816 antas det å ha vært rundt seks liter.
Den såkalte tilvirkningsloven av 1848 gjorde slutt på den legale hjemmebrenningen. Bare store brennerier ble igjen. I 1850 fantes det 40 av dem, primært i Trøndelag, Oppland og Hedmark, hvor det var god tilgang på potet.
Potetkrig i Bergen
Sommeren 1868 opplevde arbeidere i Bergen en sterk økning i levekostnader. Jordbruksvarer ble dyrere, og folk i byen reagerte særlig mot potetprisene, som hadde steget med opptil 50 prosent på et år. En ny gruppe småkjøpmenn, «oppkjøpere», hadde slått seg sammen og kjøpt matvarer fra produsenter på landet.
Før hadde jordbrukerne selv solgt varene sine i byen. Arbeiderne mente at oppkjøperne hadde skyld i prisstigningen. I slutten av juli samlet rundt 100 arbeidere seg foran Rådstuen for å klage til politimesteren, særlig over oppkjøpene av potet.
Jo fattigere folk var, jo viktigere del av kostholdet var poteten. Politiet mente oppkjøperne hadde retten på sin side. Frihandelsloven av 1842 ga hvem som helst rett til å handle med jordbruksvarer.
Lørdag 15. august sparket en mann til ei tønne poteter fra en oppkjøper, så poteter trillet til alle kanter. En politibetjent som var i nærheten arresterte ham. Snart samlet en folkemengde seg utenfor politikammeret og truet med maktbruk om han ikke ble løslatt. Senere samlet de seg på torget, og krevde at frihandelen ble avskaffet.
Politiet kalte inn militærstyrker, og på kvelden mandag 17. august ble det slag på Rådstuplassen. 30 personer ble såret og 54 ble tiltalt for «Forbrydelse mod den offentlige Myndighed». Folkemengden ble oppløst med bajonettangrep. Opptøyene ble kjent som «potetkrigen» og anses som første selvstendige opptreden fra Bergens arbeiderklasse.
Andre opprørere deltok også, og mange var beruset. For det bergenske borgerskapet ble potetkrigen en påminnelse om at industrialisering kunne være farlig. Ville arbeiderklassen true den bestående samfunnsorden?
Fotballbane ble potetåker
Den sterke veksten i Norges potetproduksjon avtok mot slutten av 1840-årene. Det skyldtes både strengere regulering av brennevin, og at potetene ble rammet av tørråte. Sykdommen fikk mest drastiske følger i Irland, men rammet også Norge hardt fra 1846.
Først i 1870-årene tok avlingene seg opp igjen, da potetsorter med større resistens mot tørråte ble innført. I boka «Vår kjære potet» beskriver Aksel Gjerstad en vanlig dagsmeny fra Trøndelag i 1870-årene. («Non» var måltidet før kveldsstellet i fjøset):
Måråsbit: kaffe med potetkake
Frokost: spekeflesk og flatbrød, potetkake og melk
Middag: sild, potet og flatbrød. Av og til også suppe med sildebeter og poteter. Ettermiddagskaffe med en potetkake til.
Non: salt kjøtt med flesk, kjøttsuppe, potet og flatbrød, klubb laget av raspa poteter og mel eller kleppmelk (raspa poteter og mel, kokt i melk eller grøtbiter kokt i melk).
Kveldsbeit: kaffe med potetkake
Kveldsmat: kokt grøt (det eneste måltidet uten poteter)
Under krigen på 1940-tallet fikk poteten enda større betydning. Da importstopp og rasjonering skapte matmangel, ble poteten ofte hovedrett i norske hjem. Uten potetene og deres B- og C-vitaminer og jern ville det okkuperte Norge lidd av hungersnød, forteller Hjemmefrontmuseet.
Kvaliteten på mel endret seg ofte og mye under okkupasjonsårene, og ble stadig verre. Mest brød fikk man ved å drøye melet med poteter. Husmødre forsøkte å alltid ha kalde, kokte poteter i spiskammeret. Poteter ble knadd inn i alt fra margarin til kakedeig og vafler.
Poteter ble også dyrket på de utroligste steder. Medlemmer av fotballklubben Lyn satte tolv tønner poteter på treningsbanen utenfor Ullevaal stadion. På Bogstad ble det dyrket potet og kålrot på golfbanen. Nettsiden okkupasjon.no forteller om krigstiden dag for dag.
Den 16. juli 1942 ble det meldt om mye tyveri fra potetparseller i flere byer. Mange steder førte det til etablering av vakthold ved parsellene om natta. I Trondheim fikk potettyvene streng advarsel i en avisannonse, og samme sommer ble 80 kilo poteter stjålet fra en Oslo-restaurant.
Takket være krigen fikk norske skolebarn «potetferie», senere kalt høstferie. Rolf Strømsheim fra Ålesund skriver i dagboka den 10. oktober 1942:
«Klassen min var inne på Moa og tok opp poteter i dag til Sykehuset og byens fattige. Været ble så dårlig at vi reiste igjen kl. 14. Jeg var inne resten av dagen, storm og regn. Det blir nå knapt om brød, merkene strekker ikke til, så en må spare.»
Potetgullets inntog
Også etter krigen var nordmenn ivrige potetspisere. Midt på 1950-tallet fortærte vi 93 kilo matpoteter per person årlig. I 2009 var vi nede i 30 kilo. Hva skjedde i mellomtiden? Kvinners inntog i yrkeslivet påvirket norske middagsvaner mye. Det ble behov for raskere måltider, og mer bruk av halvfabrikata og ferdigmat.
En yrkeskvinne kunne ikke la en gryte lapskaus stå og småkoke i to timer. Konsumet av matpoteter gikk ned, og ble etter hvert forbigått av bearbeidede potetprodukter som pommes frites, potetmospulver, potetlomper og så videre. Nordmenn skulle bli særlig glad i potetchips, som ble oppfunnet ved en tilfeldighet i New York allerede i 1853.
En kunde på restauranten Moon Lake Lodge klaget over at den håndskårne pommes fritesen han fikk servert ikke var tynn nok. Kokken George Crum mislyktes flere ganger med å blidgjøre kunden, og ville gi ham en lærepenge. Han skar papirtynne skiver av en potet, stekte dem sprø i olje og saltet dem hardt. Til kokkens overraskelse ble gjesten mer begeistret enn skremt, og snart ville alle ha de sprø potetskivene.
Eieren av Maarud Gaard i Sør-Odal, Thomas Stang, oppdaget chipsen under en reise til USA på 1920-tallet. Da hadde masseproduksjon kommet i gang, og i 1936 startet Stang produksjon av potetchips i Norge. To år senere fikk chipsene navnet potetgull. Maarud Gaard produserte også mye annet, for eksempel var de først ute med datostemplet egg i 1928.
Lenge ble potetgullet brukt som garnityr til finere middagsretter. Først da fjernsynet kom på 1960-tallet, ble det vanlig å spise som snacks, og salget eksploderte. Fra tidlig på 1970-tallet satset Maarud stort på reklame, særlig i forbindelse med tv-sendte sportsbegivenheter. Potetgullets norske far var for øvrig også far til Fabian Stang, tidligere ordfører i Oslo.
Fedon skapte strid
Etter hvert som norske matvaner ble mer internasjonale, ble ris og pasta tøffe konkurrenter til poteten. En annen trussel kom fra Hellas og het Fedon Lindberg. Han mente at usunn mat kombinert med brød og poteter forverret fedmeepidemien.
Med boka «Naturlig slank med kost i balanse» (2001) fremmet han middelhavskost, der belgvekster som bønner, linser og kikerter fylte potetens rolle. Lindberg var kritisk til potetens høye innhold av stivelse, som gir samme blodsukkerrespons som sukker, bare enda raskere.
Det gjør deg fort sulten igjen, og kroppen produserer mye insulin som fører til økt fettlagring. Dagbladet kalte Lindberg «potetkrigeren», og debatten ble opphetet mellom ham og Kaare Norum, begge leger og ernæringseksperter.
Mens Lindbergs kostholdsråd var tilpasset moderne stillesittere, mente Norum at vi heller burde bevege oss mer enn å droppe poteter. Mange så ut til å følge Fedon, i hvert fall ble bøkene hans store bestselgere. I 2009 viste en undersøkelse at nordmenn spiste minst matpoteter i hele Europa.
Det ble ikke forklart med Fedon-effekten, men med at vi bortimot er rikest og kan velge dyrere og mer variert mat. Fattige Hviterussland toppet potetstatistikken med 172 kilo per person årlig, mot Norges 30 kilo.
Forbudte poteter
I dag dyrker mange poteter i hagen for moro skyld. Mindre moro kan det bli om du dyrker feil potet. I verste fall risikerer du to års fengsel, og potetbønder i området kan få 40 års karantene. Mattilsynet vil ikke at du setter poteter fra matbutikken rett i jorda.
Selv om de ser friske ut, kan de inneholde små organismer som kan smitte fra kjøkkenhagen til jordbruksarealer og gjøre stor skade. Smitter de ikke direkte, kan de for eksempel smitte om du går i samme støvler langs et jorde som i din egen kjøkkenhage.
Potetdyrkere skal bruke settepotet, som er avlet fram på sykdomsfritt materiale under offentlig kontroll. Du kan kjøpe sertifiserte settepoteter på hagesentrene eller bruke poteter fra egen avling. Det er ulovlig å ta med poteter fra utlandet, samt å selge eller gi bort settepoteter til andre.
Det betyr at du ikke kan kjøpe poteter på svenskehandel. Blir du stoppet på grensa, blir potetene konfiskert. Mindre mengder poteter fører ikke til bot, opplyser Toll- og avgiftsdirektoratet.
Skal vi tro forbrukerstatistikk, blir nordmenn stadig latere. Salget av uvaskede poteter synker kraftig, selv om de har lengre holdbarhet enn ferdigvaskede. Noen som tjener på latskapen, er produsenter av småpotet. Tidligere ble små poteter stort sett brukt til neste års settepotet, dyrefôr eller potetmel.
Nå har de blitt mer populære, blant annet fordi de tar like kort tid å koke som pasta. Jæren Småpotet doblet salget fra 2009 til 2010. Kanskje skyldes det også at mesterkokker som Charles Tjessem har sverget til småpotet på fjonge restauranter.
Landbruksforsker Egil Petter Stræte mener kampen om å være alternativ, spesiell eller eksotisk vil bli hardere på matmarkedet framover. Skal poteten bli førstevalg som middagstilbehør for flere, trenger den et mindre kjedelig image.
Når en potetsort fra en bestemt region får beskyttet betegnelse, går produktet fra å være konvensjonelt til å bli spesialmat. Med riktig markedsføring og design, kan det bli matpotetens redning i Norge, mener Stræte.
[FAKTA]
Potetens historie
5000 f.Kr.
De eldste arkeologiske sporene etter potetdyrking stammer fra Chilca-dalen i Peru. Store kultursamfunn vokste etter hvert fram i Sør-Amerika med basis i potetjordbruket i Andesfjellene.
1500-tallet
Spanske conquistadorer på jakt etter inkaenes gull fant også inkaenes poteter og tok dem med seg hjem. Spanjolene fant ut at poteten egnet seg som sjømannskost, fordi den inneholdt C-vitamin, som hindret skjørbuk.
1600-tallet
Poteten fikk gjennomslag som matvekst i Europa, først i Irland, der den sikret matforsyning under vedvarende krig. Irske småbønder fikk større og sikrere avkastning med potet framfor korn på åkrene.
1694
Poteten nevnes første gang på trykk i Norge, i Christian Gartners hagebok «Horticultura». Gartner kom fra Tyskland og hadde jobbet som gartner i Danmark og Frankrike før han kom til Trondheim.
1700-tallet
Under opplysningstiden økte interessen for potet blant jordbruksreformatorer og myndigheter. Dyrkingen slo gjennom da potetsorter fra Chile, som var bedre tilpasset den nord-europeiske vekstsesongen, kom i omløp.
Poteten nevnes første gang på trykk i Norge, i Christian Gartners hagebok «Horticultura». Gartner kom fra Tyskland og hadde jobbet som gartner i Danmark og Frankrike før han kom til Trondheim.
1750-tallet
Første tegn til at poteter ble dyrket i Norge. Dette skjedde i Vinger ved Kongsvinger, med settepoteter innført av svenske handelsmenn. Herfra ble poteten spredt vestover i Hedmark og Oppland.
1840-tallet
Plantesykdommen tørråte kom til Europa fra Amerika med et lass poteter. Avlinger ble ødelagt, og i Irland ble folkemengden redusert med 2,5 millioner på 15 år. En million irer sultet i hjel, og enda flere utvandret til USA.
1948
Norges potetdyrking nådde sitt foreløpige toppunkt, med 1,45 millioner tonn. I dag dyrker vi rundt 350 000 tonn poteter i året, hvorav 100 000 tonn spises som tradisjonelle matpoteter.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021. Bildet øverst viser pløying foran Slottet i 1917/1918.
